Ettervirkninger av jordskjelvet i Tyrkia

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Tyrkia

DET jordskjelvet som rammet området omkring sjøen Van i den østlige delen av Tyrkia den 24. november 1976, var det verste jordskjelvet i Tyrkia på nesten 40 år. Det målte 7,6 på Richter-skalaen og rammet et område på omkring 800 kvadratkilometer. Minst 120 byer og landsbyer ble berørt av rystelsen. Enkelte av offerne som var isolert på grunn av et 20 centimeter tykt snødekke som blokkerte de smale fjellveiene, fikk svært lite hjelp. Anslagsvis mellom 30 000 og 50 000 som hadde mistet sitt hjem, måtte derfor fryse og sulte i temperaturer under frysepunktet.

Den 7. desember sa myndighetene at 3790 mennesker hadde omkommet. Men andre kilder anslår at muligens hele 7000 mistet livet i det rammede området. Det som gjorde situasjonen komplisert, var ikke bare det kalde været, men også problemer i forbindelse med redningsarbeidet.

Ifølge meldinger fra området ble redningsarbeidet, som i første rekke den tyrkiske hær sto bak, alvorlig hemmet på grunn av bensinmangel, mangel på medisinsk utstyr og — det som kanskje var verre enn noe annet — korrupsjon og kaos i forbindelse med distribueringen av ulltepper, mat, telt med oppvarming, mobile sykehus, ovner og brennstoff som en rekke land hadde gitt som gaver. Hele lastebiler med viktige forsyninger fra andre deler av Tyrkia er «blitt borte» på veien. Påstander om at de velstående og innflytelsesrike har vært de eneste som virkelig har høstet gagn av hjelpen, er blitt bekreftet av utlandske journalister og av tyrkiske redningsarbeidere i selve jordskjelvområdet.

Mange tyrkere har gitt uttrykk for sin misbilligelse av den måten redningsarbeidet og distribueringen av forsyningene har foregått på. På den annen side er det mange som har gjort seg store anstrengelser for å hjelpe de nødstilte menneskene etter katastrofen i området ved sjøen Van. Det bor ikke noen Jehovas vitner nettopp i dette området, og det var ingen av dem som var direkte berørt av jordskjelvet, men de viser også omsorg for dem som lider nød, og de bestreber seg spesielt på å gjøre dem kjent med den «trøst som skriftene gir». — Rom. 15: 4.