Hva med andre trossamfunn?

IFØLGE en liste over representanter for forskjellige religionssamfunn som overvar en konferanse i Zagorsk ved Moskva, finnes det minst 23 samfunn utenom den ortodokse kirke som er innregistrert hos de sovjetiske myndigheter. Disse samfunnene får lov til å holde gudstjenester på sine møtesteder.

Disse innregistrerte samfunnene innbefatter muhammedanere, lutheranere, katolikker, baptister, den georgiske og den armenske kirke, jøder, buddhister og en del mindre samfunn. Deres medlemstall er naturligvis langt mindre ’enn den russisk-ortodokse kirkes. Alt i alt representerer disse minoritetsgruppene bare noen få millioner mennesker i hele Sovjetunionen.

Den kjensgjerning at også disse trossamfunnene blir ’anerkjent’ av myndighetene, viser imidlertid noe. Det viser at også de har inngått kompromiss med kommunistlederne. Noe som bekrefter dette, er at det finnes andre trossamfunn, som myndighetene ikke vil innregistrere, og som ikke får holde møter. Blant dem er Jehovas kristne vitner et av de mest fremtredende. De har flere ganger forsøkt å bli innregistrert, men myndighetene har ikke gått med på det.

’Anerkjente’ trossamfunn i ferd med å dø

Praktisk talt alle de «anerkjente» trossamfunn er imidlertid i ferd med å dø. Boken Europe Since 1939 sier for eksempel: «Omkring 15 millioner muhammedanere i den asiatiske del av Sovjetunionen begynte etter hvert å tilpasse seg den kommunistiske livsform; på grunn av presset fra myndighetene ble de etter hvert mindre trofaste mot islam, og de muhammedanske skikker forsvant.» Og en amerikaner som for en tid siden besøkte den sovjetiske republikken Usbekistan, hvor befolkningen har vært muhammedansk, sa: «Flertallet av innbyggerne i dette muhammedanske landet har gitt opp å utøve den muhammedanske religion.»

Befolkningen i den østre del av Sovjetunionen var en gang buddhistisk. Journalisten Peter Grose sier imidlertid at buddhistene nå «har problemer på grunn av hurtig synkende medlemstall i sine hellige ordener, lamaenes høye alder og, framfor alt, den underdanighet overfor staten som blir vist av de buddhistiske ledere, som i tråd med den sovjetiske utenrikspolitikk hilser utenlandske buddhister velkommen med uttalelser om religionsfriheten i Sovjetunionen».

Situasjonen er den samme for jødene. Grose sier at Sovjetunionen ved sin taktikk «har rettet et fryktelig slag mot det jødiske samfunn i SSSR». Han tilføyer: «De sovjetiske jøder har nesten opphørt å eksistere som en enhet, . . . oppløsningen av det jødiske samfunn har pågått i hele den sovjetiske æra.» Han sier at det jødiske samfunn er blottet for lederskap. Som faren i en jødisk familie uttrykte det: «Våre rabbinere har gitt opp for lett.» De fleste unge mennesker med jødiske foreldre har også sluttet å utøve jødedommen.

Men hva med meldingene om at interessen for jiddisch er økende, også blant medlemmer av den yngre generasjon? I de senere år har myndighetene riktignok tillatt at det blir utgitt et litterært tidsskrift på jiddisch, Sovetish Heimland, og dette tidsskriftet får stadig større utbredelse. Sjefredaktøren er imidlertid kommunist. Da han ble spurt om han lot trykke noen religiøse artikler, misforsto han tydeligvis spørsmålet og svarte: «Nei, vi trykker svært få artikler med antireligiøst innhold.» Han lo da han ble gjort oppmerksom på at spørsmålet siktet til artikler med positive uttalelser om religion. «Vi er overhodet ikke opptatt av synagogens interesser,» sa han. Uansett hva slags undervisning som blir gitt gjennom publikasjoner på jiddisch, er den i samsvar med kommunistisk målsetting og ikke i samsvar med jødedommen.

