Jeg opplevde invasjonen på Kypros

MITT hjem ligger i en liten landsby på nordkysten av Kypros. Bare to og en halv kilometer borte ligger den maleriske feriebyen Kyrenia. I klarvær kan vi se det tyrkiske fastlandet på den andre siden av Middelhavet, cirka 65 kilometer borte.

Jeg er riktignok engelsk, men jeg har tilbrakt mange år på Kypros. Jeg kom hit i 1948. Da kypriotene kjempet for å oppnå uavhengighet i 1950-årene, opplevde jeg mange farlige situasjoner. Men ingen av disse situasjonene kunne sammenlignes med det som skjedde i fjor.

Invasjonen sett fra «orkesterplass»

Da jeg sto opp klokken halv fem om morgenen lørdag 20. juli, så jeg bortover i retning av den tyrkiske kysten. På grunn av den politiske utvikling tidligere i uken var vi forberedt på krig. Men det så ikke ut til å være noe uvanlig på ferde. Dette forandret seg imidlertid snart.

Klokken fem fløy et fly lavt innover øya. Det slapp en rekke bomber, og jorden ristet. Vi satte på radioen, og på en tyrkisk stasjon fikk vi vite at invasjonen var i gang.

Min venn og jeg så det hele fra «orkesterplass». Tyrkiske krigsskip skjøt mot kysten. Fly kom feiende innover øya, og vi kastet oss ned på gulvet, mens hele huset ristet på grunn av bomberegnet.

Målet for invasjonen var heldigvis ikke den kyststripen vi befant oss på, men kysten vest for Kyrenia. Vi forsto imidlertid at den gresk-kypriotiske leiren et lite stykke oppe i veien hadde en viss interesse. Da den ble utsatt for kraftig beskytning fra fly i lav høyde, måtte vi igjen kaste oss ned på gulvet. Da vi reiste oss, så vi røyksøyler stige opp fra leiren.

Luften var nå fylt av fly. Vi så opp og fikk se den første av mange grupper av helikoptre som kom med tropper og utstyr som skulle slippes ut like bak den nesten 1000 meter høye Kyrenia-fjellkjeden, som danner en bakgrunn for Kyrenia og en rekke landsbyer. Hovedstaden, Nicosia, ligger bare noen kilometer borte, på den andre siden av fjellene. Minst 50 helikoptre var i luften samtidig, og da de hadde sloppet lasten sin, vendte de tilbake til havet.

Den natten, da faren var overhengende, var det mange av naboene som tok med seg sengetøy og samlet seg hjemme hos oss. Vi trøstet mødre som var redde for hvordan det skulle gå med deres sønner, som var soldater. Strømmen var blitt tatt, og vi torde ikke tenne et eneste lys.

Sammen var vi vitne til en voldsom invasjon. Tyrkere og grekere kjempet om veien til hovedstaden, som lå rett foran oss i fjellet. Kulene var rødglødende der de fór uavbrutt mellom fjelltoppene på begge sider av passet. I fjellskråningene, hvor det var nokså tørt på grunn av sommervarmen, brøt det snart ut brann. Til slutt glødet fjellene som ovner, og den lette nattevinden pustet til ilden.

Søndagen

Ved daggry kom helikoptre med nye forsterkninger fra Tyrkia. Dette var den dagen vi pleide å studere Bibelen ved hjelp av bladet Vakttårnet. Trass i at jorden ristet som følge av at skip utenfor kysten beskjøt området, begynte vi vårt studium. Merkelig nok opphørte skytingen under studiet og begynte igjen først etter den avsluttende bønnen.

Natten nærmet seg igjen. Vi lurte på hva den ville bringe. Snart fikk vi vite det. Ved 19-tiden fikk vi i vår landsby høre at Kyrenia nå var besatt av tyrkerne, og at tropper var på vei i retning av oss. Det oppsto en del panikk, og kvinner og barn gråt fortvilt. Svære lastebiler begynte å transportere landsbyens innbyggere til et tryggere område. Min venn og jeg grep et ullteppe, en vannbeholder og restene av en kylling som vi hadde hatt til lunsj, og tok oss over til en landsby oppe i fjellsiden.

