Er vi predestinert av genene våre?

«FØR pleide vi å tro at skjebnen vår stod skrevet i stjernene. Nå vet vi at den, for en stor del, er bestemt av genene våre.» Dette sa James Watson, som blir sitert i forordet til boken Exploding the Gene Myth av Ruth Hubbard og Elijah Wald. Like etter denne uttalelsen av Watson finner vi imidlertid også en uttalelse av R. C. Lewontin, Steven Rose og Leon J. Kamin, og de sier: «Vi kan ikke komme på noen viktig menneskelig sosial atferd som er innebygd i genene våre på en slik måte at den ikke kan formes av sosiale forhold.»

Teksten på bokens omslag, hvor det blir gitt et sammendrag av en del av innholdet i boken, åpner med det avgjørende spørsmålet: «Er menneskets atferd genetisk betinget?» Med andre ord: Blir menneskets atferd helt og holdent bestemt av de genene som overfører de arvelige biologiske egenskapene og særtrekkene i organismen? Bør en bestemt umoralsk oppførsel godtas med den begrunnelse at den er genetisk betinget? Bør kriminelle personer behandles som ofre for sin genetiske kode, som personer som kan hevde at de er mindre ansvarlige på grunn av at de er genetisk disponert?

Det kan ikke benektes at vitenskapsmennene har gjort mange nyttige oppdagelser i dette århundre. Blant disse er oppdagelsen av det fascinerende DNA-molekylet, som inneholder «konstruksjonstegningene» til vår genetiske oppbygning. De opplysninger den genetiske kode inneholder, har opptatt vitenskapsmenn og lekfolk i like høy grad. Hva har forskning innen genetikken brakt for dagen? Hvordan er det man er kommet fram til, blitt brukt for å støtte den moderne læren om preprogrammering eller predestinasjon?

Hva med utroskap og homoseksualitet?

Ifølge en artikkel som stod i avisen The Australian, viser en del genetisk forskning, at «utroskap sannsynligvis ligger i genene våre. . . . Det ser ut til at vårt bedragerske hjerte er forutbestemt til å være slik». Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken ødeleggende virkning en slik holdning vil kunne ha på ekteskap og familier. Den lager et smutthull for den som vil hevde at han ikke har det fulle ansvar for en løsaktig livsstil.

En artikkel i bladet Newsweek hadde overskriften «Arv eller miljø?» Artikkelen handlet om homoseksualitet, og den sa: «Vitenskapen og psykiatrien strever hardt for å forstå nyere forskning som antyder at homoseksualitet kan være et spørsmål om gener, ikke om oppdragelse. . . . I homoseksuelle miljøer er det mange som stiller seg positive til tanken om at homoseksualitet begynner i kromosomene.»

Artikkelen siterer så dr. Richard Pillard, som sa: «Hvis seksuell legning skyldes en genetisk faktor, dreier det seg ikke om en defekt, og det at du har en bestemt legning, er ikke din feil.» Frederick Whitam, som er opptatt med forskning på dette området, mener at noe som videre taler for det at ingen kan lastes, er det forhold at «folk har en tendens til å trekke et lettelsens sukk når det blir sagt til dem at homoseksualitet er biologisk betinget. Det befrir familier og homoseksuelle for skyld. Det betyr også at samfunnet ikke behøver å bekymre seg om slike ting som homoseksuelle lærere».

Noen ganger blir «beviser» for at homoseksuelle tilbøyeligheter er nedlagt i genene, omtalt av mediene som fakta, som kjensgjerninger, ikke som en mulighet, som en teori.

Tidsskriftet New Statesman & Society forkaster uten videre noe av den imponerende retorikken og sier: «Den forblindede leser kan meget vel ha oversett den overfladiske behandlingen av det som i virkeligheten er uomtvistelige kjensgjerninger — eller den totale mangelen på grunnlag for den vitenskapelig sett fullstendig uholdbare påstanden at promiskuitet ’er kodet inn i de mannlige gener og programmert inn i mannens hjerne’.» I sin bok Cracking the Code gir også David Suzuki og Joseph Levine uttrykk for bekymring over den nåværende genforskning: «Selv om det kan hevdes at genene rent generelt påvirker oppførselen, er det noe helt annet å vise at et bestemt gen — eller et bestemt genpar, eller for den saks skyld en gruppe gener — i virkeligheten kontrollerer bestemte detaljer i et dyrs reaksjoner på miljøet. Det vil her være ærlig å spørre om noen i strengt molekylær forstand har lokalisert og manipulert noen DNA-tråder som kan ventes å ha innvirkning på bestemte atferdsmønstre.»

Gener for alkoholisme og kriminalitet

Studiet av alkoholisme er noe som i årenes løp har vakt mange genforskeres interesse. Noen hevder at undersøkelser har vist at alkoholisme skyldes tilstedeværelsen av eller mangelen på visse gener. Legetidsskriftet The New England Journal of Medicine meldte for eksempel i 1988: «Tre atskilte undersøkelser i løpet av det siste tiåret har lagt fram avgjørende beviser for at alkoholisme er arvelig.»

Enkelte forskere som har spesialisert seg på dette med avhengighet, reiser imidlertid nå innvendinger mot den oppfatning at alkoholisme stort sett skyldes biologiske faktorer. I en rapport i avisen The Boston Globe for 9. april 1996 het det: «Det er ikke noe alkoholismegen i sikte, og enkelte forskere sier at det de i høyden sannsynligvis vil finne, er en genetisk svakhet som gjør at enkelte kan drikke for mye uten å bli påvirket — en eiendommelighet som kan gjøre dem disponert for alkoholisme.»