Den rapporten Minority Rights Group i London hadde utarbeidet, inneholdt et «noenlunde nøyaktig» overslag over det antall synagoger som fortsatt er åpne i Sovjetunionen. Den viste at tallet hadde sunket fra omkring 3000 i 1917 til bare 40 eller 50 nå. Og ettersom Sovjetunionen i den senere tid har begynt å la en del jøder forlate landet og reise til Israel, er det sannsynlig at antallet av religiøse jøder i Sovjetunionen vil synke ytterligere.

Det forekommer at aviser i andre land trykker artikler som synes å tyde på at baptistene har en viss framgang. Dette er et av de trossamfunn som er ’anerkjent’ i Sovjetunionen. Men legg merke til hva boken Russland, som er utgitt av Time Incorporated, har å si:

«Hvis en besøker den baptistiske kirke i Moskva — det eneste protestantiske gudshus i hovedstaden — vil en finne 2000 mennesker forsamlet i en bygning som opprinnelig var beregnet på noen få hundre, og selv de provisoriske gallerier er fylt til siste plass.

«Hvis en gransker nærmere hvilken som helst menighet i Sovjet-Unionen, vil en imidlertid oppdage at flesteparten av de troende er eldre mennesker som er født og oppvokst før revolusjonen, og at ni av ti er kvinner. I provinsbyer kan litt flere ungdommer ses i kirkene. Men det ville være villedende å ta det som et tegn på en religiøs gjenopplivelse i stor målestokk Hvis den nåværende utviklingen fortsetter, er det fare for at religionen vil bli trengt mer i bakgrunnen etter hvert som den eldre generasjon dør ut.»

Hva er grunnen til at baptistsamfunnet er blitt ’anerkjent’ av de kommunistiske myndigheter? New York Times’ korrespondent Grose hjelper oss til å finne svaret. Han omtaler det som skjedde da 400 av denne bevegelsens medlemmer ble misfornøyd med den og søkte den sovjetiske regjering om å få opprette en ny religiøs organisasjon. Hvorfor var de misfornøyde? Grose sier: «Striden dreide seg om [de 400] medlemmenes påstand om at baptistlederne hadde vært for føyelige overfor de statlige myndigheter.» Utbryterne ble imidlertid splittet; noen ble fengslet, og noen sluttet seg igjen til denne nasjonale organisasjonen.

Dette er nok et eksempel på at sovjetmyndighetene bare ’anerkjenner’ de trossamfunn som er dem fullstendig underdanige. Slik har det i hvert fall vært fram til i dag.

Den unngåelige konklusjon

Vi må derfor trekke følgende konklusjon: De forskjellige religioner i og utenfor kristenheten blir sakte, men sikkert kvalt i Sovjetunionen.

De forskjellige religiøse oppfatninger som folk har, blir erstattet med ateisme, materialisme, vitenskap, økonomi, idrett og kultur, og de lærer å se hen til staten for å oppnå framgang. Disse tingene blir satt i stedet for den naturlige tilbøyelighet til å se hen til noe høyere, til Gud, som alle mennesker har.

En historiker ga klart uttrykk for hva som egentlig har skjedd i Sovjetunionen: «Når en ser bort fra en viss iver og fromhet her og der, syntes den organiserte religion å være en døende institusjon.» Den er virkelig en døende institusjon, her som i store deler av verden for øvrig! Dette ses imidlertid særlig tydelig i Sovjetunionen, hvor prestene ikke er virkelige ledere, hvor det ikke blir gitt skikkelig undervisning om Gud i kirkene eller i hjemmene, og hvor myndighetene har motarbeidet religionen av all kraft i over 50 år.

Betyr dette at Sovjetunionen for framtiden nesten utelukkende vil være bebodd av ateister? Vil religionen til slutt bli fullstendig utryddet av landet? Det kan se ut slik i dag. Men det vil i nær framtid vise seg at det ikke kommer til å gå slik!