Hvordan kan alle mennesker stamme fra ett menneske?

DA APOSTELEN Paulus snakket med en gruppe filosofer i oldtidens Athen, sa han: «[Gud] gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate.» (Ap. gj. 17: 26, NW) Denne uttalelsen er i overensstemmelse med skapelsesberetningen i 1 Mosebok, som sier at Adam og Eva ble skapt direkte av Gud, og at de fikk befaling om å «bli mange og [oppfylle] jorden». (1 Mos. 1: 28; 2: 7, 20—22) Eva skulle bli «alle levendes mor». (1 Mos. 3: 20) Når vi betrakter de milliarder mennesker som finnes på jorden i dag, og ser hvor ulike de er både av utseende og vesen, sier vi kanskje: ’Hvordan kan alle disse stamme fra ett menneske?’

Over hele jorden ser vi at det er en mangfoldighet av slag av både planter og dyr. Med slag sikter vi til skapte slag og ikke det som vanligvis går under benevnelsen varieteter. Ordet «arter», som opprinnelig siktet til slag, blir av og til brukt noe unøyaktig om varieteter. Disse slagene — for eksempel katter, hunder, hester — er ikke beslektet med hverandre. Det er visse barrièrer som hindrer dem i å pare seg med hverandre og få avkom. De kan ikke krysses. Eller for å si det på en annen måte — deres kjønnsceller kan ikke forenes og frambringe et nytt slag. Dette er i harmoni med den lov Gud fastsatte under skapelsen, nemlig at alle livsformer formerer seg «etter sitt slag». (1 Mos. 1: 11, 12, 21, 25) Bibelskribenten Jakob uttrykte dette prinsippet ved hjelp av en enkel illustrasjon: «Kan vel et fikentre . . . bære oljebær, eller et vintre fiken?» — Jak. 3: 12.

Innenfor grensene for hvert enkelt slag er det imidlertid stor mulighet for variasjon. Det finnes for eksempel hunder og katter av mange størrelser og med mange ulike pelsfarger. Og tenk på den variasjon som gjør seg gjeldende blant blomstene! Begonia har en lang rekke varieteter som ligner andre blomster, og orkidéfamilien har tusener av varieteter. Disse varietetene har oppstått i tidens løp som følge av det nesten ubegrensede antall kombinasjoner som er mulige blant planter og husdyr. Menneskene har fått fram mange nye varieteter ved omhyggelig utvalg og krysning. Disse varietetene som menneskene har fått fram, ville i de fleste tilfelle ikke fortsette å eksistere hvis de ikke fikk vokse under spesielle forhold eller i et drivhus eller i et laboratorium. Ingen av disse varietetene er et annet slag; ingen av dem har kommet så langt bort fra det opprinnelige at kjønnscellene deres ikke kan forenes med kjønnsceller fra andre varieteter innenfor samme slag og frambringe avkom. Størrelsesforskjellen blant forskjellige varieteter av dyrene kan imidlertid av og til hindre dem i å pare seg med hverandre på naturlig måte og kan også gjøre det vanskelig for dem å bære fram og føde avkom. Men genetisk sett tilhører slike varieteter samme slag.

Et eksempel på hva utvelgelse av avlsdyr kan utrette, og hvilke begrensninger det har, har vi i oppdrett av kveg. Hvis målet er å oppnå god melkeytelse, blir kuer som melker godt, paret med en okse som har arvelige anlegg for god melkeytelse, ofte en okse fra samme buskap. Melkeytelsen øker fra generasjon til generasjon. Men til slutt kommer en alvorlig svakhet til syne, for eksempel at kuene ikke klarer å bære fram levedyktige kalver. Grensen for hvor langt en kan gå med hensyn til utvelgelse av avlsdyr, er nådd.

Arvefaktorer

Hva er forklaringen på at det kan frambringes en slik variasjon innenfor hvert enkelt slag? En av de forskerne som først fant en del av svaret på dette spørsmålet, var Gregor Mendel, en østerrisk munk som levde i det 19. århundre. Hans altoppslukende interesse var biologi. Ved tallrike forsøk oppdaget han at planter og dyr hadde faktorer i sin genetiske oppbygning som gjorde at visse trekk og egenskaper ble overført fra foreldre til avkom. Noen egenskaper blir dannet på en forholdsvis enkel måte, og bare noen få arvefaktorer er innblandet. Andre krever samspill av mange faktorer. Men sannsynligheten for at visse egenskaper skal gå igjen hos avkommet, følger bestemte, matematiske regler.

