Hvilken innflytelse øver religionen i SSSR i dag?

SOVJETUNIONEN offentliggjør ikke lenger statistikker over religiøs aktivitet. En gang gjorde imidlertid landet det. Disse gamle statistikkene, øyenvitneberetninger og forskjellige rapporter som er blitt skrevet i årenes løp, gir et nokså fullstendig bilde av situasjonen.

De foreliggende opplysninger viser hva som har hendt med de «troende» og prestene i de tradisjonelle religionssamfunn. De viser hva som har skjedd med disse religionssamfunnenes innflytelse, og hvordan situasjonen er i kirkene, ved seminarene og i klostrene. Tendensen er ikke til å ta feil av.

Hvor mange «troende»?

Før den første verdenskrig kunne en lese følgende i The Encyclopædia Britannica (1911-utgaven): «Ifølge en statistikk som ble offentliggjort [i Russland] i 1905, hadde de forskjellige religiøse samfunn i hele det russiske rike omkring . . . 125 640 020 medlemmer.»

Befolkningen var den gang på omkring 143 millioner, og det var følgelig over 87 prosent som tilhørte et eller annet trossamfunn. Antallet av «troende» ville sannsynligvis ha blitt enda høyere hvis de som trodde på Gud, men ikke var tilsluttet noe trossamfunn, var blitt regnet med.

Dette understreker det faktum at før kommunistene kom til makten, var den russiske befolkning ytterst religiøs. Den langt overveiende del av folket tilhørte et eller annet religionssamfunn eller trodde på Gud. Men hva har skjedd siden da?

I 1937 foretok Sovjetunionen en spesiell folketelling for å finne ut hvilket syn folket hadde på religion. Omkring 50 millioner mennesker sa at de var «troende». I 1939 ble Sovjetunionens folketall oppgitt til 170 millioner. I slutten av 1930-årene var det altså mindre enn en tredjedel av landets borgere som var «troende». Etter 20 år med kommunistisk styre hadde prosenttallet sunket fra omkring 90 til omkring 30.

I 1970 inneholdt New York Times en rapport som var utarbeidet av en organisasjon som arbeider for minoritetsgruppers rettigheter og har hovedsete i London (Minority Rights Group). Times skrev: «I rapporten blir det anslått at den russisk-ortodokse kirke har 30 millioner tilhengere i Sovjetunionen, som har en befolkning på 237 millioner.» Og i 1971 skrev Los Angeles-avisen Herald-Examiner: «Det finnes ingen offisielle oppgaver over hvor mange aktive troende det er i den russisk-ortodokse kirke i Sovjetunionen. Uoffisielle overslag går ut på at det er over 20 millioner.»

I betraktning av at antallet av «troende» innen andre religionssamfunn til sammen bare er noen få millioner, er tendensen ikke til å ta feil av. Situasjonen er i virkeligheten alvorligere for kirkesamfunnene enn tallene viser, ettersom mange «troende» ikke er kirkegjengere, slik som før revolusjonen i 1917.

En avis som utgis i Kotorua i New Zealand, Daily Post, skriver: «En undersøkelse som ble foretatt i Pskov [i den vestlige del av Sovjetunionen], viste at 13 prosent av byens innbyggere betegnet seg selv som troende.» Avisen oppfattet dette slik at det var stor religiøs aktivitet i området. Det motsatte er i virkeligheten tilfelle. Mens omkring 90 prosent av innbyggerne var «troende» før 1917, er bare 13 prosent det nå.

Hvis de tilgjengelige opplysningene overhodet viser noe, viser de at den sovjetiske befolkning, som er blitt utsatt for ateistisk indoktrinering i 55 år, forlater religionen. De yngre generasjoner blir fôret med synspunkter som fører dem bort fra religionen. Og for hvert år som går, utgjør disse en større del av befolkningen, ettersom de gamle, de «troende», dør.

Den ortodokse kirke legges øde

Den russisk-ortodokse kirke har lidt store tap. Det er ikke bare antallet av «troende» som minker, men også antallet av kirker, prester og folk som utfører menighetsarbeid. I 1959-utgaven av The Encyclopædia Britannica sto det om den ortodokse kirke: «I 1914 var det i Russland 55 173 kirker og 29 593 kapeller.» Det vil si i alt omkring 85 000 bygninger hvor det ble holdt gudstjenester, men i 1955 var det bare omkring 20 000 igjen!

I det samme verket sto også følgende oversikt:

1914 1955

Prester 112 629 32 000

Munke- og nonneklostre 1025 70

Andre kilder oppgir tilsvarende tall. Boken Europe Since 1939 sier for eksempel at det i 1959 var omkring 20 000 kirker og 32 000 prester i landet. Den sier at det kan ha vært omkring 90 klostre som enda ikke var nedlagt.

I slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene ble mange andre kirker stengt. New York Times henviste til «en undersøkelse som ble foretatt av to ortodokse prester i Moskva. De fant ut at 10 000 kirker var blitt stengt i den siste delen av Khrusjtsjovs regime, det vil si omkring halvparten av dem som hadde vært åpne». Times tilføyde: «En offisiell sovjetisk publikasjon fra 1966 sa at 7500 kirker var åpne.»

Situasjonen i større byer er typisk. Los Angeles-avisen Herald-Examiner skriver: «I 1917 hadde Moskva 600 kirker og én million innbyggere. I dag har byen sju millioner innbyggere, men ikke mer enn 40—50 kirker som er åpne, og noen av dem er på størrelse med små kapeller.» En av redaktørene i The Christian Century kunne bekrefte dette etter å ha besøkt Sovjetunionen fem ganger. Han sa: «Hvor mange ortodokse kirker er åpne i Moskva? Førti.» I Moskva, som var sentret for det religiøse liv før kommunistene fikk makten, er det altså så å si ikke kirker igjen. Og, som Herald-Examiner skriver: «Det blir sjelden bygd nye.»

