Det går tilbake med jesuittene

DET er ikke noe nytt at jesuittene blir omtalt i nyhetene. De har i lang tid vært kalt «den første legion» og «den katolske kirkes avantgarde». Men nå er denne ordenen — den sterkeste, og i mange utenforståendes øyne en av de mest interessante av den katolske kirkes ordener — førstesidestoff av andre grunner.

I dag gir selv mange av jesuittene uttrykk for at de er redd for at det går tilbake med ordenen. Hvorfor mener de det?

En av grunnene er nedgang i medlemstallet. I 1966 var det over 35 000 jesuittiske brødre, skolastikere og prester rundt om i verden. Nå er det bare cirka 31 000 av dem. De som har trukket seg tilbake, har omfattet fremtredende jesuitter. Og alle ting tyder på at tallet vil fortsette å synke. Ja, på grunn av mangel på studenter stengte jesuittene i USA nylig to av sine seminarer, slik at det nå bare er tre av dem.

Et tilbakeblikk på jesuittenes historie

Jesu selskap, som ordenen kalles, ble stiftet av Ignatius Loyola i 1534 og stadfestet av paven i 1540. Helt fra begynnelsen av skilte jesuittene seg ut fra andre religiøse ordener. De fleste religiøse ordener før denne tiden var kontemplative og la størst vekt på bønn og klosterliv. Men Ignatius’ samfunn ble organisert med tanke på handling. Det ble således den første ordenen innen den katolske kirke som spesielt skulle tre i pavens tjeneste og utføre ethvert spesielt arbeid han ville ha gjort. Jesuittene avlegger derfor ikke bare løfte om fattigdom og kyskhet, men legger spesielt stor vekt på løftet om lydighet mot paven. For å kunne utføre sitt omfattende oppdrag måtte jesuittene også ha en annen egenskap — de måtte være elastiske. Ignatius var klar over det.

Jesuittene skulle dra overalt i verden og utføre altslags arbeid, ikke bare prestelige plikter. For at de skulle kunne tilpasse seg forskjellige forhold, gikk de stort sett bort fra den spesielle munkedrakten. Med tiden kunne en finne jesuitter som arbeidet som kunstnere, i forretningsverdenen, opptatt med sosialt arbeid og i mange andre yrkesgrupper. Det er imidlertid spesielt på to områder de har utmerket seg.

Deres misjonærarbeid i Asia og Afrika og på de amerikanske kontinenter er blitt nesten legendarisk. De er også kjent som pedagoger og intellektuelle. Selv deres kritikere innrømmer at en jesuittisk utdannelse er den beste.

Uansett hva jesuittene har gitt seg i kast med, har de som oftest gjort det godt. Det er imidlertid interessant å merke seg at denne suksessen har vært årsak til mange av deres problemer. På hvilke måter?

Suksess skaper problemer

I mange protestanters øyne har jesuittene ikke vært noe annet enn en mektig og framgangsrik representant for Roma som har benyttet seg av snedige metoder. Det må innrømmes at ordenens opprinnelige formål til dels var å motvirke protestantenes reformasjon. Nå avdøde Joseph de Guibert (som selv var jesuitt) sa: «Det er hevet over enhver tvil at Ignatius fryktet protestantismen. Han motarbeidet resolutt selv den minste tendens til likhet med eller begunstigelse av den.»

Jesuittenes popularitet har fått andre til å gå imot dem. Når diktatorer og kommunister har kommet til makten, har jesuittene ofte vært blant de første som har måttet lide, noen ganger på grunn av de sterke forbindelser en har antatt at de har med Vatikanet. Spesielt i de senere år har imidlertid enkelte jesuitter opptrådt med stor handlefrihet og nokså uavhengig av Vatikanet.

Jesuittenes framgang har til og med noen ganger ført til at de har fått fiender innen sin egen kirke! En tid var de så forhatte at paven måtte oppheve ordenen mellom 1773 og 1814. Hvorfor ble de gjenstand for et slikt innbitt hat fra sine egne? Dette skyldtes for en stor del misunnelse. Deres motto, «Til større ære for Gud», innebærer at de vil gjøre mer enn andre religiøse ordener. En slik innstilling har ikke alltid fått den beste mottagelse, selv ikke blant «venner».

Motstand og problemer er således ikke noe nytt for Jesu selskap. Men på dette punkt må jesuittene og de som er interessert i deres omfattende virksomhet, vise spesiell skjønnsomhet. Det er forholdsvis enkelt å avvise nåværende problemer som variasjoner over et århundregammelt tema. Men en slik holdning kan også være farlig. Hvorfor? Fordi det som ordenen i dag står overfor, i virkeligheten er annerledes enn det den sto overfor før i tiden.

En annen situasjon i dag

I dag er det i mange tilfelle slik at jesuitter står mot hverandre som politiske rivaler. To jesuitter innehar for eksempel fremtredende stillinger innen De forente staters styre og stell. Den ene, dr. John McLaughlin, anklager den andre, kongressmedlemmet Robert F. Drinan, for å ’undertrykke rett og rettferdighet’ og for å være like «fordomsfri som Det høye råd var overfor Kristus».

