Kunne du klare å redde et liv?

KUNNE du redde en annens liv hvis ulykken var ute? En amerikaner som bor i Den dominikanske republikk, sto plutselig overfor dette spørsmålet for ikke så lenge siden. Den som var i livsfare, var det mennesket han elsket høyest — hans egen hustru.

Hans hustru hadde hatt influensa noen dager og måtte holde sengen. Han trodde ikke hun var alvorlig syk. Hun var bare i slutten av 20-årene og hadde hatt forholdsvis god helse. Da han en dag kom hjem til lunsj og fant henne bevisstløs, ble han derfor forferdet. Da han undersøkte henne nærmere, så han ikke noe tegn på at hun pustet. ’Hun er død!’ var den tanken som straks fór igjennom hans hode. Hva skulle han gjøre?

Han husket at han hadde lest noen artikler om kunstig åndedrett. Det var ikke den metoden som går ut på å presse armene bakover, men den nyere såkalte munn-til-munn-metoden. Han la straks munnen sin over sin hustrus munn og begynte behandlingen slik han husket at den skulle foretas. Men han gjorde det ikke helt riktig, for den luften han blåste inn i munnen hennes, kom ut igjennom nesen. Så husket han at pasientens nese måtte presses sammen slik at luften kunne komme ned i lungene. Han gjorde det, og det virket.

I mellomtiden kom en nabo til stede, så hva som foregikk, og løp straks nedover gaten til en lege som bodde i nærheten. Legen holdt akkurat på med en pasient og lot ikke til å ville skynde seg med å komme. Men da han ble klar over at det gjaldt livet, kom han. Legen sa senere at kvinnens liv var blitt reddet ved ektemannens raske reaksjon.

Ulykkestilfelle ikke uvanlige

Det kan godt være at du kan komme til å stå overfor en lignende situasjon. Bare i De forente stater regner en med at om lag 350 000 mennesker dør plutselig hvert år. De fleste slike dødsfall skyldes hjerteanfall, men mange skyldes også gassforgiftning, elektrisk støt, drukning, kvelning og andre ulykker. Noen eksperter mener at tusenvis av disse menneskene kunne ha blitt reddet hvis de hadde fått øyeblikkelig hjelp.

Noe som kan illustrere dette, er det som hendte en 54 år gammel flyplassfunksjonær som falt sammen på en golfbane i Seattle i USA i fjor vår på grunn av hjertesvikt. Noen unge gutter i nærheten kom løpende for å hjelpe ham. Det var ikke noe tegn på åndedrett eller puls, og mannen var blitt blå på grunn av mangel på oksygen. Fra det øyeblikk åndedrettet stopper, kan det vanligvis bare gå fire til seks minutter før hjernen tar varig skade på grunn av oksygenmangel.

En av guttene begynte øyeblikkelig med munn-til-munn-metoden, og en annen la sin ene hånd oppå den andre på mannens bryst og utøvde så omtrent hvert sekund ved hjelp av kraftige, rytmiske bevegelser et trykk mot brystkassen. Hver gang han presset hendene mot mannens bryst, ble hjertet klemt sammen og sendte oksygenholdig blod til hjernen. Slike gjentatte kompresjoner kan også stimulere hjertet til å slå av seg selv igjen.

Ganske snart begynte mannens blå farge å forsvinne. Han fikk igjen livgivende oksygen! Senere kom noen brannmenn med et apparat som kunne erstatte munn-til-munn-metoden. Takket være guttenes raske reaksjon var mannen fremdeles i live. Tre uker senere dro han hjem fra sykehuset uten skade på hjertet eller hjernen!

Disse guttene var blant de tusenvis av mennesker i Seattle og andre amerikanske byer som har fått opplæring i førstehjelp. I virkeligheten er disse metodene ukjent for de fleste, og før 1960 var de faktisk ukjent selv for de fleste leger. Munn-til-munn-metoden ble utformet først i slutten av 1950-årene, og det skjedde til dels som følge av en ulykke som inntraff under et hageselskap i en by i USA i juni 1957.