Ytterligere forskning som ble foretatt av andre menn og kvinner, brakte for dagen at hver kroppscelle hos dyr og planter blant tusener av kompliserte bestanddeler inneholder en kjerne som styrer cellens virksomhet. Kjernen i hver celle inneholder små enheter som kalles kromosomer. Halvparten av kromosomene kommer fra den ene av foreldrene og halvparten fra den andre. De grunnleggende trekk eller egenskaper hos et individ er følgelig en arv fra forfedrene.

Kromosomene kan sammenlignes med tynne tråder eller «perlekjeder» som inneholder DNA (deoksyribonukleinsyre), og langs disse ligger genene, som vi kan sammenligne med «perler». Genene er kjemiske forbindelser som får cellene til å bygge opp visse trekk. De er bærere av arveanleggene. Én gen eller en gruppe gener som samarbeider, kan bestemme fargen på øynene eller hudfargen eller produksjonen av en bestemt fordøyelsesvæske og så videre.

Mendel hadde ikke kjennskap til alt dette, men som følge av sine forsøk kom han til den konklusjon at det at egenskaper går i arv, skyldes det som han kalte «enhetsfaktorer» eller «elementer» (og som vi nå kaller «gener»), i cellene i alle levende organismer. Han kom til at overføringen av arveanlegg fra foreldre til avkom følger bestemte regler.

Matematiske lover styrer de genetiske prosesser

Mendel kom til at enkelte egenskaper øyensynlig bare var avhengige av én faktor eller én gen, som ble overført fra hver av foreldrene. Forsøk som ble gjort med blomsten Mirabilis jalapa (mirakelblom), viste at når en rødblomstret og en hvitblomstret plante ble krysset med hverandre, fikk alle plantene i annen generasjon lyserøde blomster. Ved så å krysse de lyserøde plantene innbyrdes frambrakte han en tredje generasjon planter, hvorav 50 prosent fikk lyserøde blomster, 25 prosent røde og 25 prosent hvite.

Visse egenskaper hos planter og dyr er «dominante». Det vil si at hvis én av foreldrene er i besittelse av en arvefaktor eller en gen som frambringer en bestemt egenskap hos avkommet, vil denne genen dominere over genen fra den andre av foreldrene. Den undertrykte eller vikende genen sier vi er «recessiv». I hvert menneskes kroppsceller er det for eksempel to gener eller faktorer for hårfarge. (Fullt så enkelt er det ikke, men prinsippet kan illustreres her på en forståelig måte.) Genen for mørkt hår er dominant; genen for lyst hår er recessiv. Hvis den ene av foreldrene bidrar med en gen for mørkt hår og den andre med en gen for lyst hår, vil den «mørke» genen dommere, i samsvar med det matematiske forhold som er vist på diagrammet øverst på side 8. Hvis begge genene i en persons kroppsceller er for mørkt hår, vil vedkommende få mørkt hår. Hvis den ene genen er for mørkt hår og den andre for lyst, vil vedkommende få mørkt hår, selv om det kanskje blir noe lysere eller muligens rødt. For at en person skal få lyst hår, må vedkommendes kroppsceller ha to gener for lyst hår.

Mens altså kroppscellene inneholder to gener for hårfarge, inneholder hver av foreldrenes kjønnsceller én gen for hårfarge, for kjønnscellene har bare det halve antall kromosomer. En kjønnscelle med hver sin gen for hårfarge fra hver av foreldrene er derfor opphavet til barnets kroppsceller. Det er fire forskjellige muligheter for hvordan genene fra faren og moren kan ordnes: mørk-mørk, mørk-lys, lys-mørk og lys-lys. Det er den kombinasjonen som blir dannet, som bestemmer barnets hårfarge.

De egenskaper hos en person som kan iakttas, kalles hans «fenotype» (egenskapstype). De arveanlegg som finnes i cellene hans, kalles hans «genotype» (anleggstype). Muligheten for at foreldre som hver har en «mørk» og en «lys» gen i sine kroppsceller, skal få barn med mørkt hår, er tre til fire (statistisk gjennomsnitt). En lyshåret persons genotype er lys-lys (to «lyse» gener i kroppscellene). En mørkhåret persons genotype kan være enten mørk-mørk eller mørklys (eller lys-mørk), ettersom han enten har to «mørke» gener eller en «mørk» og en «lys» gen. En som har mørkt hår, kan ikke vite med sikkerhet hva hans genotype er, med mindre den ene av foreldrene er lyshåret eller han får et lyshåret barn.

Mendel gjorde også forsøk med erteplanter hvor det i den ene foreldreplanten var gener for glatte, runde, gule erter og i den andre gener for rynkete, grønne erter. Gul dominerer i forhold til grønn og glatt i forhold til rynkete. Det viste seg at første generasjon besto av utelukkende glatte, runde, gule erter. Men da Mendel så krysset disse med hverandre, fikk han forskjellige resultater. Forsøkene viste at de ulike genfaktorene frambrakte fire varieteter.

