Hvor alvorlig er mangelen?

FØR i tiden tenkte en lite på at jordens ressurser er begrensede. De store forekomstene av forskjellige råstoffer ble for det meste tatt for gitt. I mange hundre år har menneskene derfor utnyttet jordens ressurser av mineraler, fossile brensler og andre stoffer som om disse aldri skulle ta slutt.

I dag er bildet et helt annet. Jorden blir ikke lenger betraktet som en kilde til materielle rikdommer som det aldri tar slutt på.

Vekstfremming

Helt til ganske nylig har de fleste økonomer vært av samme oppfatning som engelskmannen John Maynard Keynes var. Han mente at økonomiske problemer, deriblant depresjon og arbeidsledighet, kunne løses ved at en oppmuntret til mye større forbruk, selv om enkeltpersoner, forretninger og myndigheter måtte sette seg i gjeld for å kunne gjøre dette.

En mente at den stadig økende etterspørselen etter varer ville gjøre det nødvendig med større produksjon og følgelig med flere fabrikker, flere arbeidsplasser og større inntekt for alle. På denne måten skulle det bli velstand. I flere tiår er en slik økonomisk politikk blitt fulgt i de vestlige land.

Men nå har det omsider begynt å gå opp for økonomene at det må være noe forferdelig galt med denne tanken om konstant vekst, foruten at den gjelden som hoper seg opp, blir en uutholdelig byrde. Grunnen til at det oppsto en kritisk situasjon mye hurtigere en ventet, var at verdens befolkning begynte å «eksplodere». Dette skyldtes at fødselsraten stadig var høy, og at barnedødeligheten gikk kraftig ned som følge av medisinske framskritt.

Det var spesielt etter den annen verdenskrig at verdens befolkning begynte å vokse hurtigere enn noen gang. Nå er det nesten fire milliarder mennesker på jorden, og for hvert år blir det nesten 80 millioner flere. Med denne hastigheten ville befolkningen bli fordoblet i løpet av bare 35 år. Verdens ledere innser at jorden ikke i det uendelige vil kunne skaffe mat og andre nødvendige ting til en slik «eksploderende» befolkning.

Blir ressursene oppbrukt?

Betyr dette at jordens ressurser begynner å ta slutt? Egentlig ikke — i hvert fall ikke nå. Det største problemet er den måten det menneskelige samfunn i dag er bygd opp på, ved at hovedvekten mer og mer blir lagt på industrialisering.

En representant for et gruveselskap sa i Vital Speeches: «Ettersom mineralressursene ikke kan fornyes, vil det unektelig en gang i framtiden skje at de økonomiske ressurser er blitt oppbrukt — men det ser ut til å være en god stund til det ennå. Den mangel som har gjort seg gjeldende i de siste 15 måneder, skyldes ikke mangel på tilgjengelige reserver.»

Én ting er at det er rikelige reserver igjen på jorden. Noe helt annet er hvordan en skal få transportert store nok mengder til de landene som trenger dem, raskt nok og billig nok. Det som gjør situasjonen kritisk for Vest-Europa, Japan og De forente stater, er at de beste reservene av mineraler og energi som disse landene trenger, ikke befinner seg innenfor deres egne grenser. Og de reservene de har, er ikke tilstrekkelige, men blir brukt opp hurtigere og hurtigere på grunn av det enorme forbruket. I disse landene er det derfor en alvorlig og tiltagende mangel på råstoffer.

En veldig etterspørsel

Før i tiden, da folk i stor utstrekning levde av jordbruket, ble ikke jordens ressurser så sterkt utnyttet. Men da industrialiseringen begynte for flere hundre år siden, begynte etterspørselen etter råstoffer å øke i hurtig tempo.

Industrisamfunnet trenger fabrikker, kontorer, leiegårder, kraftstasjoner, maskiner, transportmidler og energi. For å kunne dekke dette behovet må en ha stål, aluminium, kobber, betong og andre stoffer. Og det brennstoffet som den industrialiserte sivilisasjon i første rekke bruker, er olje.