Avisen The New York Times fortalte om en konferanse ved Maryland universitet som het «Betydningen og viktigheten av forskning i gener og kriminell atferd». Tanken om et «kriminelt» gen er forlokkende enkel. Det ser ut til at mange kommentatorer er snare til å hive seg på bølgen. En vitenskapelig skribent i The New York Times Magazine sa at det som er dårlig, kan være «gjemt i de kromosomtrådene som foreldrene våre overfører til oss ved unnfangelsen». En artikkel i The New York Times bemerket at alt dette snakket om at genene kan gjøre en person disponert for kriminalitet, skaper inntrykk av at kriminelle handlinger har «en felles opprinnelse — en abnormitet i hjernen».

Jerome Kagan, en psykolog ved Harvard universitet, spår at den tiden vil komme da genetiske prøver vil identifisere barn som har en tilbøyelighet til å ha en voldelig oppførsel. Noen mener at en kanskje vil ha større muligheter for å bekjempe kriminalitet ved biologiske manipulasjoner enn ved samfunnsmessige tiltak.

Når noen kommenterer disse spekulasjonene med hensyn til det genetiske grunnlaget for en bestemt oppførsel, uttrykker de seg ofte i vage og usikre vendinger. Boken Exploding the Gene Myth forteller om en undersøkelse som er blitt foretatt av Lincoln Eaves, en genetiker som har spesialisert seg på atferd. Han sa at han hadde funnet beviser for en genetisk årsak til depresjon. Etter at Eaves hadde foretatt undersøkelser blant en gruppe kvinner som hadde lett for å bli deprimert, trakk han «den konklusjon at [kvinnenes] depressive syn og måte å være på kan ha bidratt til at de opplevde slike tilfeldige vanskeligheter». Hvilke «tilfeldige vanskeligheter» dreide det seg om? De kvinnene som var med i disse undersøkelsene, var blitt enten «voldtatt eller utsatt for andre overgrep eller avskjediget». Var det depresjon som var årsaken til disse traumatiske opplevelsene? «Hva slags resonnement er det?» sier boken videre. «Kvinnene var blitt voldtatt eller utsatt for andre overgrep eller avskjediget, og de var deprimert. Jo sterkere det de hadde opplevd, hadde gått inn på dem, desto mer kronisk var depresjonen . . . Det kunne kanskje ha vært nyttig å lete etter en genetisk forbindelse hvis han [Eaves] hadde funnet at depresjonen ikke var knyttet til noen opplevelse i livet.»

Den samme publikasjonen sier at disse historiene er «typiske for det meste av det som for tiden blir sagt om genetikk [som har med atferd å gjøre], både i massemediene og i vitenskapelige tidsskrifter. De inneholder en blanding av interessante fakta, antagelser som ikke er underbygd, og sterke overdrivelser når det gjelder genenes betydning i vårt liv. Noe som slår en når en leser mye av det som er blitt skrevet om dette, er hvor vagt det er». Den sier videre: «Det er stor forskjell mellom det å forbinde genene med forhold som er i samsvar med Mendels arvelover, og det å gjøre bruk av hypotetiske genetiske ’tilbøyeligheter’ for å forklare kompliserte ting som kreft og høyt blodtrykk. Vitenskapsmennene går enda lenger når de antyder at genforskningen kan bidra til å forklare menneskers atferd.»

Selv om vi tar alt det som her er blitt sagt, i betraktning, er det et spørsmål som gjenstår, og som ofte dukker opp: Hvorfor merker vi av og til at forandrede atferdsmønstre begynner å sette sitt preg på livet vårt? Hvilke muligheter til kontroll har vi i slike situasjoner? Hvordan kan vi ha kontroll over livet vårt, og hvordan kan vi bevare denne kontrollen? Den neste artikkelen kan vise seg å være til hjelp ved å gi noen svar på disse spørsmålene.

[Ramme på side 6]

Genterapi — er forventningene blitt oppfylt?

Hva med genterapi — det å injisere korrigerende gener i pasientene for å kurere dem for medfødte genetiske sykdommer? For noen år siden hadde vitenskapsmennene store forventninger til dette. «Er tiden for genterapi nå kommet?» spør bladet The Economist for 16. desember 1995 og sier: «I betraktning av de offentlige uttalelser de som holder på med dette, har kommet med, og all den dekning dette har fått i avisene, skulle en kanskje tro det. Men et panel som består av ekspertisen blant amerikanske vitenskapsmenn, tillater seg å ha forskjellige meninger. Harold Varmus, sjefen for National Institutes of Health (NIH), bad en gruppe på 14 fremtredende vitenskapsmenn om å se på saken på nytt. Etter sju måneder med mye spekulering sa de i en melding som ble offentliggjort i forrige uke, at selv om genterapien lover godt, er det den har gjort inntil nå, blitt sterkt overdrevet.» Det ble gjort forsøk som innbefattet 597 pasienter som led av mangel på adenosindeaminase (ADA), eller av en av ti—tolv andre sykdommer som en mente kunne behandles ved at fremmede gener ble injisert. «Ifølge panelet har ikke én av pasientene hatt merkbart gagn av å være med på dette forsøket,» sier The Economist.

[Bilder på side 7]

Til tross for det enkelte sier om at vi er genetisk predisponert for visse ting, kan vi velge hvordan vi vil handle