Før i tiden trodde enkelte at menneskenes arveanlegg lå i blodet. En mente at barnet fikk sitt utseende og andre egenskaper fra de to foreldrene ved en slags «blandningsprosess». Den ene av foreldrenes blod ble med andre ord «oppspedd» med den andres blod. Barnet ville så bli en «mellomting» mellom begge foreldrene. Men det er ikke slik det foregår. Arveanleggene ligger i kjønnscellene og ikke i blodet. Når et foreldrepar får flere barn, vil de derfor ikke bare få «mellomtyper», men også barn som avgjort har samme trekk som én av foreldrene. Noen vil ligne mer på besteforeldre eller oldeforeldre enn på foreldrene i enkelte henseender. Et barn kan for eksempel ha fått spesielle evner eller anlegg som en av bestefedrene hadde, men som ingen av foreldrene har.

Hvorfor det eksisterer en slik variasjon

Alle disse arveanleggene med alle deres muligheter for variasjoner kommer fra DNA-molekylet i kjønnscellene. En gen er en liten del av DNA — den er i seg selv svært sammensatt. Hver gen består av et bånd med kjemiske stoffer som er ordnet i en bestemt rekkefølge og danner en «kode» eller en «beskjed» som bestemmer dannelsen av en bestemt egenskap, akkurat som ord blir ordnet i forskjellige setninger for å uttrykke en bestemt tanke. Det finnes tusener av gener — ingen vet hvor mange tusen — i den menneskelige celle. Men la oss anta at det bare finnes 1000 gener (langt færre enn i virkeligheten), og at hver gen bare har to varianter (som forårsaker forskjellig øyefarge og så videre). Kan du tenke deg hvor mange forskjellige genkombinasjoner det kunne framkalle hos mennesker? Jo, 2¹⁰⁰⁰! Dette tallet — to i tusende potens — er så stort at det er umulig for oss å fatte det. Det er langt større enn det anslåtte tallet på elektroner og protoner i det univers vi kjenner!

Følgende prosess bidrar til at det kan oppstå en nesten ubegrenset mengde variasjoner: Hver eneste levende celle i menneskekroppen inneholder 46 kromosomer. Kjønnscellene blir dannet ved at noen av disse cellene med 46 kromosomer deler seg og danner «haploide» celler, som bare har 23 kromosomer. Under denne delingsprosessen blir de 23 kromosomene som stammer fra farssiden, og de 23 kromosomene som stammer fra morssiden, ordnet i par. Hver av de 23 kromosomene fra den ene av foreldrene har gener som styrer oppbyggingen av de mange spesielle karaktertrekk hos avkommet, og ligger ved siden av det tilsvarende kromosomet fra den andre av foreldrene. Når så cellen deler seg, går det ene kromosomet over i én nydannet kjønnscelle (en haploid celle) og det andre i en annen kjønnscelle. Men i tillegg til at kromosomene atskilles under denne prosessen, hender det også ofte at de utveksler deler. Dette kalles overkrysning. Dette gjør at det mulige antall forskjellige kombinasjoner praktisk talt blir uendelig. Det er disse prosessene som er ansvarlige for at noen har en «dobbeltgjenger» — en som er svært lik ham av utseende — selv om de på mange andre måter er temmelig ulike. Det er bare hos éneggede tvillinger en kan finne samme genetiske oppbygning.

Hele menneskeheten utgjør én familie

Når vi forstår det genetiske prinsipp og vet at det kan oppstå millioner av variasjoner, kan vi også forstå hvorfor det finnes så mange forskjellige mennesketyper, som ikke desto mindre utgjør én familie, menneskeslekten. I enkelte henseender er ulikhetene store, men i de fleste henseender er de nokså små. Men den menneskelige natur er den samme overalt, og alle slags mennesker kan gifte seg med hverandre og få barn sammen. De tilhører alle samme slag.

Mange av de mer merkbare ulikheter og spesielle kjennetegn skyldtes at grupper er blitt isolert i lengre tidsperioder. Årsaken til at de er blitt isolert, kan ha vært geografiske barrièrer eller kunstige skillelinjer som er blitt satt opp som følge av religiøse, sosiale, nasjonale eller språkmessige ulikheter. Denne isolasjonen har ført til at visse trekk eller egenskaper er blitt kombinert med andre — for eksempel mørk hud og mørkt hår med grove ansiktstrekk, som kjennetegner mange negrer, og «gul» hud med mandelformede øyne, som kjennetegner mange av Østens folk. Men disse trekkene forekommer ikke nødvendigvis sammen. Mange negrer har for eksempel små ansikter og fine trekk. Av og til kan vi også finne de ovennevnte trekkene hos andre, men ikke så ofte sammen som blant dem som i lengre tid har holdt seg innenfor visse grenser, idet de bare har giftet seg med personer fra samme område, stamme og så videre.