Alt var stille. Alle så nær som noen få, bevæpnede innbyggere hadde flyktet. Min venn hadde en onkel her, men vi var sikre på at han også hadde dratt. Vi ble overrasket da døren ble åpnet og min venns onkel og tante og deres tre barn, to døtre og en sønn, tok imot oss og insisterte på at vi skulle overnatte hos dem. De var den eneste familien i landsbyen som hadde bestemt seg for å dra hjem etter å ha tilbrakt natten før under åpen himmel sammen med flere tusen andre.

Vi bestemte oss for å sove ute på det flate taket, ettersom sommervarmen gjorde at det var fryktelig hett innendørs. Det ble en urolig natt. Himmelen var opplyst på grunn av skogbranner, og med jevne mellomrom ble det løsnet skudd. Et teppe av tykk røyk la seg over området.

Mandagen

Dagen etter var det nokså rolig sammenlignet med hvordan det hadde vært om lørdagen og søndagen. Vi bestemte oss derfor for å dra hjem og hente noen klær. Da vi nærmet oss landsbyen, kom det tre biler fra Kyrenia med kurs mot stranden, hvor britiske helikoptre hentet turister.

Sjåføren i den første bilen sa at det allerede var tyrkiske stridsvogner i landsbyen vår. Vi bestemte oss da for å dra tilbake til min venns onkel. Men vi ombestemte oss da en politimann som vi traff, sa at de tyrkiske soldatene i landsbyen ikke hadde sjenert noen. Da vi kom hjem, fant vi at alt var urørt. Vi så ikke en eneste tyrkisk soldat heller. Det gikk imidlertid ikke lang tid før vi gjorde det.

Hvorfor hadde de invadert øya? Hva var bakgrunnen for denne tragedien?

Kuppet

Det hadde ligget politisk uro i luften, og noen dager i forveien hadde situasjonen tilspisset seg. Kypros’ president, Makarios, som også er erkebiskop i den gresk-ortodokse kirke, hadde en tid fryktet at fiender planla å styrte ham. Mandag 15. juli brøt uroen løs i Nicosia.

En venn av meg i Nicosia fortalte at han hørte skudd klokken halv åtte om morgenen. Så hørtes drønnene fra kanoner og bombekastere i nærheten av presidentpalasset. Det ble meldt over radio at nasjonalgarden hadde grepet inn for å befri det kypriotiske folk.

Omkring klokken ti ble det meldt at president Makarios var blitt drept. I virkeligheten hadde han klart å flykte fra palasset til sin fødeby, Paphos, som ligger på en helt annen del av øya. Derfra talte han i radio og oppfordret folket til å sette seg til motverge. Deretter ble han ført med helikopter til en britisk base og derfra brakt til England.

Kuppet varte i to dager, og nasjonalgarden overtok herredømmet over hele den greske delen av Kypros. Sykehusene ble raskt fylt av sårede. Tallet på dødsoffer var høyt — over 2000 bare for de to dagene ifølge én melding.

Religionen og kuppet

Året før hadde Makarios dømt tre biskoper fra kappe og krage, nemlig biskopene i Paphos, Larnaka og Kyrenia, og innsatt fire andre biskoper i deres sted. Nå vendte de tre tidligere biskopene tilbake. Den ene av dem tok den nye presidenten, Nikos Sampson, i ed. Det var tydeligvis disse tre biskopene som sto bak arrestasjonen og fengslingen av de biskopene Makarios hadde innsatt. Sampson sa rett ut at et av hans regjerings mål var å foreta utrenskninger i kirken.

