Oversvømmelsene i Brasil — hvorfor forårsaket de så store ødeleggelser?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil

«DEN verste katastrofe som noensinne har rammet Brasil.» Med disse enkle ordene beskrev en offentlig tjenestemann de ødeleggende oversvømmelsene i mars i år.

Selv ikke en person med usedvanlig god fortellerevne og sans for detaljer ville kunne gi et fullstendig bilde av det grusomme som skjedde. Men ved bare å kaste et blikk på ansiktsuttrykkene til de overlevende kan en få et visst begrep om de enorme ødeleggelser katastrofen forårsaket. Disse menneskene, innbyggerne i minst et dusin hardt rammede brasilianske stater fra Rio Grande do Sul i sør til Pará i nord, var øyenvitner til virkningene av kraftig styrtregn og veldige, frådende vannmasser som skylte innover landet.

Det endelige offisielle tallet på dødsoffer i hele landet ligger muligens på over 1000. Ingen vet med sikkerhet hvor mange som døde. Utallige døde kropper ligger begravd under tykke lag med gjørme og slam på bunnen av elver eller er blitt ført ut i havet. En vet imidlertid at over 300 000 ble nødt til å forlate sine hjem.

Jordbruket, som er en av Brasils hovednæringer, ble hardt rammet under oversvømmelsene. En blir rystet bare ved tanken på det som foregikk, når en hører at anslagsvise tall fra staten Mato Grosso antyder at en femtedel av statens samlede kvegbestand — 500 000 dyr — gikk tapt. I Rio Grande do Norte ble ødeleggelsene for landbruket anslått til fem millioner cruzeiros,a noe som vesentlig skyldtes at mais- og bønneavlingene ble ødelagt. I staten Maranhão ble store risplantasjer ødelagt.

Tubarão er verst rammet

De største ødeleggelsene fant imidlertid stort sett sted i staten Santa Catarina i sør, og verst ble Tubarão rammet, en by som før katastrofen hadde 70 000 innbyggere. En vet at det i Tubarão-området omkom om lag 200 personer, at 45 000 ble hjemløse, og at det ble ødelagt verdier for anslagsvis 500 000 000 cruzeiros.

Tubarão ligger ved breddene av Tubarão-elven, som enkelte steder har en bredde på 130 meter der den skjærer seg gjennom byen. Elvebredden ligger opptil to meter høyere enn størstedelen av byen, og det var dette som la forholdene til rette for oversvømmelsene. Hvordan det? Jo, onsdag den 20. mars begynte det å regne kraftig etter en lengre tørkeperiode. Noen dager senere måtte innbyggerne i de lavtliggende områdene flyttes til høyereliggende steder. Om morgenen søndag den 24. mars så det ut til at vannet begynte å synke, og folk kunne vende tilbake til hjemmene sine for å begynne å rydde opp. Men om kvelden samme dag begynte elven å gå over sine bredder på flere steder.

Snart var hele hus fullstendig begravd, idet de rasende vannmassene som på enkelte steder nå var blitt til en 500 meter bred strøm, feide gjennom gatene med en hastighet en aldri tidligere hadde målt, og førte med seg trær, kjøretøyer, inventar og søle. Ved midnatt sto elven høyere enn noen tidligere registrert høyde, nemlig om lag 12 meter over det normale. Broer kunne ikke passeres, eller også ble de vridd løs fra brofestene. Imens fortsatte regnet å strømme ned helt til 95 prosent av byen sto under vann. Det falt i alt 2050 millimeter på fire dager, og det er sannsynligvis det meste som noen gang er blitt målt i Brasil.

Mange av de overlevende etter flommen gikk helt fortumlet og uforstående omkring blant ruinene uten å vite hva de søkte etter, enten det nå var savnede slektninger, et ødelagt hjem eller en liten rasjon med mineralvann eller mat som de fikk utdelt ved å stå i en av de endeløse køene ved distribusjonssentralene. En fryktelig stank slo imot dem fra alle kanter. De døde ble begravd i massegraver, da en fryktet for at det ville bryte ut epidemier.

Hvorfor så store ødeleggelser?

Det var selvfølgelig de kolossale vannmassene som falt ned under det kraftige regnværet, som varte i nesten en uke, som i virkeligheten satte i gang ødeleggelsene. Men dette var bare én av faktorene i en hel kjede av uheldige omstendigheter. Jordras dannet nye veier for vannmassene, små, to meter brede bekker ble plutselig til strie elver med en bredde på 30 meter eller mer. På grunn av et usedvanlig høyt tidevann og sterk østavind ble vannet dessuten hindret i å renne ut i Atlanterhavet, og det ble følgelig drevet tilbake innover land.

Men overraskende nok var «naturlige årsaker» som vann og vind bare delvis skyld i katastrofen. Menneskene selv må ta størstedelen av skylden for de enorme ødeleggelsene under oversvømmelsene i mars.

På enkelte områder hadde menneskene naturligvis bare indirekte skylden. De hadde for eksempel bygd broer for å gjøre det lettere å komme over elvene. Broene var ikke desto mindre en medvirkende årsak til oversvømmelsene. Tonnvis med vrakrester som vannet førte med seg, festet seg til bropillarene i slike mengder at det hindret vannet i å strømme fritt. Det voldsomme presset som enkelte broer ble utsatt for, førte til sist til at de ble revet løs. Hva resulterte det i? En 60 meter lang bro som var laget av tømmerstokker, ble ført av sted med de rasende vannmassene hele 30 kilometer og meiet ned alt som kom i dens vei, som en kjempemessig ljå!