Livreddende metode gjenoppdaget

Denne søndags ettermiddagen ble det plutselig oppdaget at vertens to og et halvt år gamle sønn var forsvunnet. Like etterpå ble han funnet, flytende med føttene opp i svømmebassenget. Han ble trukket opp og lagt i gresset. Ansiktet og kroppen var oppsvulmet og huden blåaktig. En kunne ikke merke noe hjerteslag eller noen puls. Faren forsøkte den metoden som da ble anbefalt, nemlig å presse armene framover og bakover, men det virket ikke, og han ble helt desperat. Han uttalte senere ifølge bladet Det Beste:

«Det som nå skjedde, er stadig like gåtefullt og uforklarlig for meg, for så vidt jeg husker, hadde jeg aldri hverken hørt eller lest om at noen hadde gjort det som jeg nå grep til.

Jeg så at Geoffreys munn og svelg var fylt med en væske som lignet vann blandet med matrester, og jeg skjønte at det måtte ut for at luften kunne slippe inn. Jeg bøyde meg ned over gutten, holdt munnen hans åpen med venstre hånd og la min munn mot hans. Så suget jeg til væsken kom ut, spyttet det ut og suget igjen til munnen var renset.

Jeg vet ikke om det var en indre stemme eller et instinkt som sa meg at jeg kanskje kunne presse luft ned i lungene hans ved å puste ned i halsen. Jeg trakk et dypt åndedrag og pustet så forsiktig inn i munnen hans. . . . jeg fortsatte med å puste inn i munnen hans. . . . Plutselig kom det en gurglende lyd. Brystet hans hevet og senket seg tilsynelatende ganske svakt. Jeg la kinnet til munnen hans, og syntes jeg kunne kjenne at det kom luft inn og ut av den.»

Gutten ble i all hast kjørt til sykehuset, hvor han ble lagt i oksygentelt. Noen dager senere kom han hjem igjen, og han hadde ikke fått noen varige mén etter denne hendelsen, som kunne ha blitt en tragedie.

Da to leger fikk høre om denne opplevelsen, ble de meget interessert. Kort tid etter ble faren innbudt til å tale i Buffalo, ved en kongress for om lag 200 leger, medisinske studenter og representanter for forskjellige redningskorps. Han forklarte hvordan han hadde reddet sin sønn, og besvarte spørsmål. Men det var ett spørsmål han ikke kunne besvare, og det var: «Hvor har De lært det?»

Grunnen til et slikt spørsmål er at den gang, i 1957, var munn-til-munn-metoden som nevnt faktisk en ukjent behandlingsmåte. Den ble visstnok benyttet i tidligere århundrer, men er siden blitt glemt. Den er så å si ikke omtalt noe sted.

I 1950-utgaven av The Encyclopædia Britannica og The Encyclopedia Americana blir det for eksempel under oppslagsordet «Kunstig åndedrett» bare beskrevet den metoden som består i at pasienten blir lagt på magen, og at en person så tvinger lungene hans til å virke ved å presse på ryggen og løfte armene hans bakover. I utgaven av 1957 av boken First Aid, en veiledning i førstehjelp utgitt av det amerikanske Røde Kors, blir også denne metoden anbefalt.

Legenes syn forandres

Men etter hvert som det kom flere og flere meldinger om gode resultater med munn-til-munn-metoden, begynte en å forandre oppfatning. En senere utgave av den tidligere nevnte boken om førstehjelp ble forsynt med et tillegg som begynte på side 242, hvor det ble sagt: «Følgende tilføyelse trer i stedet for stoffet på sidene 117 til 125 [hvor den metoden som består i ryggpress og armløfting, blir anbefalt og beskrevet].» Det heter her:

«Det nasjonale vitenskapsakademis komité for kunstig åndedrett reviderte på sitt møte 3. november 1958 opplysningene om kunstig åndedrett . . .

Det var enstemmighet blant medlemmene av gruppen om at munn-til-munn- (eller munn-til-nese-) metoden for kunstig åndedrett er den mest praktiske metoden når det gjelder lufttilførsel etter ulykkestilfelle til en person av enhver alder som har sluttet å puste.»

Munn-til-munn-metoden tilfører pasienten en større mengde luft, opptil 12 ganger mer enn gjennomsnittet ved fagmessig bruk av andre metoder. Selve den stillingen pasienten blir anbrakt i ved denne metoden for kunstig åndedrett — på ryggen med hodet bøyd så langt bakover som halsen kan strekkes — letter pustingen fordi den åpner luftveien mellom munnen og lungene.