Ja, religionen var tydeligvis sterkt innblandet i kuppet. Vitner forteller at de så prester som var mot Makarios, gå ut med våpen i hånd for å drepe sine motstandere og lede kamphandlingene. Veggene i munkeklostret i Kykkos har huller etter kuler fra kamper mellom medlemmer av nasjonalgarden og Makarios-vennlige soldater og prester.

Invasjonen framskyndes

Det politiske kuppet dannet grunnlag for invasjonen. Hvordan det?

Kypros er en liten øy hvor det bor forskjellige folkegrupper. Den største folkegruppen er gresk-kypriotene, som teller cirka 520 000, mens tyrkisk-kypriotene teller cirka 120 000. Det har stadig vært sammenstøt mellom de to folkegruppene. Lederen for tyrkisk-kypriotene, Rauf Denktas, ville ikke anerkjenne Sampson som president. Han oppfordret åpenlyst Storbritannia og Tyrkia til å gripe inn.

Tyrkia reagerte ved å sende store invasjonsstyrker for å hjelpe det tyrkiske mindretallet på Kypros. Snart hadde tyrkerne overtatt herredømmet, i hvert fall over vårt område omkring Kyrenia.

Tyrkiske militære

Som jeg fortalte, dro vi tilbake til vårt hjem utenfor Kyrenia om mandagen og så ikke noen tyrkiske soldater. Dagen etter kom imidlertid seks av dem opp til huset. Jeg engstet meg ikke på grunn av meg selv, ettersom jeg er engelsk, men jeg var bekymret på grunn av min venn, som er gresk-kypriot. Med et gevær pekende rett mot meg forklarte jeg ved hjelp av gester og noen få tyrkiske ord at dette var et engelsk hjem. Til slutt sa de det engelske ordet for «sigarett». Men jeg hadde ingen sigaretter, og så dro de videre.

En uke gikk, og vi hørte lite om hva som foregikk. Vi hadde ikke brød, men naboene våre hadde flyktet, og vi fikk rikelig med egg fra hønene deres, som vi skulle passe. Vi hadde også mer enn nok av tomater, agurker og meloner. Vannforsyningen stanset, men vi hadde fortsatt en full tank.

Til slutt fikk vi vite at vi kunne besøke Kyrenia. Vi lurte spesielt på hvordan det sto til med våre medkristne vitner for Jehova. Var det fortsatt noen av dem der? Byen var utdødd. Men vi traff til vår store glede en familie på sju vitner hjemme. Det var så hyggelig å se hverandre igjen! Tårene trillet mens vi omfavnet hverandre. Vi tilbrakte denne dagen sammen med dem og dro så hjem igjen.

Dagen etter dro vi igjen for å besøke dem. Da vi hadde drøftet dagsteksten sammen ut fra Bibelen, satt vi ute på verandaen på grunn av varmen. Etter en kort stund kom tre tyrkiske soldater opp til oss. Jeg spurte om de snakket engelsk. Den ene av dem kunne litt. Jeg sa at jeg var engelsk. Da jeg gikk for å hente passet mitt, hadde han hele tiden geværet rettet mot meg. En annen trakk en pistol. De spurte hvem vi var, og om vi hadde sett noen soldater.

Så gikk to tyrkisk-kyprioter som kjente familien, forbi på gaten. Hustruen i familien ropte til dem og ba dem om å forklare de tyrkiske soldatene hvem vi var. Etter noen spennende minutter gikk soldatene sin vei, idet de ba oss om å holde oss inne.

Ved middagstider kom noen naboer løpende og ba meg inntrengende om å prøve å gjøre noe for å hjelpe dem, ettersom jeg var engelsk. Kunne jeg ta meg fram til det hotellet hvor cirka 650 personer oppholdt seg under FN’s og Røde Kors’ beskyttelse?

Min venn og jeg ble enige om å forsøke. Vi kom fram til hotellet, som var omringet av FN-styrker, og jeg ble eskortert til sjefen for disse styrkene, som sa at han skulle gjøre det han kunne, for å hjelpe oss. Han sa imidlertid at det ikke ville være trygt for min greske venn å forlate hotellet og den beskyttelse det kunne gi ham.

