Sovjetunionens kamp for å knuse religionen
DA KOMMUNISTENE fikk makten i Russland, gjorde de straks kjent hvilke planer de hadde i forbindelse med religionen. De ville utslette all religion og gjøre landet til en ateistisk stat.
Tidlig på 1900-tallet hadde Lenin riktignok skrevet at en burde vise religiøs toleranse. Men da bolsjevikene hadde fått makten, ble det klart at regjeringen betraktet religionen som en fiende, og at den ønsket å se den død og begravd. I sin avhandling Forholdet mellom arbeiderpartiet og religionen sa Lenin:
«’Religionen er opium for folket’ — denne uttalelsen av Marx er grunnlaget for marxistenes holdning til religionen. Marxismen betrakter alle nåværende religioner og kirkesamfunn, alle religiøse organisasjoner, som organer for borgerskapets [fiendens] reaksjonære krefter.»
Angrepet begynner
Like etter at den nye regjeringen hadde tatt makten i november 1917, offentliggjorde den et dekret hvor den erklærte at all jord, innbefattet kirkenes eiendommer, nå var folkets (i virkeligheten regjeringens) eiendom. Denne bestemmelsen la grunnlaget for den konfiskering av kirkenes eiendommer som fant sted senere.
Et annet dekret gikk ut på at alle borgere var like, uansett hvilken religion de bekjente seg til, og selv om de ikke bekjente seg til noen religion i det hele tatt. Hensikten med dette var å vise toleranse overfor og fremme ateismen.
Tidlig i 1918 kunngjorde regjeringen så at den russisk-ortodokse kirke var blitt fullstendig atskilt fra staten. På dette tidspunkt ble alle kirkens eiendommer overtatt av kommunistene. Det ble også forbudt å gi religionsundervisning i skolene, og det ble slutt på all offentlig økonomisk støtte til kirkene.
Disse tiltakene utgjorde bare en del av angrepet. Det skulle komme mye mer. Fra regjeringens synspunkt var det viktig å påvirke folk, spesielt de unge. I forfatningen av 1918 het det at «alle borgere har rett til å drive religiøs og antireligiøs propaganda». I 1929 ble forfatningen endret, og ’retten til å drive religiøs propaganda’ ble opphevet; det var imidlertid fortsatt lov å «bekjenne seg til religiøse trosoppfatninger». Retten til å drive antireligiøs propaganda ble derimot opprettholdt.
Denne forandringen, som ble vedtatt i 1929, var til stor skade for religionen. Det ble forbudt for alle religionssamfunn å drive med sosialt arbeid, undervisningsarbeid og veldedighetsarbeid. Religiøse grupper måtte holde seg innenfor de bygninger myndighetene hadde gitt dem lov til å bruke. De kunne ikke gjøre noe for å utbre sin tro. Og ettersom barna bare fikk ateistisk opplæring på skolen, så framtiden dyster ut for religionen på lang sikt.
Virkningene
Myndighetenes tiltak og deres fiendtlige innstilling til religionen hadde sin virkning. Fra revolusjonens første uker hadde kirkebygninger over hele landet vært et angrepsmål. De ble plyndret, revet ned eller omgjort til fabrikker, lagerbygninger, forsamlingslokaler for politiske møter eller muséer.
Det gikk ikke bare ut over den ortodokse kirke. Også andre trossamfunn ble angrepet. Romersk-katolske prester ble for eksempel fengslet, den katolske kirkes eiendommer ble konfiskert, og det ble lagt restriksjoner på undervisningen i katolske skoler. Det var vanlig at kommunistene opprettet foreninger av prester som bare underordnet seg patriarken i Moskva. Hensikten var å undergrave pavens autoritet.
Enkelte trossamfunn, som ble utsatt for stort press, forsvant fullstendig. Den unerte kirke var ett av dem. Dette kirkesamfunnet var en mellomting mellom den romersk-katolske og den ortodokse kirke. Den hadde en sterk posisjon i Ukraina. Men prester som var imot kommunismen, ble fengslet eller landsforvist. Noen prester avsverget sin troskap mot paven, forlot sin religion og samlet seg under fanen til den ortodokse patriarken i Moskva.
