Hvordan narkotikamisbruket berører deg og dine omgivelser
DU ER sannsynligvis ikke narkotikamisbruker. Men det er så mange som er det, at du ikke kan unngå å bli berørt av det.
Narkotikamisbrukere terroriserer mange steder folk på gatene og i deres hjem. Det sies at det er narkotikere som begår halvparten av forbrytelsene i de amerikanske storbyene! Som følge av dette er mange redde for å være ute etter at det er blitt mørkt.
Det meldes at narkotikamisbrukere stjeler for over to milliarder dollar i året i amerikanske forretninger; forretningene øker så prisene for å kompensere tapet. Narkotikamisbruk blant de ansatte koster amerikanske firmaer milliarder av dollar hvert år; dette går ut over kundene, som må betale høyere priser. Og hvert år blir det brukt hundrevis av millioner dollar på programmer som tar sikte på å bekjempe narkotikamisbruket — noe som fører til at folk får høyere skatt.
Men en kan også bli berørt på andre måter. En kan bli påkjørt av en som er påvirket av narkotika. Eller kanskje noen i ens nærmeste familie begynner å bruke narkotika. Det vil naturligvis volde en stor sorg.
En rystende epidemi
Narkotikamisbruket har fått et faretruende omfang. «Millioner av amerikanere er trukket inn i det egentlige narkotikamiljø,» skrev redaktøren Alton Blakeslee, og han regnet da med voksne mennesker som misbruker alkohol og sovetabletter og peppiller og beroligende midler for å klare seg gjennom dagen.
Men det er særlig de unge som blir berørt. Narkotikamisbruket er blitt «en ytterst dødelig epidemi» i amerikanske skoler, meldte en statlig kommisjon som var nedsatt for å utrede kriminaliteten, i juni i fjor. Kommisjonen sa:
«Vår undersøkelse viste at narkotikakrisen i våre skoler langt overgikk våre verste antagelser . . . Den infiserer ungdommen og besmitter skolene og etterlater seg en lang rekke ødeleggelser.»
«Det er bare et usedvanlig begavet og behersket barn som klarer å unngå å bli innblandet i en eller annen form for narkotikamisbruk.» — Los Angeles-avisen Times, 30. juni 1973.
President Nixon er rystet over denne situasjonen og har erklært at narkotikamisbruket er «Amerikas samfunnsfiende nr. 1». Direktøren for et av behandlingssentrene for narkomane i New York, dr. Mitchell S. Rosenthal, sa: «Narkotikamisbruket er en pandemi [meget utbredt epidemi], og ingen del av samfunnet blir spart.»
Er dette sant? Hvordan er situasjonen rundt om i verden?
I USA
Hvis du bodde i New York, ville du sannsynligvis ikke være i tvil om at narkotikaproblemet er enormt. Da ville du stadig se narkomane gå omkring i rus på gatene. Og hvis du gikk på skolen der, ville du kanskje se narkotiske stoffer bli sendt rundt.
Charles B. Rangel, et kongressmedlem fra New York, skrev: «Heroinet har gjort at vårt skolesystem har sluttet å fungere. . . . det er like lett å få tak i narkotika som tyggegummi, unge piker setter sprøyter på hverandre i garderobene, og 13-åringer kjøper stoff av 15 år gamle selgere.» Men hvordan er det i andre byer?
Narkotikaproblemet gjør seg gjeldende der også. Den profesjonelle kurvballspilleren Nate Archibald sa: «Narkotiske stoffer finner en overalt, ikke bare i New York. Jeg ser dem i hver eneste by vi kommer til.» Her er noen nyhetsmeldinger:
✔ En underkommisjon under den førnevnte granskningskommisjonen foretok undersøkelser vedrørende idrettslagene og sa: «Bruk av narkotika gjør seg, med noen få unntagelser, gjeldende i varierende grad i alle sportsgreiner og på alle konkurransenivåer.» — Los Angeles-avisen Herald-Examiner, 12. mai 1973.
✔ «Marinen røpet i går at dens narkotikaproblem har antatt slike dimensjoner at det ikke finnes et eneste marineskip på sjøen eller en eneste marinestasjon som ikke har et narkotikaproblem, og ’mange av dem er større problemer’.» — San Diego-avisen Union, 21. juli 1971.