Etterspørselen etter slike stoffer har økt flere ganger så hurtig som befolkningen i industrilandene — i Vest-Europa, Japan og Nord-Amerika. Men denne etterspørselen øker også som følge av befolkningseksplosjonen i utviklingslandene.

Folk i disse fattige landene vil også gjerne ha de maskinene og de andre materielle godene som de ser at industrilandene har. Og deres ledere gjør sitt ytterste for å industrialisere disse landene så hurtig som mulig. Et eksempel på i hvilken grad dette kan føre til at etterspørselen etter alle slags varer øker, har vi i det som sto i boken Introduction to Geology: «Forbruket av jern i De forente stater økte cirka 20 ganger, mens landets befolkning ble fordoblet.»

Ja, når et land blir høyt industrialisert, øker etterspørselen etter råstoffer langt hurtigere enn befolkningen. Og i de fattige landene er det milliarder av mennesker som vil ha de varene industrien produserer. Som økologene Paul Ehrlich og Dennis Pirages sier i sin bok Ark II: «Denne krisen blir forverret som følge av en verdensomfattende omveltning som skyldes stigende forventninger. Materialismen er blitt en universell religion. Så å si alle betrakter en vedvarende økning i produksjonen av kulturgjenstander som en nødvendighet.»

Befolkningseksplosjonen, de uopphørlige kravene fra industrilandene og de stigende forventninger som de fattige landene nå gjør seg, er alt sammen en stor belastning på jordens ressurser. Hvor stor belastningen er, framgår av det William Ophuls, som er ekspert i statsvitenskapelige spørsmål, skriver i bladet Harper’s:

«For å holde tritt med befolkningstilveksten i verden må vi i omtrent 30 år framover bygge hus, sykehus, havner, fabrikker, broer og en mengde andre ting i et antall som nesten tilsvarer alt det menneskeslekten har bygd fram til nå. . . .

Problemene utvikler seg nå så hurtig at de må forutses god tid i forveien. Hvis ikke det skjer, vil våre ’løsninger’ være for ubetydelige og komme for sent. . . .

Bare ved å vise den største omtanke vil vi kunne forhindre at det teknologiske samfunn, som vi alle er avhengige av, bryter sammen.»

Den store etterspørselen gjorde seg særlig gjeldende i 1973 og i begynnelsen av 1974. Som følge av generell høykonjunktur rundt om i verden steg etterspørselen etter varer raskt. Regjeringene hadde tatt opp lån og brukt flere og flere penger for å opprettholde denne velstanden. Etterspørselen økte altså sterkt, men det ble ikke anlagt nye fabrikker og gruver hurtig nok. Et typisk eksempel er produksjonen av kobber. Helt siden begynnelsen av 1950-årene hadde den årlige produksjonsøkningen vært på gjennomsnittlig fire prosent. Men i 1973 økte etterspørselen etter kobber i de vestlige land med over ti prosent. Etterspørselen var følgelig mye større enn produksjonen, og dette bidro også til inflasjonen.

Inflasjonen gjorde det dyrere å låne penger. Dermed ble det også dyrere å bygge nye produksjonsanlegg. Som U.S. News & World Report sa: «I den ene industrien etter den andre blir mangelen på råstoffer og arbeidskraft forverret som følge av det som kanskje er den mest kritiske mangelen — pengemangelen. . . . Industrien strever for å finne måter å betale for produksjonskapasiteten på for å holde tritt med etterspørselen.»

Prisene — høyere og høyere

Prisene svinger, noe vi stadig merker. Noen ganger går de ned, særlig når det er overflod av enkelte varer. Men den jevne økningen i etterspørselen år etter år, den tiltagende råstoffmangelen og konkurransen om jordens ressurser har ført til at prisene stort sett har steget. Et eksempel på dette har vi i ovenstående oversikt over hvordan engrosprisen på enkelte varer har steget i USA.

Men det er også en annen grunn til at prisene på metaller og andre råstoffer har økt. Utviklingslandene, som er de som sitter inne med råstoffene, vil ha bedre betaling for sine produkter, slik at de kan kjøpe de varer de vil ha, fra industrilandene. Alle land har ennå i frisk erindring den gang prisen på olje steg til det firedobbelte. Dette har også skjedd med andre varer.