Når vi ser hvordan arveanleggene blir overført fra generasjon til generasjon, kan vi også forstå hvorfor vi alle er ufullkomne — hvorfor vi alle synder og dør. Hvordan det? Adam, hele menneskehetens far, vendte seg bort fra Gud og syndet, til skade for ham selv. Ifølge Bibelens terminologi forfeilet han målet. Han nådde ikke opp til den norm for fullkommenhet som han opprinnelig hadde hatt. (Rom. 3: 23) Da han hadde mistet sin fullkommenhet, kunne han ikke gi fullkommenhet videre til sine barn. Den arv han overførte til dem, var ikke fullstendig. Den var svekket, skadd. De arvet ikke livet, men døden. Bibelen sier derfor at «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle». (Rom. 5: 12) I betraktning av at vi alle kommer fra én far og har arvet ufullkommenhet fra ham uten at vi selv kan noe for det, burde vi være mer hensynsfulle og vennlige overfor hverandre. Det er imidlertid ikke hensynsfullhet og vennlighet som preger forholdene menneskene imellom.

Ettersom vi alle har arvet synd og død fra en felles stamfar, kan vi også bli utfridd ved et stedfortredende offer som er blitt brakt av ett menneske, nemlig Jesus Kristus. Gud var Jesu Far, og Jesus levde sammen med Gud i himmelen før han kom til jorden. Han ble menneske ved at han på mirakuløst vis ble født av en kvinne. — Gal. 4: 4.

Apostelen Paulus skriver om dette: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden.» — Fil. 2: 5—8, NW.

Fordi Jesus gjennomgikk alt dette, kunne han gi sitt fullkomne menneskeliv som et sonoffer for menneskeheten. På denne måten traff Gud en foranstaltning for å komme menneskeheten til unnsetning. Gud elsker sitt skaperverk, som han har dannet på en så fin måte. Apostelen sa også: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom. 5: 8) Ettersom Jesus Kristus aldri har syndet og mistet sin fullkommenhet, slik Adam gjorde, har han av sin Far fått makt til å overføre denne arv av fullkomment liv til alle som tror på ham og adlyder ham. Han sa: «For liksom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn.» — Joh. 5: 26, 27.

Jesus Kristus, som har fått denne makt og myndighet, kan bringe alle som viser tro på denne ordning, tilbake til fullkommenhet. Millioner av mennesker som kommer til å leve på jorden under hans rikes styre, vil få erfare dette. Det gjelder også dem som da vil ha blitt oppreist fra minnegravstedene. Det er derfor Jesus lærte sine etterfølgere å be til Faderen: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden.» (Matt. 6: 10) På denne måten vil den død vi har arvet fra synderen Adam, bli utslettet. — Åpb. 21: 4.

[Illustrasjon på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

CELLEN

KJERNEPLASMA

GOLGIAPPARAT

MITOKONDRIER

KJERNEMEMBRANEN

KJERNEN

CELLEMEMBRANEN

ENDOPLASMISK NETTVERK

CYTOPLASMA

RIBOSOMER

Den levende celle. Menneskekroppen består av billioner av slike celler. Deres størrelse, form og funksjon varierer; men alle har 46 kromosomer. (De fleste av bestanddelene er forstørret for at det skal være lettere å se dem.)

[Illustrasjon på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

Første generasjon

Annen

Tredje

Fjerde

Første generasjon:

Faren og moren er lyshårete og har bare gener for lyst hår

Annen generasjon:

Alle barna er lyshårete, idet hvert barn har fått en «lys» gen fra hver av foreldrene. Et av barna gifter seg med en som bare har gener for mørkt hår

Tredje generasjon:

Alle har mørkt hår; den «mørke» genen er dominant, men alle har også den recessive genen for lyst hår. Én i tredje generasjon gifter seg med en som har gener for både mørkt og lyst hår

Fjerde generasjon:

Den «mørke» genen er dominant, men den recessive faktoren gir seg utslag når to «lyse» gener møtes

[Illustrasjon på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

RØD

HVIT

LYSERØD

RØD 25%

LYSERØD 50%

HVIT 25%

«Mirabilis jalapa» (mirakelblom) formerer seg i samsvar med matematiske regler. — Fra lyserøde blomsters frø kommer det alltid blomster i forholdet én rød, to lyserøde og én hvit

[Bilde på side 10]

Ettersom vi alle har felles stamfar, burde vi være mer hensynsfulle overfor hverandre