World Trade Center — en modell for framtiden?
UANSETT hva en ellers kan si om tvillingtårnene til World Trade Center i New York, er de i hvert fall kolossale. Hvert tårn har 110 etasjer og rager vel 411 meter over fortauet — med andre ord nesten en halv kilometer opp i luften. De dominerer fullstendig den berømte New York «skyline».
Men det er ikke bare deres store høyde som får skyskraperne i nærheten til å virke små i sammenligning. De har også et volum som skiller dem fra de andre. Hver bygning har en grunnflate på cirka 4000 kvadratmeter. Og ettersom bygningene er like brede helt til topps, har hver av de over 200 etasjene et så stort gulvareal. Det betyr at hvert gulv ville kunne romme fem håndballbaner!
World Trade Center, det internasjonale handelssenter, omfatter imidlertid mye mer enn tvillingtårnene. Sentret ligger på en 64 mål stor tomt ved Hudson River på nedre Manhattan. Komplekset omfatter en åtteetasjes bygning som leies av det amerikanske tollvesen, og den nietasjes Northeast Plaza Building. Byggingen av Southeast Plaza Building og et hotell gjenstår. Alle de seks bygningene kommer til å ligge rundt en stor, åpen plaza på 20 mål. Byggesummen for hele komplekset er 800 millioner dollar.
Ved den formelle innvielsen den 4. april 1973 huset World Trade Center 304 firmaer med 7000 ansatte. Det er nå over dobbelt så mange som arbeider der. Mindre enn halvparten av gulvarealet er nå opptatt; mange etasjer er ennå ikke møblert. En regner med at hele komplekset vil være ferdig en eller annen gang i 1975. Til slutt kommer 50 000 mennesker til å ha sitt arbeid i sentret, og cirka 80 000 forretningsfolk og turister kommer trolig til å besøke det hver dag.
Men hva er hensikten med å bygge et slikt kjempemessig kompleks? Er det praktisk? Er disse bygningene, slik det blir hevdet, «det 21. århundres bygninger»?
Formålet og motivet
Komplekset ble bygd som et sentralt hovedkvarter for firmaer som representerer enhver virksomhet av betydning innen internasjonal handel. Eksportører, importører, spedisjonsfirmaer, tollvesen, internasjonale banker og utallige andre firmaer som er interessert i internasjonal handel, kan nå samles under ett tak. Som Jack Zwick, sjefen for World Trade Institute, sa: «Formålet er å lette handelen og å gjøre folk bedre i stand til å planlegge sine transaksjoner.»
Men hvorfor skal en ha så kolossalt store bygninger? Harry B. Helmsley, en direktør for det firmaet som administrerer Empire State Building, traff uten tvil spikeren på hodet da han sa: «Det er viktig å kunne si at en har den høyeste bygningen.»
I oktober 1970 gikk sentrets nordre tårn forbi Empire State Building som verdens høyeste bygning. Men det var ikke lenge det kunne rose seg av å inneha denne høyderekorden. I fjor vår ble rekorden nemlig slått av Sears, Roebuck & Co.’s bygning i Chicago, som er 442 meter høy, over 30 meter høyere enn tvillingtårnene.
Kappestriden er imidlertid ikke over. Som Helmsley sa: «Vi går med planer om å bygge på Empire State Building.» I fjor var det enkelte av dem som arbeidet ved World Trade Center, som spekulerte på hva grunnen var til at det tok så lang tid å fullføre det søndre tårnet. Noen lurte på om det kanskje ville bli bygd høyere for at det skulle gjenvinne tittelen «verdens høyeste bygning».
En ny generasjon av skyskrapere
Den nåværende kappestriden minner om det som skjedde for litt over 40 år siden. I 1931, samtidig som depresjonen forverret seg, ble den 381 meter høye Empire State Building fullført. Den gikk da forbi den 319 meter høye Chrysler Building. Kort tid senere sluttet en å bygge virkelig høye skyskrapere. New York var nå en by med 17 bygninger som var over 180 meter høye.
Over 25 år senere, i 1960, hadde New York fremdeles bare 17 bygninger som var over 180 meter høye. Så fikk byggingen av skyskrapere en ny oppsving. I 1970 var det bare i New York ni bygninger under oppførelse som var over 180 meter høye! Nå har byen minst 40 skyskrapere i den gruppen! Chicago har ti, Los Angeles fire og en rekke andre byer to-tre.