Samtidig med at kirkenes eiendommer ble konfiskert, prester som ikke ville samarbeide, fengslet eller landsforvist og kirker stengt, fant det sted en voldsom indoktrinering gjennom pressen, gjennom radio og filmer og gjennom skolene. Særlig nedbrytende var den antireligiøse atmosfæren i skolene. Et typisk eksempel på denne indoktrineringen er dette stykket fra en lærebok for niende skoleår som ble utgitt i Sovjetunionen:
«Studiet av utviklingslovene i den organiske verden hjelper oss til å komme fram til en materialistisk oppfatning . . .
«Dessuten væpner denne læren oss til kampen mot religionen ved å gi oss den materiailstiske forklaring på hensikten med fenomenene i den organiske verden og samtidig bevise at mennesket stammer fra laverestående dyr.»
Barna var prisgitt sine ateistiske lærere. Og deres troende foreldre var som oftest ikke i stand til å motvirke denne innflytelsen. De fleste foreldre visste lite eller ingenting om bakgrunnen for de religiøse læresetninger og skikker de holdt seg til. De var derfor dårlig skikket til å demme opp for denne propagandabølgen.
Dessuten ble det dannet store organisasjoner for barn og ungdom. Det var «Unge pionerer», for barn, og «Det kommunistiske ungdomsforbund», for dem som var mellom 16 og 23 år. Disse organisasjonene var gjennomsyret av Marx’ og Lenins tanker. Medlemskapet var ikke tvungent, men den sosiale påvirkning gjennom disse organisasjonene var enorm. Det naturlige ønske unge mennesker har om å være med på det som er populært, hadde sin virkning.
Da kommunistene hadde fått makten, gikk de altså inn for å rykke den tradisjonelle religion opp med rot. Og felttoget mot religionen fortsatte i et kvart århundre etter 1917, selv om angrepene kom i bølger og varierte i styrke.
Hvorfor en slik antireligiøs tendens?
Mange mennesker i andre land var sjokkert over disse angrepene. Men det var ikke alle i Sovjetunionen som reagerte slik. Mange betraktet det som skjedde, som gjengjeldelsesaksjoner på grunn av de forbrytelser kirkesamfunnene hadde begått.
For å forstå hvorfor mange russere tenkte på denne måten, må en være klar over at kirkesamfunnene, spesielt den ortodokse kirke, hadde vært blant tsarenes viktigste hjelpemidler til å undertrykke folket. For selv å oppnå fordeler hadde presteskapet i århundrer gått herskerne til hånde, ignorert folkets behov og holdt sognebarna i uvitenhet. De fleste mennesker i landet var bokstavelig talt herskernes og de rikes slaver. Presteskapet arbeidet for at det fortsatt skulle være slik. Mange av prestene ble griske, umoralske og maktsyke.
Historikere sier at spesielt innen den ortodokse kirke var korrupsjonen stor. I boken House Without a Roof skriver Maurice Hindus:
«Batusjkaen [presten] i landsbyen var ofte selv en uvitende mann, henfallen til vodka og ikke uvillig til å krenke en av sognets tiltrekkende kvinner. . . .
«Musjiken [bonden] . . . lærte mer om godt og ondt ved å lytte til vandrende tiggeres og pilegrimers beretninger og ballader enn ved å høre på sognets prest. . . .
«Den russiske kirkes skjebnesvangre tilbøyelighet var dens fullstendige underdanighet overfor og lydighet mot tsarveldet, som, for å bruke Miljukovs ord, ’lammet alle levende skudd fra religionen’.»
Denne forfatteren siterte også hva den russiske litteraturkritiker Vissarion Byelinsky skrev: «Er ikke presten i alle russeres øyne det levende symbol på grådighet, elendighet, spyttslikkeri og skamløshet?»
