Orkanen Fifi herjer Honduras
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Honduras
«HJELP! Det som skjer her er forferdelig! Dere kan ikke forestille dere det!»
Denne bønnfallende stemmen kom fra en radioamatør på nordkysten av Honduras. Og han hadde rett. Enhver beskrivelse av katastrofen, selv om den kanskje kunne høres overdreven ut, blekner sammenlignet med den grusomme virkelighet. Regjeringen erklærte at Honduras var «i en tilstand av nasjonal katastrofe».
Det var den verste i Honduras’ historie. Myndighetene regner med at mellom 8000 og 10 000 mennesker omkom. Om lag 100 000 mistet sine hjem, og en halv million andre mistet mange av sine eiendeler. Bondegårder, kveg og det meste av økonomisk viktige avlinger ble ødelagt. Veier, jernbanelinjer og broer ble likeledes ødelagt, slik at transporten ble hindret.
En mann pekte på det stedet hvor hans hjem en gang sto midt iblant hundrevis av hus. Hele området var nå et bredt elveleie, og en kunne ikke se noe som helst spor av noen av husene! Tørre elveleier var plutselig blitt til fossende strømmer som var flere hundre meter brede. Da stormen var over, ble det funnet lik helt opptil ti kilometer fra hjemstedet. Det ble gravd fram lik som lå under et metertykt lag av mudder. Det var ikke uvanlig at hus som var blitt stående, var halvfulle av sand og mudder.
Hva var det for krefter som voldte slike ødeleggelser?
Det trekker opp til storm
Tirsdag ettermiddag den 17. september sendte den sivile luftfarts radiostasjon først ut en advarsel om at orkanen Fifi nærmet seg Honduras’ karibiske kyst. Men det var ikke noen særlig alarmerende melding. September er måneden for orkaner, og de oversvømmelser de lager, er kjærkomne, for de er vanligvis moderate og etterlater seg et lag av fruktbart slam som er til gagn for jordbruket.
Men onsdag den 18. september omkring kl. 16 begynte byene i det nordlige Honduras å få føle Fifis raseri. I stedet for å dra raskt mot nordkysten og videre inn mot Guatemala kom Fifi inn i lavtrykksområder langs stillehavskysten, slik at farten ble redusert. Følgen var store mengder regn og flom langs stillehavskysten. Men de virkelige katastrofeområdene var i det nordlige Honduras.
Torsdag drev orkanen inn i Guatemala og ebbet så til slutt ut i Mexico dagen etter. I mellomtiden hadde det falt 500 millimeter regn i det nordlige Honduras.
Stormen pisket også opp havet, slik at vannet steg. Dette førte igjen til at elvene, som hadde svulmet opp på grunn av regnet, ikke fikk avløp, og følgen var at det ble veldige oversvømmelser i byene.
Skyllregnet i fjellene satte i scene enda større ødeleggelser. Det var akkurat som om kjempeklør krafset og gravde ut fjellskråningene og sendte tonnvis av mudder, sand, steinblokker, trær og planter ned i lavlandet. Mye av dette havnet i elvene og demmet opp for vannet. Da så disse sperringene ble sprengt eller vannet fant annet avløp, ble det som en foss som førte med seg mangfoldige millioner tonn av dette materialet. Disse ødeleggende elvene var ofte flere hundre meter brede, og der hvor det var landsbyer eller hus i deres vei, ble disse ikke bare oversvømt — de ble fullstendig feid vekk.
Plutselig redsel
Slike elver laget ofte større ødeleggelser enn selve orkanen og de voldsomme regnskyllene. I de tidlige morgentimene om fredagen feide et skred av steinblokker, trestammer, jord og vann ned fra de omliggende åsene og ødela byen Choloma. «Vi våknet, og vannet nådde allerede opp til livet på oss,» sa en ung pike. «Vi klatret opp på taket av huset vårt, men taket falt sammen, og tre av mine små største ble feid bort.» Det samme ble tusenvis av andre. Ifølge et overslag omkom 2800 bare i Choloma.
Om lag 16 kilometer sør for Choloma ligger San Pedro Sula, som er den nest største byen i Honduras og har omkring 150 000 innbyggere. Et øyenvitne forteller derfra: «I grålysningen passerte Fifis sentrum omkring 55 kilometer nordenfor oss. Flommen var omfattende. Alt en kunne se i vid omkrets og hele veien til de bratte fjellene i nærheten, var vann. Folk ble grepet av panikk og styrtet av sted til høyereliggende landsbyer i nærheten. Men mange ble knust av veldige fjellskred eller druknet i de frådende vannmassene.»
La Ceiba var en av de første byene som fikk føle orkanens velde da den raste langs kysten av Honduras. Det var skremmende, særlig for små barn. En liten, åtte år gammel pike, som regelmessig fulgte med sin mor til Rikets sal for Jehovas vitner for å få bibelsk opplæring, sa om denne opplevelsen:
«Da orkanen kom, var far borte, og vi var redde, for vi hadde aldri sett en orkan før. Men mor forklarte at orkaner bare var slikt som hender i forbindelse med været, og at det ikke var slik som noen sier, at Gud er sint på menneskene.