Det var tydeligvis få av disse nye skyskraperne som prøvde å sette høyderekord. Bare fem av dem er over 300 meter høye. Hvorfor er det da blitt oppført så mange høye bygninger? Formannen for et stort entreprenørfirma forklarte: «Den største fordelen ved å ha en skyskraper i svært tettbygde byer, er av økonomisk art.» Tomteprisene i sentrum i Atlanta i Georgia er for eksempel 150 dollar pr. kvadratfot, og som én byggherre sa: «Sytti etasjer gir større kapasitet.»
Nye og bedre byggemetoder har bidratt mye til at en igjen har begynt å bygge skyskrapere. Mer effektive heissystemer tar mindre plass. Bruk av lettbetong og prefabrikasjonsmetoder har spilt en viktig rolle. Stivere stålskjeletter gir større stabilitet og styrke. World Trade Centers tvillingtårn vil for eksempel svaie maksimum 28 centimeter i sterk vind, sammenlignet med 38 centimeter for eldre skyskrapere.
Som følge av disse og lignende forbedringer skal det nå være mulig å oppføre skyskrapere med 200 eller flere etasjer. «Vi kunne begynne oppføringen av en halvannen kilometer høy bygning neste år,» sier L. E. Robertson, som er medinnehaver i det ingeniørfirmaet som oppførte World Trade Center.
Spørsmålet er altså ikke om menneskene kan oppføre gigantiske bygningskomplekser etter modell av World Trade Center. Spørsmålet er: Er World Trade Center en modell som er verdt å etterligne?
Men før vi undersøker dette spørsmålet, skal vi se litt nærmere på hvilket enestående byggverk World Trade Center egentlig er.
Revolusjonære byggemetoder
I 1962, da en igjen begynte å bygge en rekke skyskrapere, bestemte myndighetene i New York og New Jersey at World Trade Center skulle bygges. Da byggeplanene ble lagt fram i 1964, ble prosjektet ansett for å være revolusjonerende, både hva størrelse og ingeniørarbeid angikk. «Det er et pionerarbeid,» sa Mario Salvadori, som leder den tekniske avdeling ved Columbia universitets Architecture School.
Noen av konstruksjonsmetodene var riktignok allerede blitt brukt i enkelte andre bygninger. Men det at så mange nye metoder ble brukt i ett prosjekt, blir betraktet som en enestående teknisk bragd. Forberedelsen til byggearbeidet var i seg selv et foretagende som krevde at en gjorde bruk av uvanlige metoder.
Bygd i et «badekar»
Byggegrunnen skapte spesielle vanskeligheter. I det 18. århundre lå den grunnen som tvillingtårnene nå hviler på, under Hudson River! Innen 1890 var området imidlertid blitt innvunnet ved hjelp av fyllmasse, og gjort til en del av øya Manhattan. Nå måtte en altså fjerne søppel etter flere generasjoner foruten bunnslam fra Hudson River hvor det også fantes gamle brygger og rester av skip.
En måtte grave seg over 20 meter ned gjennom denne massen før en kom ned til fast fjell, som skyskraperne skulle hvile på. Et problem som måtte løses, var å forhindre at gater og bygninger i nærheten sank under gravingen på grunn av den ustabile grunnen. Det var også spørsmål om hvordan en skulle klare å forhindre at det sivet inn vann etter hvert som gravingen fortsatte. Løsningen var «badekaret».
Arbeidet på «badekaret» begynte allerede før en hadde fjernet de 164 bygningene i de 14 kvartalene som utgjorde det området hvor World Trade Center skulle ligge. Dette «badekaret» var en kjempemessig betongmur som hvilte på fjellgrunnen. Muren gikk rundt størsteparten av byggetomten, som en gang hadde ligget under Hudson River.
For å kunne bygge denne muren måtte en seksjon for seksjon grave ut en én meter bred grøft helt ned til fjellet og lage en fordypning i det. Etter hvert som en gravde, fylte en grøften med en bentonittmasse, som hadde omtrent samme konsistens som ertesuppe. Denne massen holdt vannet tilbake og støttet opp sidene i grøften, slik at avstiving ikke ble nødvendig. Deretter ble sjuetasjes høye skjeletter av armeringsstål som på forhånd var satt sammen, senket ned i massen. Så ble betong ledet ned til bunnen av grøften gjennom et rør; den tvang bentonittmassen ut av grøften.
Til slutt hadde en så en én meter tykk betongmur under jorden som strakte seg 945 meter rundt den tomten som skulle graves ut. Nå fortsatte utgravingen inne i dette kjempemessige «badekaret». Det var i virkeligheten en demning med fire sider. Den holdt vannet ute etter hvert som gravingen pågikk, i stedet for å holde vannet inne, slik vanlige badekar gjør. Dette «badekaret» var kolossalt stort. Nærmere en million kubikkmeter jord og søppel ble gravd ut og dumpet i Hudson River. På denne måten ble det innvunnet 94 mål nytt land!