Menneskene var imidlertid også direkte ansvarlige for oversvømmelsene på grunn av sin tankeløshet og skjødesløshet. Hvordan det? Avisen O Estado de São Paulo gir følgende svar: «Hovedårsaken til oversvømmelsene . . . var hensynsløs snauhogging.» Professor Piquet Carneiro, tidligere president i Brasils naturvernforening, gir uttrykk for det samme syn, idet han sier at økologene i mange år har vært forberedt på at det ville bli oversvømmelser som følge av den ukontrollerte snauhoggingen.

Trær utgjør en naturlig barrière mot regn ved at de hindrer erosjon og jordskred. Brasil hadde en gang tette tropiske skoger. Nå felles det imidlertid en million trær hver dag her i landet, mens det blir plantet bare om lag en tredjedel av dette antallet.

Det å snauhogge store skogområder på denne måten er blitt ansett som noe som hører med til det som blir betegnet som «framskritt». Det at det er blitt anlagt store veier gjennom distriktene langs Amasonas, har for eksempel bidratt til at det har strømmet til tusenvis av nybrottsmenn som stort sett er fullstendig uvitende om hvordan de skal gå fram for å bevare naturen. På grunn av utstrakt hogst har det i enkelte deler av landet åpnet seg dype kløfter. Der det tidligere var skog, ligger det nå byer, og det har dukket opp en rekke plantasjer, hvor det dyrkes kaffe og soyabønner.

Mange autoriteter sier derfor at de siste oversvømmelsene rett og slett var en bumerang. Menneskenes mangel på forutseenhet slo ganske enkelt tilbake på dem selv — det er grunnen til at oversvømmelsene forårsaket så store ødeleggelser.

De som overlevde de siste ødeleggelsene, er imidlertid glad for at katastrofen ikke ble enda verre enn det den var. Det at tragedien i Tubarão ikke ble enda større, kan i virkeligheten tilskrives det mot mange la for dagen, og det gode samarbeidet dem imellom.

Tragedien kunne ha blitt større

Da flomvannet begynte å stige sent på kvelden søndag den 24. mars, prøvde en å vekke den sovende byen ved å tute desperat og iltert i en rekke bilhorn på én gang og ved å benytte jernbanens dampsignal. Takket være dette ble mange menneskeliv reddet. En rekke busser ble sendt av sted for å frakte folk til høyereliggende områder, og sjåførene i disse plukket opp folk som flyktet fra sine hjem. En regner med at 400 personer ble reddet på denne måten. Bussene tjente deretter som bolig for disse hjemløse menneskene i nesten en uke. Seks helikoptere reddet om lag 6000 katastrofeoffer fra hustak. En del militært og kommunalt personell arbeidet 24 timer i ett strekk for å få kjørt bort de familiene som var hardest rammet.

Forskjellige brasilianske institusjoner skaffet mat og klær til 20 000 personer i mange uker etter katastrofen. Hver dag ankom det om lag 40 tonn med mat. Det internasjonale Røde Kors sendte 500 telt fra Frankfurt i Tyskland.

Alle de 38 medlemmene av Jehovas vitners menighet i Tubarão overlevde flommen, men mange av dem led store materielle tap. En kretstilsynsmann forteller at vitnene «ikke tapte motet, selv da de sto ansikt til ansikt med døden». Menighetens presiderende tilsynsmann, Valdomiro Cardoso, tenker tilbake på hvordan han prøvde å hjelpe de nødlidende: «Etter at jeg hadde fått brakt familien min over til en bygning i nærheten, gikk jeg tilbake for å hjelpe andre til å komme seg utenfor fare. Vannet fortsatte å stige med stor hastighet, og det var sterk strøm. Verdslige mennesker rundt oss var som lammet. Vi satte imidlertid vår lit til Jehova og vendte oss til ham i bønn og prøvde å trøste dem med håpet om de velsignelser Riket snart vil bringe.»

Jehovas vitner fra det nærliggende Florianópolis var blant de første som kom til katastrofebyen Tubarão med mat, klær, vann og medisiner. Et hjelpeprogram ble straks satt i gang, og både Jehovas vitner og andre i distriktet fikk hjelp fra forskjellige menigheter såvel som fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i São Paulo.

Gjenoppbyggingsarbeidet er nå i gang

Befolkningen i Santa Catarina har ikke mistet håpet. Under slagordet «Syden er i live» er folk blitt oppmuntret til å gå i gang med gjenreisingen. Det ble bestemt at lastebiler og maskiner skulle settes inn i arbeidet med å fjerne ruiner og murbrokker fra byen og få unna det tykke laget med stinkende søle. Staten og forskjellige føderale regjeringer har bevilget hundrevis av millioner cruzeiros til gjenoppbygging av hus, veier, jordbruk og industri.

Innbyggerne i de katastroferammede områdene ser fram til den dagen da gjenreisningsarbeidet er fullført. Men oversvømmelsene i Brasil har gjort dem oppmerksom på følgende kjensgjerning: Den katastrofen som for ikke så lenge siden rammet nasjonen, skyldtes for en stor del menneskene selv og ikke bare naturkreftene. De er klar over at menneskene tydeligvis har mye å lære når det gjelder det å leve i fred med sine omgivelser.

[Fotnote]

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

TUBARÃO