Hvordan har raseforskjellene oppstått?

ORDET «rase» får mange til å tenke på de fordommer som gjør seg gjeldende nesten overalt i verden. I mange tilfelle er det uvitenhet som er årsaken til fordommene. Folk spør: ’Hvordan har raseforskjellene oppstått?’

For å få svar på dette spørsmålet må vi først finne ut hva ordet «rase» betyr. Det er blitt foreslått en rekke forskjellige definisjoner, som imidlertid avviker svært lite fra hverandre. Generelt sett kan vi si at en «rase» er en gruppe mennesker som nedstammer fra en felles stamfar, og som har visse fysiske trekk felles, for eksempel hudfarge eller kroppsbygning.

Strengt tatt er det bare én menneskerase! Praktisk talt alle antropologer er enige om det. I en erklæring om rasespørsmålet som De forente nasjoners organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO) har kommet med, sier 22 eksperter: «Menneskeheten utgjør en enhet . . . alle mennesker tilhører samme art, Homo sapiens. . . . alle mennesker nedstammer sannsynligvis fra en felles stamme.»

Men hvis dette er tilfelle, hvorfor er det da så mange forskjeller blant menneskene når det gjelder størrelse, hudfarge, kroppsbygning og egenskaper? En av grunnene til det er at de mennesker som utgikk fra denne «felles stamme», i genetisk henseende var slik at det var rom for stor variasjon. En undersøkelse av de menneskelige geners virkemåte vil hjelpe oss til å forstå dette.

Genene er de ørsmå partikler som avgjør hvilke egenskaper et barn skal arve fra foreldrene. Det antas at vi normalt arver to gener for hver egenskap, én gen fra moren og én fra faren. Av disse to genene vil den «dominante» undertrykke den «recessive» og bestemme hvordan denne bestemte egenskapen hos barnet vil være.

La oss for eksempel anta at den ene av foreldrene har en gen for svart hår og den andre av foreldrene en gen for blondt hår. Hvis avkommet har svart hår, er det altså genen for svart hår som har virket dominant.

Etter hvert som det første menneskepar fikk flere etterkommere og den menneskelige familie vokste, ville det finne sted en omfattende blanding av gener. Kvinner med gener for krøllet, svart hår, for å ta et eksempel, ville bli kjent med og gifte seg med menn med gener for glatt, blondt hår. Dette ville naturligvis også gjelde for andre egenskaper, for eksempel hudfarge og munnens, nesens og ørenes form.

Etter hvert som forskjellige menneskegrupper ble isolert fra resten av menneskeheten på grunn av geografiske og språklige skillelinjer og andre forhold, ble den krets de kunne velge sine ektefeller fra, mindre. Mulighetene for variasjon ble begrenset av det genforråd som var til stede. Siden ville bestemte egenskaper, for eksempel glatt hår eller mørk hud bli en vanlig foreteelse i dette bestemte området. Med tiden ble disse trekkene spesielle kjennetegn på denne gruppen eller «rasen». Av denne grunn har de fleste mennesker i Skandinavia i dag lys hud, mens folk som bor andre steder i verden, for eksempel i India, har mørkere hud.

Det er naturligvis grenser for hvor stor variasjonen kan bli. Legemshøyden kan variere fra rase til rase — pygméene er for eksempel under 150 centimeter høye, mens watusiene er omkring 210 centimeter høye — men genene tillater ikke at et menneske blir 30 centimeter høyt eller fire meter høyt. Noe som viser at alle mennesker i virkeligheten tilhører samme rase, er det faktum at selv individer som er ekstreme varianter når det gjelder legemshøyde eller hudfarge, kan gifte seg med andre medlemmer av den menneskelige familie og få barn med dem. Ulikhetene blant menneskene er derfor ikke store. De er tvert imot meget små, slik det også framgår av følgende uttalelse av antropologen Ashley Montagu:

«Alle kompetente forskere som har studert emnet, tror at den langt overveiende del av gener er felles for menneskeheten, og at det sannsynligvis ikke er mer enn ti prosent av det totale antall gener som ikke er felles. Ettersom forskerne tror at menneskeheten har fått alle sine gener fra samme forråd, er denne ensartetheten ikke overraskende.

