Misjonærene — lysets eller mørkets tjenere? — Del 3

Kristenhetens misjonærer vender tilbake dit hvor det hele begynte

ASIA er menneskehetens opprinnelige hjem. Det var der Skaperen innførte den rene tilbedelse. Selv om menneskene i sin dårskap snart erstattet den rene tilbedelse med falsk religion, ble den med tiden gjenopprettet i Asia, i det gamle Israel, og deretter i kristendommen. Da kristenhetens europeiske misjonærer brakte sitt budskap til Asia, kom de til det kontinentet der menneskene og den sanne religion fikk sin begynnelse. Ville de utbre lys eller et enda dypere mørke? — 1. Mosebok 2: 10—17.

Én gud mer eller mindre

Det er ikke mulig å si med sikkerhet når og hvordan den kristne tro først kom til India. Religionshistorikeren Eusebios, som levde på 300-tallet, sier at den kristne apostelen Tomas brakte den dit i det første århundre. Andre mener at «kristendommen» ble brakt dit mellom det andre og det fjerde århundre. Da portugisiske oppdagelsesreisende kom dit på slutten av 1400-tallet, fant de «kristne som utgjorde en akseptert, respektert del av det indiske samfunn». — The Encyclopedia of Religion.

Den spanske presten Francisco Xavier gikk i land på det indiske subkontinentet i 1542. Han var en medarbeider av Ignatius Loyola, grunnleggeren av den religiøse ordenen Jesu selskap, eller Jesuittordenen, som den vanligvis kalles. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica omtaler Xavier som «den største romersk-katolske misjonær i nyere tid» og som «medvirkende til innføringen av kristendommen i India, det malayiske arkipel og Japan».

Selv om Xavier fikk et forholdsvis kort liv — han døde i 1552 i en alder av 46 år — var de ti årene han utførte misjonærtjeneste, fylt med aktivitet. Det sies at han oppfordret misjonærene til å anta skikkene til dem som de tjente, og snakke deres språk.

De første protestantiske misjonærene i India ankom i 1706, omkring 85 år før William Carey utgav boken An Enquiry Into the Obligations of Christians to Use Means for the Conversion of the Heathens (En undersøkelse av de kristnes forpliktelse til å ta i bruk de tilgjengelige midler i omvendelsen av hedningene). Utgivelsen av denne boken er omtalt som «en milepæl i den kristne historie». Etter at Carey hadde skrevet den, tjente han som misjonær i India i 40 år.

Med tiden spredte kristenhetens misjonærer seg til alle deler av landet. De underprivilegerte, lavere klasser, særlig de kasteløse, som ikke fant noe håp i hinduismen om en bedre framtid, begynte å vende seg til kristenhetens religioner. The Encyclopedia of Religion bemerker imidlertid at «mange misjonærer og de fleste skolerte indiske kristne ledere var misfornøyd» med denne tendensen.

Historikeren Will Durant avslører kristenhetens ineffektivitet med ordene: «Inderne tror akkurat like mye i dag som før på de gudene som så lenge har betraktet deres fattigdom og fortvilelse med opphøyd ro. . . . Når kjettersk lære eller fremmede guder ble farlig populært, tolererte de [bramanene] dem og innlemmet dem i den hinduiske tros rommelige huler; én gud mer eller mindre kunne jo ikke spille så stor rolle i India.» I sin bok The Jesuits (1984) sier Manfred Barthel: «Til syvende og sist holdt inderne seg til sine hellige kuer; hinduismen overlevde både jesuittene og mogulene og ser i dag ut til å eksportere av sitt overskudd av guddommer og trosoppfatninger til det kristne Vesten.»

De etterlot ikke noe varig inntrykk

Kristenheten var allerede på et meget tidlig stadium blitt inndelt i en vestlig og en østlig kirke. I løpet av 400-tallet ble den rammet av et nytt skisma. Nestorios, en patriark i Konstantinopel, ble trukket inn i en strid som førte til at det ble dannet en utbrytergruppe fra den ortodokse kirke, nemlig den nestorianske kirke.

Nestorianerne la vekt på misjonsvirksomhet. En av deres misjonærer, Alopen, introduserte øyensynlig nestorianismen i Kina i år 635. Den vestlige kirke på sin side nådde ikke Kina før omkring år 1294, da fransiskanermunken Giovanni de Monte Corvino opprettet en misjon der.

Misjonsvirksomheten kom imidlertid ikke skikkelig i gang i Kina før den italienske jesuitten Matteo Ricci kom dit i 1580-årene. Mens protestantene kjempet for å få fotfeste i Europa i tiden etter reformasjonen, var den katolske kirke opptatt med å finne tilhengere utenfor Europa. De oppdagelsesreisene som de sterkt katolske landene Portugal og Spania gjennomførte på den tiden, var til stor hjelp for kirken i så henseende.

Grunnen til at misjonærene på 1600- og 1700-tallet hadde en viss suksess, var muligens at «et anselig antall av [dem] (særlig jesuittene) utviklet en meget tolerant holdning,» som The Cambridge History of China sier. Hans H. A. Bielenstein, som er professor i kinesisk historie, utdyper dette: «[Jesuittene] la vekt på likhetene mellom kristendommen og konfusianismen, idet de sidestilte den kristne Gud med den kinesiske Himmelen og ikke hadde noen innvendinger mot fedredyrkelse. Det forklarer hvorfor jesuittene vant tilhengere i visse kretser, men det forklarer også hvorfor de ikke etterlot seg noe varig inntrykk.»

