Jesuittene — «alt for alle slags mennesker»?

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

JESUITTORDENEN har aldri strebet etter å bli kjent som en tolerant orden. Den pavelige bullen som stadfestet Jesu selskap i 1540, hadde tittelen «Om den stridende kirkes styre».a Det så ut til at denne nye, militante ordenen var som bestilt for å forsvare katolisismen i de religiøse kampene som ble utkjempet på den tiden.

Selv om Ignatius Loyola oppfordret sine tilhengere til å «kjempe . . . under korsets banner», gav han dem også påbud om å være «alt for alle slags mennesker». Jesuittene trodde at hvis de holdt seg til det siste, ville de lettere kunne gjennomføre det første; det å være smidig ville være nøkkelen som åpnet mange dører.

Det varte ikke lenge før smidige og lærde jesuitter var etterspurt som lærere og statsmenn, hoffolk og skriftefedre. Kanskje gikk de lenger enn Loyola hadde tenkt seg. De oppnådde suksess på mange områder — spesielt i politikken — noe som gav dem penger og makt, men som også bar i seg spiren til en katastrofe.

Etter press fra Frankrike, Portugal og Spania oppløste pave Clemens XIV i 1773 jesuittordenen «for all evighet». Motivet? Å «skape virkelig og varig fred innen kirken». På grunn av sin politiske innflytelse var jesuittene blitt en belastning. Selv om denne pavelige bestemmelsen ble tilbakekalt 41 år senere, oppnådde jesuittene aldri igjen sin tidligere posisjon.

Jesuittordenen, som i dag har 23 000 medlemmer verden over, står fremdeles i sentrum for katolsk strid, enten det gjelder frigjøringsteologi, presters deltagelse i politikk eller prevensjon. Jesuittenes uvilje mot å anerkjenne faste regler har vakt pavens mishag. I 1981 fravek pave Johannes Paul II jesuittenes valgprosedyre og innsatte en mann han selv hadde utpekt, som deres ordensgeneral.

De senere årene har paven stadig oftere vendt seg til tilhengerne av Opus Deib som kirkens konservative bolverk. Jesuittene er imidlertid ikke noen vanlig katolsk orden. Hvorfor har de alltid vakt så sterk strid, selv blant katolikker? Har de levd opp til sitt navn — Jesu selskap? Hva går oppdraget deres ut på?

Menn med et oppdrag

I utgangspunktet hadde Loyola tenkt seg at den lille flokken hans skulle omvende befolkningen i Det hellige land. Men begivenhetene i det 16. århundre sendte dem i en annen retning. Det protestantiske skismaet undergravde romerkirken, og det ble åpnet nye sjøruter til Østen og de amerikanske kontinenter. Derfor valgte jesuittene et tosidig oppdrag — å bekjempe «kjetteri» innenfor kristenheten og å gå i spissen for å omvende den ikke-katolske verden. Det var en enorm oppgave de påtok seg, og de var få i antall, så Loyola bestemte at den enkelte jesuitt skulle være godt opplært.

Han innførte de fire jesuittiske løftene, utarbeidet en rekke åndelige øvelser for noviser og utferdiget lovene, det vil si reglene for jesuittenes oppførsel. (Se rammen.) Parolen deres var ubetinget lydighet mot kirken. Francis Xavier, en av Loyolas første tilhengere, sa: «Jeg ville ikke engang tro på evangeliene dersom kirken forbød det.» Ingen ting kunne avholde dem fra å fullføre sitt oppdrag. «Kjemp for sjelene hvor som helst dere finner dem, og med et hvilket som helst middel dere har til disposisjon,» sa Loyola til mennene sine. Hvilke midler hadde de til disposisjon?