«Så snart vi kommer under huden, tyder en sammenligning av fysiske trekk på at antallet av ulike gener mellom selv de mest ’forskjellige’ ’raser’ er langt mindre enn ti prosent.»

Har rasene utviklet seg for å tilpasse seg miljøet?

Men hvis alle mennesker kommer fra en «felles stamme», hvordan skal en da forklare at mennesker av forskjellige raser tydeligvis er så godt tilpasset det miljøet de lever i? Har for eksempel eskimoene tilpasset seg et kjølig klima ved å gjennomgå en utviklingsprosess? Eller, for å ta den annen ytterlighet, har en utviklingsprosess gjort mørkhudete mennesker bedre skikket enn andre til å leve i et varmt, tropisk klima?

Enkelte forskere hevder dette. Men er det virkelig tilfelle? Før i tiden var det noen som mente at ervervede egenskaper går i arv til avkommet. Ingen er nå i tvil om at denne teorien var uholdbar. Hvis for eksempel to ektefeller med lys hud er mye ute i solen og får en kraftig brunfarge, får de ikke barn med mørk hud. Nei, barna må være ute i solen hvis de skal bli brune. Foreldrenes gener blir ikke forandret slik at den mørke huden går i arv.

I dag finnes det imidlertid vitenskapsmenn som tror at rasemessige kjennetegn har oppstått ved gen-mutasjoner, det vil si plutselige forandringer i genene. De mener at disse forandringene går i arv til avkommet. Studiet av mutasjoner har imidlertid vist at de i stor utstrekning medfører skadelige forandringer, ikke forbedringer. Dessuten rår det stor usikkerhet med hensyn til hvordan disse antatte mutasjoner har funnet sted. L. C. Dunn ved Columbia universitet innrømmer:

«Hvordan [bestemte legemlige forandringer] har funnet sted i historien, er ikke kjent; en er heller ikke helt klar over på hvilken måte mutasjoner finner sted i dag, trass i biologenes omfattende forskningsinnsats på dette området i de siste 30 år.»

Hvis vi ikke med genetikk kan forklare hvorfor rasene synes å være så godt tilpasset sitt spesielle miljø, hvordan skal vi da forklare det?

Mer enn gener har frambrakt rasene

De former for tilpasning det her er tale om, er i stor utstrekning av kulturell art. Den kulturelle eller miljømessige påvirkning er meget sterk. Ja, allerede før et barn blir født, begynner dets sinn og kropp å bli påvirket av morens psykiske tilstand, som i høy grad bestemmes av det miljø hun lever i. Fra det øyeblikk barnet blir født, er det fullstendig omgitt av et miljø som består av ting som det ser, av lyder og lukter og et bestemt klima, foruten spesielle måter å gjøre tingene på.

Eskimoene har for eksempel lært seg å lage en spesielt tykk klesdrakt og boliger som beskytter dem mot sterk kulde. I tidens løp har de også tilegnet seg verdifulle kunnskaper om den arktiske geografi og levesettet til de dyr som skaffer dem en stor del av det de trenger til livets opphold.

Men er det ikke slik at eskimoene tåler mer kulde enn andre fordi de fra fødselen av har et høyere stoffskifte? Nei. Selv om eskimoene undertiden kan ha et stoffskifte som er betydelig høyere enn stoffskiftet til fremmede som kommer til det kalde klimaet de lever i, er dette ikke et forhold som skyldes arv, men det har med kosthold å gjøre. Eskimoenes stoffskifte blir lavere i løpet av få dager hvis de ikke lenger får den sterkt proteinholdige mat de er vant til.