I 1724 fordømte den kinesiske keiseren kristenhetens religioner og utviste de fleste utenlandske misjonærer. Da muligheten åpnet seg, vendte katolske misjonærer tilbake. Protestantiske misjonærer ble med. En av de første, Robert Morrison fra misjonsselskapet London Missionary Society, ankom i 1807. Han opprettet en skole, ikke bare for å utbre sin tro, men også for å gjøre kineserne kjent med vestlig kultur og gjøre vestlige elever kjent med østlig kultur. I 1819 hadde Morrison, med hjelp fra William Milne, fullført en oversettelse av hele Bibelen.

Noen misjonærer viet seg til å bringe ut et annet slags lys. Legen Peter Parker ble den første legemisjonæren i Kina, og han var med på å organisere et legemisjonsselskap som ble opprettet i Kanton i 1838. Andre misjonærer viet seg til utdanning, til å støtte filantropisk arbeid eller til å løse sosiale problemer. Ifølge The Cambridge History of China var noe av det oversettelsesarbeidet som misjonærene utførte, «bedre egnet til å fremme europeernes forståelse av Kina enn til å bygge opp kinesernes mottagelighet for kristendommen».

Kristenhetens misjonærer var heller ikke noe godt eksempel for kineserne når det gjaldt kristen enhet og kristent brorskap. Mangelen på enhet var særlig påfallende blant protestantene. I løpet av 40 år økte antallet av protestantiske misjonærer fra 189 til 3445. I 1905 var hvert av de over 60 misjonsselskapene opptatt med å utbre sin egen spesielle versjon av den kristne lære. De katolske misjonærene gav også et ufordelaktig bilde av kristendommen. The Cambridge History of China nevner «den utbredte praksis å blande seg opp i lokale politiske og juridiske anliggender i den hensikt å vinne potensielle tilhengere».

På leting etter tilhengere andre steder

Før det var gått hundre år etter at den portugisiske oppdagelsesreisende Ferdinand Magellan gikk i land på Filippinene for første gang i 1521, hadde katolske misjonærer døpt over to millioner mennesker der. I dag er 84 prosent av befolkningen på Filippinene katolikker. Det utdanningssystemet som kirken har opprettet, er utvilsomt en del av forklaringen på suksessen. En annen faktor som ifølge en skribent ikke bør overses, er at misjonærene «lot de nye tilhengerne få beholde mange av sine religiøse oppfatninger og skikker».

Kirken hadde mindre framgang andre steder. Bare 0,3 prosent av alle japanere er katolikker. I Sør-Korea utgjør antallet av katolikker i underkant av seks prosent av befolkningen.

Japan kom i kontakt med europeere for første gang i 1542. I 1549 fikk jesuittmisjonæren Francisco Xavier og noen medarbeidere en vennlig mottagelse. Det gikk imidlertid ikke lang tid før den første begeistringen kjølnet, i og med at japanske ledere «begynte å få mistanke om at europeernes misjonsvirksomhet var et forspill til en politisk invasjon av den spanske kongen (slik de var klar over at den hadde vært på Filippinene),» skriver historieprofessor J. Mason Gentzler.

I 1614 «ble misjonærene bannlyst som fiender av staten, og keiseren bestemte at kristendommen ikke lenger skulle tolereres i hans rike. . . . Konvertitter som nektet å gi avkall på den nye religionen, ble korsfestet i et antall av titusener . . . mens mer utspekulerte grusomheter var forbeholdt misjonærene . . . som ble brent og stekt levende, lemlestet, kastet i graver som var fulle av giftige slanger» og så videre. — The Jesuits.

Katolisismen nådde Korea i 1784, protestantismen omkring hundre år senere. Sistnevnte «vokste mye raskere, ettersom amerikanske misjonærer ikke bare brakte med seg evangeliet, men også skolegang, legevitenskap og teknologi,» opplyser bladet Time. Denne politikken, å vinne tilhengere ved andre midler enn bare å gi religiøs undervisning, er tydeligvis fremdeles i bruk. Son Bong Ho, som er professor i filosofi ved nasjonaluniversitetet i Seoul, sier: «De kirkesamfunnene som har lagt vekt på materielle velsignelser, har vokst raskere enn dem som tilhører hovedstrømningene.»

Hva framtiden vil bringe

Hvordan skal vi betrakte fortidens misjonærer i kristenheten? De representerte ikke den rene tilbedelse som Jesus innførte. Likevel var mange av dem utvilsomt oppriktige. Uansett oversatte de Bibelen til mange språk og lærte folk iallfall noe ut fra Bibelen.

Hva med kristenhetens misjonærer i Afrika, det mørke fastland, som det er blitt kalt? Les om det i artikkelen «Åndelig lys til ’det mørke fastland’» i neste nummer.

[Ramme på side 23]

Navnet «Jehova» i kinesisk bibeloversettelse

John W. Davis, en misjonær og oversetter på 1800-tallet, resonnerte som så: «Når Den Hellige Ånd sier Jehova et gitt sted på hebraisk, hvorfor sier ikke da oversetteren Jehova på engelsk eller kinesisk? Hvilken rett har han til å si: Jeg vil bruke Jehova her og en erstatning der? . . . Hvis det av en eller annen grunn er galt å bruke Jehova i oversettelsen, hvorfor brukte da de inspirerte skribentene det i grunnteksten?»