Den annen verdenskrig fører til en forandring
DEN annen verdenskrig brøt ut i september 1939. I løpet av to år trengte Hitlers hærer inn i den vestlige delen av Polen, i Frankrike og i flere andre européiske land, også på Balkanhalvøya. I 1941 rettet så de seierrike nazistene sin oppmerksomhet mot øst.
I juni det året rykte de tyske hærer inn i Sovjetunionen. I desember hadde de erobret nesten hele den vestlige del av landet og nådd utkantene av Moskva. Nasjonens framtid sto på spill.
En streng vinter og innbitt motstand fra sovjetiske tropper og partisaner stanset imidlertid tyskernes framrykking ved årets slutt. Men det var innlysende at en ny offensiv ville komme den følgende vår. Sovjetregjeringen visste at folket måtte oppildnes til den forestående kamp. En maksimal innsats var nødvendig.
Noe som gjorde oppgaven lettere, var angripernes grusomhet. De ødeleggelser de forårsaket, nedslaktningen av millioner av mennesker, påstanden om at deres rase var overlegen, og deres åpenlyse planer om å utrydde mange av slaverne brakte den sovjetiske befolkningen i harnisk.
Folket trengte imidlertid en enda sterkere motivering. For å kunne utnytte alle nasjonens ressurser og få folket til å samarbeide helhjertet var regjeringen avhengig av de religiøse lederes støtte. Hvorfor var den det?
Regjeringen trengte de religiøse lederes støtte fordi det fortsatt var mange millioner religiøse mennesker i landet. Kommunistene hadde riktignok hatt makten i 24 år, men det var ikke på langt nær nok tid til å oppdra flere yngre generasjoner av ateister, som etter kommunistenes oppfatning gradvis ville overta etter de eldre, døende generasjoner av «troende». Mange av dem som var over 20 år, spesielt blant kvinnene, bekjente seg fortsatt til en religion.
En ny holdning til religionen
De kommunistiske ledere, deriblant Stalin, innså at det var nødvendig å innta en ny holdning til religionen. De forsto at de ved sine felttog mot religionen hadde støtt fra seg mange religiøse mennesker. Høsten 1941 begynte kommunistlederne derfor å gjøre innrømmelser overfor kirkesamfunnene.
Det var ikke lenge før resultatene av disse anstrengelsene begynte å vise seg. I 1942 sto metropolitten Sergej fram og hyllet Stalin som «Guds salvede fører» i Russland. I 1943 mottok Stalin ledende geistlige i den ortodokse kirke på sitt kontor i Kreml og ga dem fullmakt til å velge Sergej til ny patriark. Dermed var det slutt på en 18 år lang periode da den russisk-ortodokse kirke var uten offisielt overhode.
Det ble gjort flere innrømmelser. Det ble lov å utgi et kirkelig tidsskrift. En rekke teologiske seminarer ble igjen åpnet, og det samme ble mange kirker. Kampanjen for å ødelegge religionen stilnet av. Også andre religionssamfunn fikk større frihet.
Patriark Sergej døde i 1944. Han ble etterfulgt av Alexej. The Encyclopædia Britannica sier at Alexej forsikret Stalin om den «dype kjærlighet og takknemlighet» alle «kirkens arbeidere» følte. Nå begynte de religiøse ledere overalt å trygle sine tilhengere om å støtte det kommunistiske regime. Regjeringen belønnet enkelte av prestene for innsatsen ved å gi dem medaljer.
De religiøse ledere fortalte sine tilhengere at hensikten med kampen mot de nazistiske angriperne ikke bare var å forsvare Sovjetunionen, men også å forsvare kristendommen. Kirkesamfunnene tok opp kollekt for å kjøpe våpen. I januar 1943 hadde det kommet inn nok penger til å anskaffe en skvadron jagerfly. En annen innsamling gjorde det mulig å anskaffe en stridsvognavdeling, og da stridsvognene ble overrakt den røde armé under en høytidelig seremoni, hyllet metropolitten Nikoloy Stalin som «vår alles Far».
I 1945 ble de tyske hærer til slutt drevet tilbake. Sovjetiske tropper rykte inn i Tyskland. For å minnes disse begivenhetene ble det sammenkalt et møte under patriark Alexejs ledelse. Forsamlingen vedtok en proklamasjon som hyllet den røde armés seirer som seirer for Kristus over mørkets makter. I proklamasjonen het det: «Enhver kan se hvis våpen [Sovjetunionens] vår Herre Jesus Kristus har velsignet, og hvis våpen [tyskernes] som ikke mottok en slik velsignelse.» Noen dager senere ga de kommunistiske ledere uttrykk for sin takknemlighet for de anstrengelser kirkesamfunnene hadde gjort seg.
En forandret hjertetilstand?
Vitnet sovjetledernes nye innstilling om en ny hjertetilstand når det gjaldt holdningen til religionen? Slett ikke. Som det står i boken Europe Since 1939:
«Det var utpreget verdslige mål som fikk sovjetlederne, som var materialistiske ateister, til å gjøre innrømmelser overfor religiøse synspunkter. De regnet med at religiøse borgere i SSSR ville støtte bedre opp om krigen. Den motvilje kristne i de allierte land i vest næret mot den kommunistiske livsform, ville bli mindre, og fromme ortodokse kristne på Balkanhalvøya ville få større sympati for Russland.»