Støttropper mot protestantismen

Utdannelse og skriftemål var jesuittenes viktigste våpen for å bekjempe protestantismens voksende makt. Nærmest ved en tilfeldighet oppdaget de at de nye læreanstaltene de hadde opprettet, der undervisningen foregikk på et høyt nivå, kunne innprente katolisismen i konger og fyrster langt mer effektivt enn noen forkynnelseskampanje. Og i det 16. århundre var det fyrstene som hadde makt til å bestemme hvilken religion folk som bodde innen deres landområde, skulle ha.c

Loyola sa selv at «det gode som ordenen kan utrette for å fremme den romerske sak, er mindre avhengig av forkynnelsen enn av undervisningen på universitetene våre». Jesuittenes læreanstalter utdannet og indoktrinerte mange av de framtidige europeiske herskerne, som straks de kom til makten, var tilbøyelige til å undertrykke protestantene. Denne raske framgangen ble forsterket av en helt ny holdning til skriftemål. Historikeren Paul Johnson forklarer: «I skriftestolen hadde jesuittene og deres mektige skriftebarn et forhold som lignet på forholdet mellom advokat og klient.» Det er derfor ikke overraskende at den nye holdningen var mer populær. Det gikk ikke lang tid før mange europeiske monarker hadde sine private jesuittiske skriftefedre, som utmerket seg ved å være alt for alle de innflytelsesrike mennene de gav råd.

Jesuittiske skriftefedre var ettergivende i moralske spørsmål, men nidkjære med hensyn til å ta seg av «kjettere». Kong Ludvig XV i Frankrike hadde en jesuittisk skriftefar som «av hensyn til anstendigheten» anbefalte kongen å lage en hemmelig trapp mellom hans og hans elskerinnes soverom. Hans oldefar, Ludvig XIV, ble på den annen side overtalt av sin jesuittiske skriftefar til å oppheve det nantiske edikt (en lov som innrømmet franske protestanter, de såkalte hugenotter, en begrenset religionsfrihet). Dette skrittet utløste en terrorbølge mot hugenottene, og mange av dem ble myrdet.

Paul Johnson skriver i sin bok A History of Christianity: «Framfor alt ble jesuittene i vid utstrekning forbundet med det synspunkt at moralkodeksen til en viss grad kunne settes til side når katolske interesser var i fare. . . . Jesuittene var et slående eksempel på en velutdannet og sterkt motivert elite som lot en religiøs konflikt få påvirke og forvirre sine moralnormer.»

Til tross for — eller muligens på grunn av — sine motstridende moralske skrupler spilte jesuittene en nøkkelrolle i motreformasjonen. Bare 41 år etter at ordenen var blitt stiftet, skrev pave Gregor XIII: «På det nåværende tidspunkt eksisterer det ikke noe enkelt redskap som Gud har frambrakt, som er mektigere enn deres hellige orden.» Det å være smidig og øve innflytelse på høyt nivå hadde vist seg å være en vellykket måte å bekjempe «kjetteri» på. Kunne den også brukes for å vinne nye tilhengere?

Jesuittenes tilpasningsevne

I Østen søkte jesuittene på samme måte som i Europa å omvende herskerne og dermed undersåttene deres. I sine bestrebelser for å nå dette målet tøyde de Loyolas befaling om å være alt for alle slags mennesker til det ytterste. Roberto de Nobili, en jesuittmisjonær i India i det 17. århundre, levde som en brahman av høy kaste for å forkynne for den herskende klasse. For ikke å støte andre brahmaner brukte han en stav når han rakte messens hellige oblater til de uberørbare.

Matteo Ricci ble et innflytelsesrikt medlem av det kinesiske hoff, vesentlig på grunn av sine evner som matematiker og astronom. Han holdt sin religiøse tro for seg selv. Hans etterfølger ved Ming-hoffet, jesuitten Johann Adam Schall von Bell, oppførte til og med et kanonstøperi og gav kinesiske soldater opplæring i å betjene kanonene (som ble oppkalt etter katolske «helgener»). For å vinne nye tilhengere tillot jesuittene kinesiske katolikker å fortsette med sin fedredyrkelse, en kontroversiell bestemmelse som etter hvert ble opphevet av paven. Trass i slike tillempninger både i India og i Kina lot herskerne seg ikke omvende.