Borgerrettsdemonstrasjonene i 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene skapte i noen tilfelle splid mellom jesuitter. Etter at jesuitten Dan Berrigan var blitt anklaget for å ha planlagt å kidnappe en høyerestående amerikansk embetsmann, skrev New York Times at «noen av de eldre [i hans orden] ble rasende og krevde at han skulle utvises av ordenen. . . . yngre prester som har støttet Berrigan-brødrene, var av den oppfatning at anklagene simpelthen ikke kunne være sanne». I Filippinene er det nå lignende politisk splittelse blant jesuittene.

Jesuittene har også forskjellige oppfatninger i moralske spørsmål. Jesuitten John McNeill har offentlig uttalt at han godkjenner homoseksuelle handlinger, og at han til og med ville tillate en form for ’vielsesseremoniʼ for homoseksuelle. Slike synspunkter foruroliger konservative elementer.

Splittelsen innen ordenen er i dag så stor at jesuitten Kenneth Baker, som er redaktør av tidsskriftet Homiletic and Pastoral Review, sier: «For ti år siden var det slik at når du traff en annen jesuitt, visste du at han var en bror, og at hans erfaringer og tanker var lik dine. Når du nå møter en jesuitt for første gang, er det som å delta i krabbenes parringsdans — du må prøve å finne ut om den andre krabben er hann eller hunn.»

Et annet forhold som gjør denne usedvanlige kombinasjonen av situasjoner enda mer spesiell, er: Før i tiden sto kirken sterkt og på fast grunnlag, selv om jesuittene hadde problemer. Men nå har hele den romersk-katolske kirke vanskeligheter. En av de best kjente jesuittiske lærde, John L. McKenzie, sier at kirkens hierarki har mistet sin makt og er «vettskremt». Flere jesuitter enn noen gang kritiserer den kirken de har lovt å tjene.

Vil det på bakgrunn av dette være forstandig å ignorere ordenens nåværende tilbakegang og betrakte den som en gjentagelse av noe som har skjedd før? Neppe. Men hva foruten de generelle problemer som kirken som et hele står overfor, er det som ligger til grunn for jesuittenes tilbakegang?

Kilden til problemet

Det som en før kunne kalle «jesuittenes særpreg», er nå i ferd med å forsvinne. Hvordan?

Jesu selskap har anvendt Kristi ord om at hans etterfølgere skulle være ’i verden, men ikke av verden’, på seg selv. (Joh. 17: 11—16) Dette innebærer en ikke liten utfordring. Men når menn tjener som jesuittprester samtidig som de er aktive i forskjellige verdslige stillinger, er det alltid en mulighet for at prestestillingen kan komme på annenplass. Når det skjer, hvor er da skillet mellom jesuitten og en vanlig lekmann i samme stilling? Det er ikke noe skille. Men har dette virkelig skjedd? Det ser ut til at andre representanter for kirken mener det.

Det katolske tidsskriftet Commonweal hadde for eksempel en anmeldelse av boken The New Jesuits av George Riemer i 1971. Boken inneholder en serie på 11 interessante intervjuer med intellektuelle jesuitter som er engasjert på forskjellige områder. Hvilken slutning trakk intervjueren, John L’Heureux? Vi leser:

«Ikke noe sted i boken . . . blir det på noen måte antydet hvorfor disse mennene er prester, eller hvorfor de er jesuitter. Når vi hører på alt snakket om prester som også har andre stillinger (prest og billedhogger, prest og advokat, prest og politiker), lurer vi på hva det er som kommer først. Er det å være prest bare noe en er, akkurat som en er irsk eller hvit eller tykk? Er det å være jesuitt noe i likhet med å tilhøre en nokså eksklusiv gentlemansklubb? Gjør ikke prestestillingen og ordenen deg annerledes . . .?»

Var ikke dette nokså betimelige spørsmål? Antyder ikke intervjuerens innvendinger at jesuittene ikke lenger bare er i verden, men at de virkelig er en aktiv del av den?

Noe som understreker ytterligere at ordenen er en del av verden, er den uttalelsen som ordenens overhode, general Pedro Arrupe, kom med: «Det fenomen» som ordenens nåværende problemer utgjør, «fortoner seg mindre forbausende hvis vi helt og holdent anbringer det innenfor rammen av alt det som skjer i verden, og ikke bare innen kirken.» [Uthevet av oss] Viser ikke generalens uttalelse at ordenen er så sterkt knyttet til verden i sosial og moralsk henseende at den lider når verden lider?

Oppriktige jesuitter er klar over at disse spørsmålene ikke blir stilt i en fiendtlig ånd. De blir tatt opp for å spore til selvransakelse, som er så viktig i denne tiden. Ja, dette berører livet.

Hvilken jesuitt husker ikke hva Jesus sa i Bergprekenen? Han sa til sine etterfølgere: «I er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og trås ned av menneskene.» — Matt. 5: 13.

Når det ikke lenger er noe som skiller jesuittene fra resten av verden, hvordan kan de da være som «salt» og bidra til å beskytte jorden mot moralsk forfall? Det er ikke mulig. Vi bør tenke nøye over Jesu ord, for ingen ønsker å tilhøre en organisasjon som blir ’trådd ned’.

Det er naturligvis ikke lett å foreta den nødvendige selvransakelse. Men for alle som har et oppriktig ønske om å være «til større ære for Gud», er det en absolutt nødvendighet.