På denne måten ble det en forandring når det gjelder anbefaling av metoden til å gjenopplive en person som har holdt opp å puste. Det heter i Reader’s Digest for august 1959: «1959 vil bli stående som det år da det fant sted en revolusjon i metodene for kunstig åndedrett. . . . nesten hver eneste større førstehjelpsorganisasjon i landet omarbeider sin offisielle litteratur for å anbefale munn-til-munn-metoden for kunstig åndedrett som den best egnede for gjenoppliving etter ulykker.»

Utvendig hjertemassasje

En nyere livreddende metode er den som består i å utøve rytmiske trykk mot hjertet ved å presse hånden mot brystkassen. Det sies at den ble utarbeidet i 1960 av et legeteam ved Johns Hopkins’ universitet i USA. Men for at det blodet som blir presset ut av hjertet, skal kunne inneholde det livsviktige oksygen, må det føres luft ned i lungene. Det er grunnen til at munn-til-munn-metoden er så verdifull kombinert med hjertemassasjen, slik det ble vist ved gjenopplivingen av flyplassfunksjonæren på golfbanen i fjor vår.

Hvis det er over fem minutter siden pasientens hjerte sluttet å slå, er situasjonen håpløs, for da er hjernen blitt varig skadd. Det har imidlertid hendt at pasienten er blitt gjenopplivet, selv etter en time med hjertemassasje. Grunnen til dette er at hjertet kanskje i virkeligheten fremdeles slår, selv om det gjør det så svakt at det bare kan oppdages ved hjelp av stetoskop. Hvis du skulle komme ut for en situasjon hvor en persons hjerte stanser, faktisk eller tilsynelatende, kan du kanskje redde ham ved å gjøre følgende:

Legg høyre håndflate mot nederste halvdel av pasientens brystbein og venstre hånd ovenpå høyre. Press så brystbeinet innover fire-fem centimeter med et raskt, kraftig trykk om lag 60 ganger i minuttet. Samtidig må en annen gi kunstig åndedrett ved å benytte munn-til-munn-metoden.

Noen mener imidlertid at utvendig hjertemassasje ikke bør utføres av andre enn folk som har fått spesiell opplæring i det. Selv når den blir utført riktig, kan resultatet bli brukne ribbein. Og når den blir utført galt, kan et brukket ribbein komme til å trenge inn i leveren eller i en lunge. Det amerikanske legekollegium med 20 000 medlemmer har imidlertid nylig anbefalt at det skal settes i gang et landsomfattende opplæringsprogram for å lære befolkningen å anvende så vel denne metoden som munn-til-munn-metoden.

En metode som er lett å lære

Gjenoppliving ved hjelp av munn-til-munn-metoden er en enkel førstehjelp som alle voksne og også større barn kan lære. Ettersom det kan redde en annens liv, er det virkelig gode grunner for deg til å ønske å lære denne metoden, hvis du da ikke allerede kan den. Mange har anvendt denne metoden for å redde liv uten tidligere erfaring eller spesiell opplæring.

Ettersom en bevisstløs person kanskje bare har besvimt, må en først og fremst finne ut om han puster. Gjør dette ved å legge øret tett inntil munnen hans, med ansiktet ditt vendt mot hans bryst. Hver gang han puster, skulle du kunne føle pusten i øret ditt, og kanskje merke bevegelser av brystkassen.

Hvis det ikke er noen tegn på åndedrett, må du forvisse deg om at det er fri luftpassasje. Undertiden faller en bevisstløs persons tunge bakover i svelget, slik at denne livsviktige passasjen til lungene blir stengt. Blod, oppkast, spytt og halvtygd mat kan også stenge luftveien.

Åpning av luftveien

Å sørge for en åpning av luftveien til lungene er derfor det viktigste når en skal hjelpe en person til å puste igjen, ja, det kan være alt som er nødvendig for å få åndedrettet i gang igjen. Vanligvis er det heller ikke vanskelig å gjøre det.

Legg den bevisstløse personen på ryggen og bøy hodet sterkt bakover i nakken, slik at halsen strekkes. Du vil bli forbauset over hvor langt bakover hodet kan komme. Når du har gjort dette, vil haken peke nesten rett oppover og issen hvile på gulvet. I denne stillingen blir kjeven og tungen trukket forover, og luftveien i strupen er da åpen.