Angående den ortodokse kirkes bruk av tsarenes væpnede styrker for å fremme sine egne hensikter skrev den nå avdøde russiske filosofen N. Berdjajev i boken The Origin of Russian Communism:
«Kan hierarkene rettferdiggjøre en slik antikristen ’politikk’? Hvorfor tyr de til makt i stedet for til kjærlighetsgjerninger? . . . Vi konstaterer med forbauselse at kirke og stat i forening utfører denne hatefulle gjerning. Det er nettopp det at kirken har vært staten underdanig, som har ført til at så mange mennesker har mistet troen.»
Religiøse ledere har selv innrømmet at det som skjedde i Russland, for en stor del skyldtes religionssamfunnenes synder. En teolog i et kommunistland sa i en artikkel som sto i bladet Harper’s:
«Jeg er ikke kommunist; jeg er kristen. Men jeg vet at det er vi, ene og alene vi kristne, som er ansvarlige for kommunismen. Vi hadde en byrde som vi skulle bære i verden, og Jesus Kristus lot oss ikke være i tvil om hva den besto i. Vi sviktet. Vi ’talte, men handlet ikke’ . . . . Husk at kommunistene en gang var kristne. Hvis de ikke tror på en rettferdig Gud, hvem har da skylden for det?»
Det er ikke tvil om at korrupsjonen innen kirkesamfunnene i Russland førte til at mange mennesker tok avstand fra Gud, fra Bibelen og fra kristendommen. De tenkte som så: ’Hvis dette er Guds religion, da foretrekker vi å tro at det ikke er noen Gud.’
Det var derfor ikke uten grunn de sovjetiske ledere rettet et rasende angrep mot religionen. Men uheldigvis skilte de ikke mellom sann tro på Gud og hyklersk tilbedelse. I sin bitterhet bestemte de seg for å utrydde all religion.
Presteskapet går på akkord
I begynnelsen gjorde mange prester motstand da kommunistene gikk til angrep på religionen. Men etter hvert som tiden gikk, gikk flere og flere prester på akkord med sin tro og ble redskaper for de kommunistiske myndigheter. Ettersom myndighetene var innstilt på å utrydde religionen, var disse prestene i virkeligheten med på å forberede sin egen religions begravelse!
Patriarken Tikhon var en av dem. I motsetning til Jesus Kristus, som heller ville dø enn å gå på akkord med sannheten, ga Tikhon etter. I 1923, da han var blitt løslatt etter å ha vært fengslet, undertegnet han en erklæring som gikk ut på at han ikke ville være med på noe som var til skade for statens interesser. Kort tid før sin død, i 1925, oppfordret han alle russere til «oppriktig å støtte den sovjetiske makt og arbeide for den alminnelige velstand og å fordømme enhver åpen eller hemmelig agitasjon mot den nye statsordningen».
Etter hans død fikk ikke kirken tillatelse til å velge noen ny patriark. De fleste andre høyere embetsmenn i kirken fulgte imidlertid hans eksempel. Dette ble klart i 1927, da Sergej, en metropolitt (den som står nærmest en patriark i verdighet), utstedte en proklamasjon. Boken The First Fifty Years sier at i denne proklamasjonen «lovte [Sergej] støtte og politisk samarbeid fra kirkens og dens tilhengeres side». Han oppfordret alle prester til å gi skriftlige garantier for sin troskap mot den sovjetiske regjering. Hvis ikke de gjorde det, ville de bli ekskludert av kirken.
Trass i alle de kompromisser som presteskapet inngikk, fortsatte kommunistene sitt omfattende felttog mot religionen. Særlig under de politiske utrenskningene som ble foretatt fra 1936 til 1938, ble kirkesamfunnene utsatt for voldsomme angrep. I 1930 hadde Sergej hevdet at 163 biskoper var lojale mot regimet, men i 1939 var det ikke engang 12 biskoper igjen. Det ble sagt at 40 biskoper var blitt skutt. Det anslås at 10 000 kirker var blitt stengt. Boken The First Fifty Years sier: «Kirken sto i 1939 på randen av sammenbrudd.»
I 1939 skjedde det imidlertid noe som skulle føre til at situasjonen forandret seg. Den annen verdenskrig brøt ut. Dette fikk betydning for forholdet mellom sovjetregjeringen og religionssamfunnene.