Jamaica og noen få andre land, deriblant Guinea, Guyana og Surinam, har rike forekomster av bauxitt, det viktigste råprodukt for aluminiumframstilling. Prisene på dette produktet har steget betraktelig i den senere tid. Det forholder seg på samme måte med kobber, ettersom det er Chile, Peru, Zambia og Zaïre som står for størsteparten av verdenseksporten, og med tinn, som Bolivia, Malaysia og Thailand eksporterer cirka 70 prosent av. Det samme mønstret gjør seg gjeldende for mange andre råvarer.

Avhengig av import

Det er få av dem som bor i industrilandene, som er fullt ut klar over i hvilken økende grad deres levemåte er avhengig av import. En stor del av denne importen er nødvendig fordi det er mangel på visse varer i landet, slik at de må skaffes annensteds fra.

Nederland importerer for eksempel det meste av de proteinholdige fødemidler, all den bomull og cirka 80 prosent av den ull landet trenger. Nederland importerer også alt det landet trenger av antimon, bauxitt, kobber, gull, jernmalm, nikkel, fosfatgjødsel, kaliumgjødsel, tinn, sink og mye annet, også olje. Andre européiske land befinner seg i en lignende situasjon.

De fleste av landene i Vest-Europa er fullstendig avhengige av importert olje, ettersom de produserer svært lite selv. Oljeboikotten i slutten av 1973 viste hvilket spinkelt grunnlag disse landenes velstand hviler på. Hvis oljeleveransene stanset, ville deres levesett bli totalt forandret i løpet av kort tid.

Japan blir ofte betraktet som et eksempel på materiell framgang. Men det er i det store og hele ved hjelp av ressurser fra andre land at Japan har oppnådd denne framgangen. Foruten at landet importerer store mengder mat, importerer det størsteparten av de råstoffene det trenger i industrien, deriblant 92 prosent av jernmalmen, 59 prosent av alt kull og all koks, all bauxittmalm, 84 prosent av kobberet og 99,7 prosent av jordoljen. Ja, Japans «velstand» hviler også på et spinkelt grunnlag.

USA importerer mer

USA blir ansett for å være det mest produktive land i verden. Dets stilling er imidlertid nå omtrent den samme som stillingen for Japan og de vest-européiske industriland. U.S. News & World Report sa:

«Amerika — som i begynnelsen var velsignet med et vell av naturrikdommer — er i ferd med å bli et råstoff-fattig land.

De dystre kjensgjerninger viser at USA blir mer og mer avhengig av andre land for å få de råstoffer det må ha for å kunne bevare sin status som verdens rikeste land. Amerikanerne får nå vite at det ikke vil være så lett å få tak i disse stoffene i framtiden.»

Mange av de lettest tilgjengelige råstoffkildene i USA er allerede blitt utnyttet maksimalt. De rike jernleiene i Mesabi Range i Minnesota er for eksempel så godt som uttømt. Fattige jernmalmer er dyrere å utvinne. De lettest tilgjengelige oljereservene er allerede oppbrukt. Det er derfor oljeboring i havet har fått et voldsomt oppsving. Borehullene på land blir også laget dypere og dypere. Og fra Alaska vil det bli ført olje til de andre statene gjennom rørledninger. USA importerer nå om lag en tredjedel av de oljeproduktene landet bruker.

USA må dessuten importere nesten en tredjedel av alle de mineralene som trengs i industrien. En mener at dette tallet innen 1985 vil ha steget til halvparten. Og hva koster dette? I 1970 måtte landet importere mineraler for nesten ni milliarder dollar. Og en representant for myndighetene har regnet ut at landet må importere mineraler for 31 milliarder dollar innen 1985 og 64 milliarder innen år 2000. Disse beregningene ble dessuten foretatt før inflasjonen i 1973 og 1974!