Så dro vi av gårde i en stor lastebil som tilhørte Røde Kors, for å hente de andre. Vi klarte å ta oss fram til bestemmelsesstedet og fikk i all hast 26 personer opp på planet. Vi visste at vi ikke hadde noen tid å miste. Vi kjørte tilbake til hotellet det forteste vi kunne, og kom oss trygt dit. Jeg ble på hotellet også, for det så ikke ut til at det ville være trygt for meg å dra hjem alene.

Mens vi oppholdt oss på hotellet, holdt vi oss åndelig sterke ved å drøfte dagsteksten sammen fra Jehovas vitners årbok. Vi hadde også mange anledninger til å snakke med andre på hotellet om vårt håp i forbindelse med Guds rike. (Matt. 6: 9, 10; Dan. 2: 44; Åpb. 21: 3, 4) Dette gjorde sterkt inntrykk på noen, og de fortalte hvordan Jehovas vitner fra Kyrenia hadde tilbudt seg å hjelpe dem som var i vanskeligheter.

Krigens redsler

Etter at vi hadde tilbrakt flere dager på hotellet, ble 30 av oss tilbudt fritt leide med eskorte til Nicosia. Gatene i Kyrenia, hvor det pleide å myldre av glade turister, var nå folketomme. Overalt omkring oss så vi ødelagt eiendom. En stank av råtten mat fylte luften i byen.

Vi så tydelige spor etter de kampene som soldatene hadde utkjempet for å få kontroll over veiene til Nicosia. Husene til de rike innbyggerne var blitt ødelagt, og de som fremdeles sto der, var blitt plyndret. Fjellsiden var som en røyksvertet ruin.

De som jeg kjørte sammen med, hadde mye å fortelle. Det var for eksempel en engelsk dame med en liten gutt. Hennes mann var blitt skutt, og hun var blitt tvunget til å forlate ham og vandre omkring i fjellene i flere dager. Hun hadde trodd at han var død, men for ikke lenge siden hadde hun fått høre at en FN-patrulje hadde tatt ham med seg, og at han var blitt sendt til England, hvor han nå var på bedringens vei. Mange andre var ikke så heldige.

Til slutt kom vi fram til grensen mellom tyrkere og grekere i Nicosia. Vi gikk ut av bussen og tilbakela de siste 200 meterne til hotellet til fots. Jeg ringte til vennene ved Jehovas vitners avdelingskontor, og etter noen minutter kom de og hentet meg.

Det hadde vært våpenhvile i over to uker da kampene brøt ut igjen for fullt den 14. august. Tyrkerne begynte å bombe Nicosia omkring kvart på fem den onsdag morgenen. Deres hær rykte fram mot Famagusta i den ene retningen og mot Lefka i den andre. Da fredagen kom, hadde de nådd sitt mål og erklærte en ensidig våpenhvile. De hadde oppnådd herredømme over godt og vel en tredjedel av øya.

Over en tredjedel av øyas befolkning var blitt flyktninger. Hele landsbyer var utdødd. Jehovas vitner hadde hatt 14 menigheter på Kypros, men de 266 vitnene i menighetene i Kyrenia, Famagusta, Morphou og Trachona i Nicosia har mistet alt, også sine Rikets saler. Det ble dessuten nødvendig å forlate avdelingskontoret. Vi er imidlertid takknemlige for at det ifølge de opplysninger vi nå sitter inne med, ikke har vært noen vitner som har mistet livet.

Krig er noe forferdelig, og hundretusener av kyprioter har erfart det. For en velsignelsesrik tid det kommer til å bli når menneskene som en oppfyllelse av Guds løfte ikke mer skal lære å føre krig! (Es. 2: 4) — Innsendt.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

TYRKIA

KYPROS