Angående denne og andre tilsynelatende «medfødte» tilpasninger sier evolusjonistene J. F. Downs og H. K. Bleibtreu i boken Human Variation (1969):

«Vi ser at eskimoene har utviklet mange kulturelle hjelpemidler for å kunne tåle kulden . . . Den trange neseåpningen, som også visse nabofolk i Sibir har, er blitt kalt en tilpasning som hjelper dem til å unngå å trekke store mengder kald luft inn i lungene. Det faktum at enkelte folk lever i et like kaldt klima uten å ha dette trekket, viser at det bare kan være en antagelse at det har med tilpasning å gjøre. Det blir likeledes sagt at den brede nesen som folk i Afrika, Australia og New Guinea ofte har, skal bidra til å avkjøle luften; men i store deler av Australia er det meget kaldt om natten, og i høylandet på New Guinea er det aldri spesielt varmt. I Afrika finner vi mange forskjellige nesebredder, når vi ikke bare ser på prototypene . . . Stort sett er det derfor ikke lett å påvise biologisk tilpasning til kulde, og når slike tilpasninger finnes, synes de å være kortvarige fysiologiske tilpasninger — det er ikke tale om genetiske forandringer som skyldes naturlig utvalg.» — Sidene 201—203.

Men hva med hudfarger? Har ikke hudfargene oppstått ved utvikling, slik at mennesker med mørk hud, for eksempel, er bedre tilpasset livet i tropene enn andre? Legg merke til hvordan biologen Alex Comfort fra London besvarer dette spørsmålet:

«Vi kan anta at de forskjellige hudfarger er et resultat av tilpasning, men det forblir et faktum at ingen rase i dag synes å ha noen vesentlig fordel eller ulempe på grunn av sin hudfarge når det gjelder å tåle varme eller sollys — jeg ser da bort fra hvite som blir solbrente i stedet for å bli brune. Det eneste unntak er at mørkhudete mennesker har en tanke større motstandskraft mot kreft i de deler av huden som utsettes for sollys. Bortsett fra dette trekket ved negrer og det at de ikke blir solbrente, har de ikke noe stort fortrinn med hensyn til å tåle varme framfor hvite som har akklimatisert seg.»

Hvite som nettopp har kommet til tropene, har imidlertid ofte problemer på grunn av den uvante livsformen og en rekke sykdommer som er alminnelige der. De innfødte, som fullstendig har tilpasset seg livet der, klarer seg derimot uten vanskeligheter.

Guds hensikt og menneskerasene

Jehova, menneskets Skaper, vet naturligvis hvilket enestående genetisk og kulturelt potensial mennesket har. Hans hensikt fra begynnelsen av var at menneskene skulle spre seg utover jorden og oppfylle den. Da de, i strid med hans uttrykte vilje, forsøkte å samle seg rundt Babels tårn, forvirret han deres språk, noe som førte til at de likevel ble spredt utover jorden. — 1 Mos. 9: 1, 2; 11: 1—9.

Etter hvert som menneskene spredte seg og enkelte grupper ble isolert, oppsto det genetiske forskjeller. Og fordi menneskene har evnen til å tilpasse seg sine omgivelser, var de i stand til å slå seg ned så å si overalt på jorden.

Men Gud sørget også for at uansett hvor de forskjellige «raser» slo seg ned, ville de med tiden få lære om Guds hensikt med menneskene. Apostelen Paulus sier:

«[Gud] lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud.» — Ap. gj. 17: 26, 27.

I dag lærer Jehovas vitner mennesker som ’leter etter Gud’, om Guds hensikter, og de gjør det i 208 land og øysamfunn. Har du hørt om det kristne, internasjonale brorskap som eksisterer blant dem? Og vet du at det ikke forekommer rasediskriminering blant dem? La dem få vise deg hvordan du kan få tilhøre den store skare av «mennesker fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål . . . [som roper:] ’Frelsen hører vår Gud til, han som sitter på tronen, og Lammet!’» — Åpb. 7: 9, 10, Erik Gunnes’ oversettelse.