USA har også et enormt forbruk av ferskvann. En god del går med til industrien. Bare til produksjonen av én bil trengs det nesten 400 000 liter vann. En regner med at hvis økningen i forbruket fortsetter i samme tempo, vil det om bare 25 år gå med cirka 950 milliarder liter ferskvann pr. dag til produksjonen og ytterligere 1700 milliarder til å frakte vekk avfallsstoffene. Tilførselen av overflatevann på det nåværende tidspunkt er imidlertid bare mellom 400 milliarder og 500 milliarder liter om dagen.

Er noen av industrilandene i vår tid selvforsynt med naturressurser? Ja. Sovjetunionen er det. Landet har fremdeles store, uutnyttede rikdommer. Men jorden er ikke så fruktbar der som i USA. Avlingene slår derfor ofte feil, slik at landet må importere mat.

En forandring i vente

Industrilandene, særlig i Vest-Europa, Japan og USA, har brakt seg selv i en situasjon som de ikke klarer å komme ut av. For å opprettholde sin nåværende levestandard må de importere stadig større mengder av råstoffer og fossile brensler. Men de fattige landene, som har ressursene, vil nå ha bedre betaling for dem.

Dette fører i første omgang til at industrilandene må sette seg i stadig større gjeld for å betale for det de trenger. Bare oljeregningen de siste årene har fått økonomien i hele den vestlige verden til å vakle. Det ene landet etter det andre setter seg i stor gjeld for å kunne betale for oljen, som stadig stiger i pris. I tillegg til det faktum at det blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i råstoffer og produsere det som folk vil ha, er således den økonomiske situasjon i industrilandene blitt helt håpløs.

Økonomene er enige om at det ikke kan fortsette på denne måten stort lenger. Det må skje en forandring. Underskuddene på disse landenes internasjonale betalingsbalanse viser at en stor forandring må til. Selv om katastrofen kan avverges for en tid ved at en låner milliardbeløp fra de nå så velstående oljeproduserende landene, kan ikke denne form for låntaging fortsette i det uendelige, for det er enorme summer som må til. Det kan bety at industrilandene simpelthen ikke lenger får råd til å importere alt det innbyggerne trenger for å kunne fortsette å leve slik de er vant til. Det vil igjen bety at folks levestandard må gjennomgå en drastisk forandring.

Det er tvilsomt om folk ville klare å tilpasse seg en lavere levestandard. En antydning om hva som ville skje, ble gitt i denne nyhetsmeldingen, som sto i New York Times for ikke så lenge siden:

«KAIRO, 10. august (Reuter) — To mennesker ble drept og fem skadd i kampen om å få kjøpt et stykke såpe, som det er knapt med i Egypt nå om dagen, meldte avisen Al-Ahram i dag.

Avisen sa at en kolonialhandler og hans sønn ble drept da folk begynte å slåss om det siste såpestykket i en forretning i landsbyen Rozeik.»

Den britiske historikeren Arnold Toynbee sier at industrilandene «kommer til å befinne seg i en permanent beleiringstilstand, en tilstand da de materielle forhold . . . vil bli stadig vanskeligere». Han tilføyer:

«I samtlige av de hjemsøkte industrilandene kommer det til å bli en bitter kamp om herredømmet over deres minkende ressurser.

I alle industrilandene kommer følgelig ubarmhjertige, autoritære regjeringer til å tvinge gjennom en ny levemåte — en strengt ensrettet levemåte.»

Det er tydelig for mange iakttagere at en stor omveltning må være nær. Problemene er blitt for store. Forfatterne av Ark II uttrykte det på denne måten: «Vi vet at det gamle system ikke vil kunne bestå stort lenger.»

[Oversikt på side 18]

Engrosprisøkningen i De forente stater i løpet av bare ett år

VARE MIDTEN AV 1973 MIDTEN AV 1974 ØKNING

Tinn pr. pund 2,18 4,49 106 prosent

Kobber pr. pund 0,60 0,86 43 prosent

Sink pr. pund 0,21 0,35 67 prosent

Bensin pr. gallon 0,14 0,28 100 prosent

[Bilde på side 17]

DE VIKTIGSTE ÅRSAKENE TIL MANGELEN

Befolkningseksplosjon

Stor vekt på industrialisering

Råstoffene blir oppbrukt

Økte forventninger

Politiske motsetninger