I Sør-Amerika ble det forsøkt et framstøt i kolonialismens ånd. I områder som ikke var kolonisert, reiste jesuittene uavhengige bosetninger der guaraniindianerne mer eller mindre ble styrt av jesuittmisjonærer. Til gjengjeld fikk indianerne opplæring i landbruk, musikk og religion. Disse bosetningene, som på det meste rommet 100 000 innfødte, ble til slutt oppløst da de kom i konflikt med portugisiske og spanske handelsinteresser. Selv om jesuittene utdannet en hær på 30 000 indianere, som utkjempet iallfall ett regulært slag mot portugiserne, ble bosetningene ødelagt i 1766, og jesuittene ble deportert.

I århundrenes løp brakte mange enkeltpersoner blant jesuittene heroiske ofre for å spre det katolske budskapet vidt og bredt. Noen led en forferdelig martyrdød, spesielt i Japan, der de hadde en viss framgang før shogunen forbød deres virksomhet.d

Selv om jesuittene var nidkjære og hadde en selvoppofrende ånd, ble deres planer om å omvende verden forpurret, hovedsakelig på grunn av deres egne intrigante metoder.

Et politisk evangelium

Til tross for problemer i tidligere tider virker det ikke som om det 20. århundres jesuitter er villige til å overlate politikken til politikerne. De har likevel foretatt én helomvending. Etter at jesuittene i hundrevis av år har støttet konservative, høyreorienterte regjeringer, er det mer sannsynlig at dagens jesuitt støtter en revolusjonær sak, spesielt hvis han bor i et utviklingsland, for eksempel i Nicaragua.

Da sandinistene kom til makten i Nicaragua, hentet de støtte hos Fernando Cardenal og Álvaro Argüello, to fremtredende jesuittprester som gikk med på å ha poster i regjeringen. Argüello forsvarte sin politiske stilling ved å hevde at «hvis det er noen i Nicaragua som ikke ønsker å delta i revolusjonen, er han avgjort ikke en kristen. For å være kristen i dag er det nødvendig også å være revolusjonær». Forståelig nok virker et slikt politisk evangelium støtende på mange oppriktige mennesker.

I 1930-årene kritiserte Miguel de Unamuno y Jugo, en berømt spansk filosof, jesuittenes innblanding i politikk og sa at dette var uforenelig med Jesu lære. Han skrev: «Jesuittene . . . kommer med den gamle historien om Jesu Kristi sosiale rike og vil løse politiske, økonomiske og sosiale problemer ut fra denne politiske ideologien. . . . Kristus har ingenting å gjøre med sosialisme eller med privat eiendom. . . . Han sa at hans rike ikke var av denne verden.»

Dagens jesuitter er også tilbøyelige til å være revolusjonære i lærespørsmål. Michael Buckley, en fremtredende amerikansk jesuitt, har offentlig kritisert Vatikanets bestemmelser vedrørende kvinnelige prester. I El Salvador forsvarer Jon Sobrino frigjøringsteologien og «Marx’ innflytelse på begrepet teologisk forståelse». I 1989 så jesuittenes ordensgeneral seg nødt til å sende et brev til alle jesuitter med pålegg om at de ikke måtte kritisere Vatikanets bestemmelser vedrørende prevensjon.

Kan det, i lys av det rullebladet som jesuittene har skaffet seg i tidens løp, sies at de er Jesu selskap?

Et sant Jesu selskap?

Jesus sa: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.» (Johannes 15: 14) En sann venn og disippel av Jesus skylder Gud og Kristus, og ingen annen, ubetinget lydighet. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Det å adlyde mennesker mer enn Gud fører uunngåelig til at en kommer på villspor, og til at Kristi budskap blir politisert.

Jesuittene vant utvilsomt noen slag i sin kamp mot protestantismen. Men til hvilken pris? Den framgangen de oppnådde, var mer avhengig av politisk intrigespill enn av nestekjærlighet. Deres evangelisering tjente til å spre et budskap som var forurenset av politiske ideer og ambisjoner. Da jesuittene gikk i gang med å omvende verden, ble de en del av den. Var det dette Jesus ønsket?