Lyktes denne taktikken? Ovennevnte boks forfatter, Arthur J. May, som er ansatt ved Rochester universitet, sier: «På grunn av Kremls modererte holdning ble alle disse målene nådd, i større og mindre utstrekning.» Han la også merke til at «Stalin-dyrkelsen blomstret i det religiøse liv, liksom overalt ellers».
Religionen var blitt nyttig for kommunistene. Hvor nyttig den var blitt, kunne en se også etter krigen. I boken The Soviet Union: The Fifty Years, som er redigert av Harrison Salisbury, leser vi: «Da krigen var over, rettet kirkens ledere seg etter de krav som ble stilt til dem i forbindelse med den kalde krigen som Stalin førte i utenrikspolitikken.»
En typisk begivenhet fant sted under påskefeiringen i 1949. Under midnattsmessene i Jelokhovsky-katedralen i Moskva uttalte patriark Alexej Guds velsignelse over Sovjetunionens fører, Josef Stalin. Og i 1950 sendte Alexej et telegram til De forente nasjoners sikkerhetsråd og protesterte mot «De forente staters aggresjon i Korea».
Det er derfor tydelig at det var politiske interesser som lå til grunn for sovjetledernes innrømmelser overfor kirkesamfunnene. Hensikten var å gjøre kirkesamfunnene mer samarbeidsvillige. Dessuten kunne det religiøse liv nå dirigeres slik at det ble i full overensstemmelse med den kommunistiske målsetting, ettersom myndighetene bare anerkjente de prester som var lojale mot staten.
Det kan ikke være tvil om at disse forandringene ikke skyldtes et nytt hjertelag. Kommunistenes mål var fortsatt å kvele all religion. De hadde imidlertid gått over til en mer snedig taktikk. De innså fordelene ved gradvis å redusere støtten til religionen og derved etter hvert også redusere religionens innflytelse. På denne måten ville de unngå å vekke unødig motstand eller å gjøre mange mennesker til martyrer, slik de hadde gjort ved den brutale framgangsmåten som de hadde benyttet tidligere.
Naturligvis var ikke alle og enhver i Sovjetunionen eller i andre land overbevist om at alle høye geistlige virkelig var kirkens menn. Enkelte av dem var så villige til å gi etter for myndighetenes krav at de ble anklaget for å være agenter for myndighetene som hadde fått stillinger i kirkesamfunnene for å holde dem under kontroll. Anklagerne påpekte at andre framstående prester, som hadde motarbeidet kommunismen, var blitt fengslet og drept. De prester som hadde myndighetenes godkjennelse, hadde imidlertid full bevegelsesfrihet og fikk beholde sine stillinger.
Enten slike framstående prester var agenter for myndighetene, eller ikke, ble resultatet det samme. De hadde et nært samarbeid med kommunistregjeringen og arbeidet for å nå dens mål. Et av disse målene var fremdeles å utslette religionen.
Aksjoner viser at målet var det samme som før
At styremaktene holdt fast ved sine langsiktige planer om å utslette religionen, framgikk av deres offisielle handlinger og kunngjøringer. Det viste seg for eksempel at selv om det var gjort innrømmelser overfor kirkesamfunnene som takk for den støtte de ga myndighetene, ble forbudet mot å utbre en religion opprettholdt. Det var fortsatt bare bekjennende ateister som kunne bli medlemmer av kommunistpartiet.
Forbudet mot religionsundervisning i skolen ble også opprettholdt. Ateismen var fortsatt den offisielle lære, og undervisningen innbefattet antireligiøs propaganda. Det ble lagt spesiell vekt på å fremme ateismen blant medlemmene av «Unge pionerer». og «Det kommunistiske ungdomsforbund». Partiets offisielle linje ble oppsummert på denne måten i Komsomolskaja Pravda, ungdomsforbundets offisielle tidsskrift:
«Unge kommunister må ikke bare være overbeviste ateister og motstandere av all overtro [religion], men må aktivt bekjempe utbredelsen av overtro og fordommer blant ungdommen.»
Stalins død førte ikke til at Sovjetunionen skrinla sine langsiktige planer om å utslette religionen. I slutten av 1950-årene og spesielt i begynnelsen av 1960-årene, da Nikita Khrusjtsjov var statsminister, ble alle religiøse grupper utsatt for stort press. Rekkevidden av tiltakene ble kjent senere. New York Times’ korrespondent Peter Grose rapporterte:
«Det begynner nå å bli klart hvor store skader som ble påført de religiøse organisasjoner i Sovjetunionen i de fem årene før 1964. Dissenterprester i Russland har hevdet at 10 000 møtesteder for religiøse ble stengt av myndighetene i de årene. . . .
«Et veldig byråkratisk apparat ble utviklet for å sikre at alle kirkelige foretagender i landet ble underlagt de sivile myndigheters effektive kontroll.»
Selv om kommunistlederne har lagt om taktikken i sin kamp mot religionen, har de hele tiden hatt ett mål for øye. De arbeider utrettelig for å fjerne all religion i Sovjetunionen.
Hva er det så igjen av religiøst liv i dette landet etter alle disse årene med motstand mot religionen? Hvilken innflytelse øver religionen i Sovjetunionen i dag?