Kirken — forandringer og forvirring

«Mange troende er urolige på grunn av de forandringene som blir påtvunget dem.» — L’Histoire, juli/august 1987.

«La ett ledd briste . . . og det blir umulig å forstå byggverket. . . . Legg hostien [nattverdsbrødet] i hånden istedenfor på leppene, og du ’ødelegger troen til mange franskmenn’.» — Voyage à l’intérieur de l’Église Catholique.

«Ved å forynge liturgien og anta folkespråket har kirken tydeligvis mistet det store flertall av kirkegjengere [som var] knyttet til visse tradisjoner som ble ansett for å være urokkelige. . . . Plutselig brast pliktfølelsen, og troen fikk en knekk.» — Nord Eclair, 24./25. april 1983.

SITATENE ovenfor viser tydelig hvilken forvirring som rår i mange katolikkers sinn. Et spørsmål som stadig dukker opp, er: «Våre foreldre og besteforeldre overvar messer som ble holdt på latin, og bad på en bestemt måte. Hvordan kunne denne måten å gjøre tingene på bli ugyldig over natten?»

Kirkens nye holdning til andre religionssamfunn er også kilde til problemer. Den franske avisen Le Monde forklarer: «Mange troende føler seg bedratt. De var altfor ofte blitt fortalt at deres religion var den eneste sanne, eller i hvert fall den beste.» Et stort antall katolikker er riktignok for tanken om å diskutere med sine «atskilte brødre», det være seg ortodokse eller protestanter. Men denne endrede holdningen blir ikke forstått av mange som tidligere fikk lære at ’utenfor kirken er det ingen frelse’. Den nye holdningen som kirken har i dette spørsmålet, er en av de viktigste årsakene til skismaet mellom Vatikanet og tradisjonalistene, hvis åndelige leder, nå avdøde erkebiskop Marcel Lefebvre, ble ekskommunisert av pave Johannes Paul II i 1988.

Myndighet forkastet

Katolikker uttrykker ofte sin forvirring ved å sette spørsmålstegn ved kirkens myndighet. Selv om Johannes Paul II blir satt pris på for sitt standpunkt til fordel for rettferdighet i verden, er det mange katolikker som nekter å følge de moralske forskriftene han gjør seg til talsmann for i sine offentlige taler. Det er for eksempel en god del katolske par som bruker prevensjonsmetoder som kirken fordømmer. Andre får foretatt abort.

Kirkelig myndighet blir dratt i tvil på alle plan. Det at paven og andre høytstående prelater har tatt et bestemt standpunkt i en sak, har ikke hindret lekfolket, prestene og til og med biskopene i å ta et helt annet standpunkt. Boken La Réception de Vatican II sier: «Fra dette synspunkt har den situasjon som konsilet forårsaket, spredt seg til kirkelivet. Den romersk-katolske kirke er nå sete for varige, heftige diskusjoner. Pavens anbefalinger blir debattert og til og med ofte kritisert. Stadig flere katolikker sier at det — helt eller delvis — er umulig for dem å si seg enig i visse uttalelser fra paven.»

Noen katolikker har akseptert forandringene fordi de vil være tro mot kirken, og de fortsetter å praktisere dens riter. Andre er foruroliget over situasjonen og er fornøyd med å holde en viss avstand og ikke være enig i alt. Ifølge nyere statistikk finnes det også en stor tredje gruppe, som omfatter dem som er katolikker bare i navnet og ikke støtter kirken mer.

Religiøs forvirring er ikke bare knyttet til den katolske kirke i Frankrike. I Nederland er det en lignende krise, som har oppstått både for katolikker og protestanter. Det vil den neste artikkelen ta for seg.

[Ramme på side 9]

Borgerkrig i den anglikanske kirke?

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

ER DET usannsynlig? Ikke ifølge London-avisen The Sunday Times. «Den anglikanske kirke er revet i stykker,» stod det der. «En splittet kirke går mot borgerkrig.» Hva er det som har brakt den engelske statskirke i en slik sørgelig forfatning? Det er spørsmålet om kvinnelige prester.

I november i fjor traff den anglikanske kirkes synode en historisk avgjørelse. Da ble det med to tredjedels flertall vedtatt at kvinner skulle kunne ordineres til prester. Omkring 3500 geistlige, en tredjedel av kirkens totale antall, er visstnok imot avgjørelsen, og noen er blitt så rystet at de allerede har forlatt kirken. Andre, under ledelse av den tidligere biskopen av London, ønsker å beholde sin anglikanske identitet mens de søker fellesskap med pavedømmet i Roma.

Erkebiskopen av Canterbury ledet kampanjen for forandringen. «Ordineringen av kvinnelige prester forandrer ikke et ord i trosbekjennelsene, Skriftene eller vår kirkes tro,» sa han og tilføyde: «Det kan i virkeligheten øke kirkens troverdighet overfor resten av verden. Den praktiserer det den forkynner når den snakker om likhet.»

Men det er ikke alle som er enig i dette. En lekmann som kalte synodens avgjørelse for «frafall», meldte seg straks ut av kirken for å bli katolikk da beslutningen ble kjent. «Avgjørelsen om kvinnelige prester har kommet som et sjokk. Det hersker åndelig uro. De fleste vet ikke hva de skal gjøre,» sa en geistlig i London. Mens Vatikanet gir avhopperne en forsiktig velkomst, ser det avgjørelsen som «en ny og alvorlig hindring for hele forlikelsesprosessen» mellom anglikanere og katolikker.

Anslagsvis 1400 kvinner venter på å bli ordinert, men det britiske parlamentet har ennå ikke godkjent avgjørelsen, som så må få dronningens samtykke. Alt dette kan ta opptil to år. Det vil bli interessant å se hvilken tilstand den anglikanske kirke befinner seg i da.

[Bilderettigheter på side 7]

Camerique/H. Armstrong Roberts