Jesus sa om sine sanne disipler: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17: 16) Det er sant at apostelen Paulus ble «alt for alle slags mennesker». (1. Korinter 9: 22) Men det betydde at han tilpasset budskapet til tilhørerne, ikke at han gikk på akkord med kristne prinsipper for å vinne nye tilhengere eller øve politisk innflytelse.

Det var Loyolas tanke at jesuittene skulle framstille seg for verden som etterlignere av Jesus Kristus, men dette bildet er blitt tilflekket av politikk og intriger. De er blitt «alt for alle slags mennesker», men de har ikke gjort «alt til Guds ære». — 1. Korinter 10: 31.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 12]

Hvordan en blir jesuitt

De fire løftene. Til å begynne med er det tre løfter: fattigdom, kyskhet og lydighet. Etter 12 år avlegger jesuitten det fjerde løftet og lover å «adlyde ethvert direktiv fra paven i Roma».

De åndelige øvelsene er en håndbok som skisserer et fire ukers meditasjonsprogram som er utarbeidet for å forberede novisen mentalt på å foreta en livslang innvielse til jesuittenes sak.

Den første uken forestiller deltageren seg — med alle sine sanser — helvetes pinsler. Den andre uken må han bestemme seg for om han ønsker å bli jesuitt. Den tredje uken er viet til grundig meditasjon over Jesu lidelser og død, og den siste uken er avsatt til å «oppleve» Kristi oppstandelse.

Det blir gitt trinnvise instruksjoner. Den første uken får novisen for eksempel beskjed om å «kjenne røyken, svovelen, den motbydelige stanken og forråtnelsen i helvete» og å «føle hvordan flammene omslutter sjelen og fortærer den».

Lovene er en Talmud-lignende bok med regler og bestemmelser som er utarbeidet av Ignatius Loyola. Jesuitten får blant annet beskjed om hvordan han skal holde hendene, hvordan han skal se på noen som utøver myndighet, og hvorfor han bør unngå å rynke på nesen.

Framfor alt understreker disse lovene jesuittens ubetingede lydighet mot sine overordnede: «Den underordnede er som et kadaver i hendene på sin overordnede.»

[Ramme/bilde på side 15]

Hvorfor en jesuitt ble et av Jehovas vitner

Det var mens jeg arbeidet i de fattige sognene i Bolivia, at jeg begynte å tvile. I begynnelsen gjaldt det ikke kirken, men dens representanter. Hver måned måtte jeg for eksempel levere biskopen en viss prosent av den kollekten og de pengene som kom inn under spesielle messer og ved brylluper, begravelser og lignende. Siden folk i mitt sogn var fattige, var aldri biskopens andel noe særlig å skryte av. Jeg var dypt såret når han åpnet konvolutten og gjerne spurte foraktelig: «Er dette det ynkelige bidrag du gir meg?» ’Enkens to småmynter’ betydde tydeligvis ikke noe særlig for ham. — Lukas 21: 1—4.

Noe annet som bekymret meg, var at hierarkiet godtok hedenske tanker og skikker og innlemmet dem i dyrkelsen av Cristo de la Vera-Cruz, et krusifiks i min sognekirke. I mange tilfelle viste det seg rett og slett å være demonisk fanatisme. Folk ble dessuten ofte sterkt beruset under disse religiøse høytidene, men ingen prester reiste innvendinger mot slike hedenske drikkelag.

Jeg ble overbevist om at den katolske kirke i århundrenes løp hadde avveket fra den bibelske sannhet, at den hadde holdt seg til menneskelagde tradisjoner og filosofi, og at det ikke bare var enkeltindivider som tok feil. Jeg innså derfor at jeg ikke lenger var katolikk i hjertet. — Fortalt av Julio Iniesta García.e

[Fotnote]

[Bilder på side 11]

Stifteren av jesuittordenen, Ignatius Loyola, og hans helgengrav i Spania

[Bilde på side 13]

Fordi jesuittene var kjent for sine politiske intriger, ble de utvist fra Spania i 1767