Situasjonen er omtrent den samme i Leningrad. The Christian Century sier: «Ta for eksempel Leningrad, en by med fem millioner mennesker. Fjorten kirker er åpne der.» Artikkelen viser imidlertid at disse kirkene er «overfylt hver eneste søndag formiddag». Dette vil kanskje få leseren til å tro at interessen for religion er stigende i den ortodokse kirke.

Det er imidlertid ikke tilfelle. Vi kan illustrere dette ved hjelp av et eksempel: La oss tenke oss at tre forskjellige kirker hver hadde en menighet på 1000 medlemmer. I løpet av noen år skrumpet medlemstallet hos alle tre inn til 500, og to av kirkene ble så stengt. Hva ville da skje? Det er sannsynlig at omkring 1500 mennesker ville forsøke å presse seg inn i den kirken som fortsatt var åpen. En tilfeldig iakttager ville kanskje trekke den slutning at interessen for religion var kraftig stigende, at det hadde brutt ut en «vekkelse», fordi den ene kirken var «overfylt». Men hva var det egentlig som hadde skjedd? Det var i virkeligheten færre personer enn tidligere som søkte til kirken på dette stedet. Men fordi to av kirkene var blitt stengt, ble den ene som var igjen, overfylt.

Hvem er religiøse?

Hvem er det som vanligvis overværer gudstjenestene i den ortodokse kirke? New York Times’ korrespondent Peter Grose fortalte om sine besøk i sovjetiske kirker:

«I de mørke krokene satt det alltid lurvete, gamle kvinner med skaut og innåndet røkelsen. De syntes å ha mistet all interesse for hva som foregikk omkring dem.

«Hvis religionen ikke gikk ut på noe annet, skulle ikke de kommunistiske ledere ha noen grunn til å nære bekymring, hverken for dagens eller framtidens situasjon.»

I Los Angeles-avisen Herald-Examiner sto det også: «De få som overværer gudstjenestene, er stort sett eldre kvinner.»

Men hva med meldingene om at unge mennesker vender seg til religionen? Avisen Daily Post skrev om dette: «I Sovjetunionen har noen (ikke mange) unge mennesker vendt tilbake til den ortodokse religion, like mye av estetiske som av åndelige grunner.» Dette betyr at det er noen få unge som overværer gudstjenestene, ikke fordi de lærer om Guds sannheter, men fordi de er interessert i kunst og kultur eller er nysgjerrige eller til og med overtroiske. Som det sto i Britannica Book of the Year for 1972: «Unge mennesker som vendte seg til den ortodokse tro, forsto ikke liturgien og brydde seg ikke om prekenene, men de ble døpt likevel.»

I sin bok House Without a Roof kommenterer forfatteren Maurice Hindus det at det kommer en del unge mennesker til kirkene. Han sier:

«Det ville være dumdristig å si at det er en populær bevegelse. Den langt overveiende del av den sovjetiske ungdom er enten ateistisk eller stiller seg fullstendig likegyldig til den ortodokse religion.

«Selv i kosakkdistriktet Kuban, et av de steder i landet hvor det alltid har vært mest religiøsitet, har unge mennesker praktisk talt sluttet å gå i kirken. Når jeg kjørte gjennom kosakklandsbyer søndag formiddag, så jeg flokker av unge mennesker som ikke gikk i kirken, men spaserte på gatene og drev idrett i parker. Ikke i en eneste kirke så jeg et betydelig antall unge mennesker.»

Det kan derfor ikke være tvil om at den en gang så mektige russisk-ortodokse kirke er døende. Peter Grose kalte den «en blek skygge av det den var før den bolsjevikiske revolusjon». Og en teolog og historiker i den ortodokse kirke, Anatoly Y. Levitin, sa:

«Den russiske kirke er syk — alvorlig syk. Dens alvorligste lidelse er den eldgamle Cæsareopapisme, undertvingelse av kirken under den verdslige myndighet.

«I kirken finnes det biskoper som er greiner på et dødt, sterilt og unyttig fikentre. Det finnes koldbrannsangrepne kirkemedlemmer som . . . infiserer den med sin råtne utånding og sprøyter gift inn i dens innerste dybder.»

Som Levitin påpeker, forekommer det «koldbrann» på høyeste plan. Dette ble demonstrert igjen i 1971, da en ny patriark, Pimen, ble innsatt som etterfølger av Alexej, som hadde dødd året før. Britannica Book of the Year for 1972 sa om Pimen: «Han hadde stilt seg helt på linje med regjeringens offisielle politikk.»

Dette var tydeligvis så åpenbart at bladet Time for 3. april 1972 kunne melde at en fremtredende russisk forfatter «anklaget patriark Pimen, den russisk-ortodokse kirkes leder, for på en ynkverdig måte å underkaste seg Kremls antireligiøse politikk». Time fortalte at forfatteren «bebreidet kirkens hierarki for at det fant seg i slike ting som stengning av kirker, undertrykkelse av dissenterprester og forbud mot religionsundervisning for barn».

Det er tydelig at det russisk-ortodokse presteskap fortsetter å bistå ved sin egen religions begravelse! Men hva med andre trossamfunn? Klarer de seg bedre enn den ortodokse kirke?