Undertiden vil det imidlertid også være nødvendig å rense munnen og strupen for blod, oppkast, matrester og andre hindringer. Når du gjør dette, kan du vikle et rent lommetørkle eller et papirlommetørkle rundt fingrene, eller bare bruke fingrene, hvis du ikke har noe slikt for hånden. Du husker kanskje at faren som reddet sin sønn, sugde ut det som var i guttens munn, og så spyttet det ut.

Munn-til-munn-metoden

Hvis denne raske rensingen av luftveien ikke bringer åndedrettet i gang, så begynn øyeblikkelig å gi kunstig åndedrett. Det er livsviktig å handle raskt. Husk at en bevisstløs person bare kan leve fire til seks minutter uten å puste. Din oppgave er derfor å utføre normal pusting for ham ved å presse luft inn og ut av lungene hans.

Gap høyt og legg munnen direkte over pasientens munn, slik at det blir helt tett. Press nesen hans sammen og blås inn i munnen inntil du ser at brystkassen hever og senker seg og lungene utvider seg. Eller du kan blåse inn i nesen hans og holde munnen hans lukket. Hvis pasienten er et lite barn, kan du legge munnen din over både munnen og nesen og blåse inn luft.

Mens du blåser, skulle pasientens lunger fylles med luft og brystkassen utvide seg. Hvis dette ikke skjer, kan det hende at det ennå er noe som tetter til luftveien. Snu da pasienten over på siden med hodet vendt nedover, og gi ham noen kraftige slag mellom skulderbladene. Dette kan fjerne hindringen. Et barn kan holdes i hælene med hodet ned og få noen slag mellom skulderbladene, med styrken avpasset etter barnets størrelse.

Når luftveien er åpen og du har blåst inn luft, hva skal du så gjøre? Fjern munnen din fra pasientens og pust inn mens du lytter etter om luften går ut av hans lunger. Se også etter om brystkassen senker seg. Blås så inn luft igjen gang på gang, 10-12 ganger i minuttet når det er en voksen, og minst 20 ganger i minuttet når det er et barn. Blås kraftigere inn i en voksen enn i et barn. Det er viktig at pasientens hode hele tiden heller godt bakover, slik at luftveien er åpen.

Når pasienten begynner å puste selv, vil åndedrettet være svakt. Tilpass innblåsingen etter hans svake åndedrett. Fortsett å hjelpe ham å puste inntil hans åndedrett er tilfredsstillende.

Hvis dine anstrengelser for å gi kunstig åndedrett ikke lykkes etter at du har holdt på en stund, kan du avbryte om lag hver annen innblåsing og gi pasienten utvendig hjertemassasje i form av fem-seks trykk på brystkassen. Gi ikke opp for snart. Det har hendt at pasienter er blitt reddet etter en time eller mer med slike førstehjelpstiltak.

En frastøtende metode?

Noen har innvendinger mot munn-til-munn-metoden av estetiske grunner. En britisk kirurg sa at det er frastøtende å bruke den «når det kanskje er et lik en holder på med».

Ja, det er nok så at mange vil føle det på den måten. Men andre igjen vil føle det slik som en kvinne som ikke nølte med å prøve å redde en som hadde fått et hjerteanfall, og som sa: «I en slik situasjon tenker en ikke på om framgangsmåten er frastøtende. Det eneste en tenker på, er hva en kan gjøre for å redde dette hjelpeløse mennesket.» Hvis en vil, kan en jo legge et rent lommetørkle mellom sin munn og pasientens.

Ulykken rammer ofte når en minst venter det. Vi vet aldri når en av våre kjære eller en annen plutselig kan bli rammet av et hjerteanfall eller en ulykke. Hvor godt er det ikke da å vite hvordan vi kan gi førstehjelp som kan redde en annens liv!

[Bilde på side 15]

Før en går i gang med munn-til-munn-metoden, må en åpne luftveien ved å løfte pasientens bakhode opp og bøye hodet så langt bakover som halsen kan strekkes. Press nesen sammen og blås inn i munnen til du ser at brystkassen hever seg, og føler at lungene utvides. Gjenta innblåsingen 12 ganger i minuttet