✔ «Personer som har et narkotikaforbruk som i mange tilfelle koster dem 200 dollar i døgnet, har skapt en bølge av forbrytelser. Myndighetene mener at hele 70 prosent av de væpnede ran i Detroit — 90 prosent av bankranene — skyldes dette forholdet.» — Newsweek, 28. februar 1972.
✔ En undersøkelse som omfatter over 15 000 elever i sjuende til 12. klasse i Anchorage i Alaska, viser at over 41 prosent av elevene har brukt narkotika. — Journal of the American Medical Association, 5. februar 1973.
✔ «Narkotikapolitiet i Sør-California melder at hele 80 prosent av alle skoleelever eksperimenterer med narkotiske stoffer. Det hender ofte at unge mennesker kommer i kontakt med narkotika så tidlig som i femte klasse.» — Up-Look, 1. årgang, nr. 1.
Uansett hvor i USA en drar — øst, vest, nord eller sør — finner en narkotikamisbruk. Til og med i små byer er det utbredt. I Palm Springs i California er for eksempel narkotikaproblemet så ille at enkelte foreldre er bekymret når de sender barna på skolen. I Aspen og Boulder i Colorado blir det brukt narkotika helt åpenlyst.
Selv om mange er av en annen oppfatning, er det ikke umulig at dette problemet også finnes der hvor de bor. Fred Hilligiest, hvis 13 år gamle sønn ble meldt savnet i Houston i Texas, oppdaget at dette var tilfelle. ’Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva som foregikk,’ sa han, ’om hvor mange unger det var som drev omkring og tok narkotika. Men i løpet av de første tre ukene vi lette etter David, fikk jeg college-utdannelse.’
’Jeg trodde at kanskje ti prosent av ungene i det miljøet tok narkotika,’ sa Hilligiest. ’Men etter hvert fikk jeg inntrykk av at nesten alles barn gjorde det, kanskje omkring 80 prosent.’
Men narkotikamisbruket er ikke bare et amerikansk problem. Hvordan er det i andre land?
Et verdensomfattende problem
De forente nasjoners generalsekretær, Kurt Waldheim, sa: «Narkotikamisbruket . . . øker og antar nye former. I noen land har det antatt dimensjoner som har skapt en nasjonal krise.» Medical Tribune for 22. november 1972 hadde denne overskriften: «BRUK AV NARKOTIKA VANLIG BLANT BARN VERDEN OVER.»
Spesielt britene har et stort narkotikaproblem. London-avisen Daily Mail sa: «En har nå praktisk talt mistet kontrollen med ulovlig bruk av narkotika.» Dr. H. Dale Beckett, som er formann for den britiske forening til forebyggelse av narkomani, sa: «Det finnes sannsynligvis ikke en skole i hele Storbritannia hvor det ikke eksperimenteres med narkotika.»
Situasjonen er den samme i Australia. Tollministeren, D. L. Chipp, sa: «Jeg kan garantere at hvis De har et barn som kommer opp i tenårene i år, vil dette barnet bli tilbudt farlige stoffer eller narkotika av et eller annet slag før han eller hun har fylt 18.»
The Spectator, en avis som kommer ut i Ontario i Canada, hadde overskriften: «HEROINEPIDEMI TRUER — SAMMENKALLING TIL NASJONAL KONFERANSE OVERVEIES.» I British Columbia sies det at det illegale heroinmarked er blant provinsens ti mest innbringende foretagender. Heroinmisbruket i Vancouver er så utbredt at borgermesteren sa: «Vi ville trenge en hel hær for å rydde opp i dette.»
Med hensyn til situasjonen her i landet hadde Arbeiderbladet for 23. juni 1973 denne overskriften: «SKREMMENDE STIGNING I NARKOTIKAMISBRUKET.» Politifullmektig Per Carlson ved narkotikagruppen ved Oslo kriminalpoliti sa ifølge Aftenposten for samme dato at «narkotikabølgen er for alvor kommet inn over Norge. . . . I løpet av siste år er det registrert innsmugling av narkotikapartier på 10, 15, 20 — ja helt opptil 50 kilo. . . . Hundrevis av ungdommer, særlig i alderen 17—19 år, blir ofre for narkotikasvøpen. Vi har ofre helt ned til 12 år».
Slik er det i det ene landet etter det andre. Narkotikamisbruket er som en kjempemessig, skremmende tidevannsbølge som oversvømmer verden.
Hvorfor har denne situasjonen oppstått? Hvorfor bruker folk narkotika? Hvor farlig er det egentlig å gjøre det?