Under gravearbeidet kom de to støpejernsylindrene hvor tunnelbanene går, til syne. Disse sylindrene måtte støttes opp mens gravingen pågikk omkring og under dem. Tunnelbanetrafikken gikk som normalt, og over 80 000 passasjerer ble hver dag fraktet gjennom «badekaret» mens gravingen gikk sin gang!
Til slutt ble de nye linjene under sentret tatt i bruk, og de gamle tunnelene ble fjernet. I juli 1971 ble den nye jernbaneterminalen under sentret åpnet. I de seks underetasjene er det også en garasje med, plass til nesten 2000 biler, lagerhaller og driftsmaskineri og plass til internasjonale butikker og restauranter.
Andre trekk ved byggingen
Med tiden var så bygningenes fundament lagt direkte på fjell. Og derfra steg de to tvillingtårnene hurtig til værs. Det kunne være så mange som 3500 mann som arbeidet på prosjektet på én gang, og mange holder fremdeles på der. De første stålkonstruksjonene til nordre tårn ble oppført i august 1968, og seks måneder senere begynte arbeidet på søndre tårn.
Svære kraner heiste på plass store, 22 tonns prefabrikkerte stålplater. Disse utgjorde tårnenes yttervegger. Bare til utvendig bekledning gikk det med nesten 200 000 kvadratmeter aluminium, like mye som det trengs til å kle 9000 privathus. Til de 43 600 vinduene, som går fra gulv til tak, gikk det med over 54 000 kvadratmeter glass. Vinduene blir holdt rene ved hjelp av automatiske vaskeapparater.
I vanlige skyskrapere er de søylene som bærer mesteparten av belastningen, anbrakt inne i bygningen, men her er det ytterveggene som bærer vekten. De eneste innvendige søylene befinner seg i kjernen, hvor heisene er. Hver etasje har således maksimalt med åpen gulvplass.
Et annet spesielt trekk er de 102 heisene i hver bygning. I vanlige skyskrapere fører heissjaktene til alle etasjer. Dette gjør at de legger beslag på stort volum. I World Trade Center er hvert tårn inndelt i tre soner, og en har innført et system med ekspressheis og lokalheis med såkalte «skylobbyer» mellom hver. Som følge av dette ble den gulvplass som heissjaktene legger beslag på, betydelig redusert.
Ja, World Trade Center er uten tvil et teknisk vidunder. Men er det virkelig en praktisk modell for framtiden?
Hvor ønskverdig er det?
Tenk på hva F. L. Codella, som er underdirektør for et arkitektfirma, sa: «Det å oppføre et nytt høyhus i en by kan sammenlignes med det å installere et større apparat i hjemmet. Det berører alt omkring det.»
World Trade Center kan virkelig sammenlignes med et stort apparat. En regner med at det vil ha et større kraftforbruk enn en by med over 100 000 innbyggere! Dets klima-anlegg skal være verdens største, stort nok til å betjene 15 000 hjem. I betraktning av at energikildene er så begrensede, og at luftforurensningen utgjør et alvorlig problem, kan vi med rette spørre: Er det praktisk å gjøre situasjonen verre ved å oppføre et slikt enormt bygningskompleks?
En anslår også at World Trade Center snart kommer til å spy åtte millioner liter ubehandlet kloakk ut i Hudson River — en like stor mengde som den som kommer fra Albany, hovedstaden i staten New York! Videre regner en med at arbeidere og besøkende kommer til å etterlate seg 50 tonn avfall pr. dag. Et annet problem er at 130 000 mennesker hver dag skal fraktes inn til og ut fra et allerede overfylt byområde.
Og så er det sikkerheten. De branner som i den senere tid har oppstått i skyskrapere, har henledet oppmerksomheten på en fremtredende svakhet. Som Arthur F. Sampson, en offentlig tjenestemann i New York, sa: «Brannvern i høybygg er ytterst vanskelig og, sier noen, nesten umulig.» Ja, enkelte eksperter spår at en virkelig katastrofal skyskraperbrann vil være uunngåelig.
Men World Trade Center representerer i likhet med romferdene en bemerkelsesverdig teknisk bragd. Den kjente sosiologen Lewis Mumford, som har kommet med sterk kritikk av det moderne byliv, drar disse høyhusenes praktiske verdi i tvil og sier: «Skyskrapere er alltid blitt oppført for reklamens og publisitetens skyld. De er ikke økonomisk forsvarlige eller effektive.»
Hvordan det enn forholder seg med dette, kan en når alt tas i betraktning, neppe si at World Trade Centers tvillingtårn kan være noen ønskverdig modell for framtidige bygninger.