Vi gikk opp til annen etasje i huset, for mor sa det ville være tryggere der oppe. Men selv der nådde vannet nesten opp til oss. Søsteren min og jeg ble da enige om at det beste vi kunne gjøre, var å ta fram boken Lytt til den store Lærer og lese noen fortellinger fra Bibelen høyt, slik at mor også kunne høre det.
Vi valgte kapittel 14, det som forteller om at Jesus stillet stormen. Vi så særlig på det bildet som viser at han gikk på vannet og kom for å redde disiplene da de var redde på grunn av stormen. Det hjalp oss virkelig til å bli roligere, for vi stolte på Jehova og på Jesus.
Natten etter var det også orkan, så vi gjorde det samme igjen. Denne gangen leste vi kapitlet om bønn. Vi ba mor om å be en bønn for oss alle sammen, og vi ba meget den natten. Mor sa at vi var en hjelp for henne også, for hun gledet seg over at vi stolte på Jehova.»
Det var imidlertid mange som ikke var så heldige. De som hadde mistet alt, strømmet til flyktningeleirene. Hjelpeorganisasjoner har opplyst at 75 prosent av flyktningene var barn under sju år, og mange av dem hadde hatt rystende opplevelser.
Det var gutter der som hadde sett sine søstre dø. Det var foreldre der som hadde mistet sine barn, og barn som hadde mistet sine foreldre. Ansiktene deres avspeilte hvor ulykkelige de følte seg. Hele den nordøstlige delen av Honduras ble herjet av orkanen.
Merkelige opplevelser
I noen områder var det virkelig merkelig at i det hele tatt noen overlevde. I Omon, for eksempel, anslår myndighetene at 80 prosent av byen ble ødelagt. Jehovas vitners Rikets sal, hvor mange hadde søkt tilflukt, ble oversvømt av over en meter sand og vann. Men de som var der, overlevde ved å klatre opp på taksperrene, hvor vannet ikke hadde nådd opp. Ett Jehovas vitne, som er heltidsforkynner i byen, forteller:
«Midt på natten, da jeg så at det begynte å bli farlig, var min første tanke: Hvordan kan jeg hjelpe mine venner blant vitnene? Jeg sto straks opp og gikk ut.
Jeg kunne se at vannet var blitt til en frådende elv like foran meg. Det var umulig å komme videre, men jeg klarte å komme opp på en mur som ennå var over vannet. Jeg kunne ikke se stort i mørket og det voldsomme regnet. Og den fryktelige larmen fra vannet som fosset av sted med alt det det førte med seg, overdøvet skrikene fra dem som ble revet med av strømmen.
Byens rådhus, som var fullt av folk som hadde søkt tilflukt der, ble snart skylt bort, og det ble også de fleste av husene i byen. Nå forsto jeg at jeg ikke ville kunne hjelpe noen, og at jeg kanskje ikke ville overleve selv heller.
Det er svært vanskelig å vite hva en skal gjøre i en slik situasjon. Skulle jeg hoppe ut i de frådende vannmassene og prøve å svømme til et trygt sted? Eller skulle jeg bli på muren og vente til jeg ble revet med av strømmen? Hvor høyt ville vannet stige?
Vannet førte med seg alle slags trær og svære steiner og gjenstander som ble som rambukker som dundret mot muren som om de gjorde alt de kunne for å ødelegge mitt eneste tilfluktssted. Hver gang jeg merket et støt mot muren, hoppet hjertet i brystet på meg, og jeg lurte på hvor lenge muren kunne motstå denne harde behandlingen — ikke minst ettersom jeg visste at så mange andre murer nå drev av sted med strømmen. Er dette det siste støtet? Hvor mange støt til kan den tåle?
Plutselig så jeg en veldig stor gjenstand som kom farende imot meg, først formløs i mørket, men etter hvert som den kom nærmere, kunne jeg se hva det var — et hus som satte kursen rett mot min mur! Uten større håp om å overleve krøp jeg til den borterste enden av muren og ba Jehova om styrke og hjelp. Jeg var innstilt på å ta imot det Jehova ville tillate, hva det enn var. Til min forbauselse og glede svingte huset til siden og skrapte bare mot siden av muren.
Jeg var nå mer takknemlig enn noen gang over å være i live, og da morgenen kom, klynget jeg meg fremdeles til muren og takket Jehova. Men det var trist å tenke på alle de menneskene som ikke hadde vært så heldige. I hele det området hvor jeg hadde tilbrakt natten på muren, var det svært lite igjen. Alt var øde.
Jeg ble enda mer bedrøvet da jeg kom til å tenke på at jeg måtte være det eneste Jehovas vitne i byen som var i live. Men da jeg fant fram til Rikets sal og så de andre der og fikk vite at alle hadde overlevd, kan du vel tenke deg at det kom gledestårer i øynene mine!»
Det viste seg at mange var blitt reddet på merkelige måter, ettersom flomvannet hadde rasert noen steder, men ikke andre. I San Pedro Sula, for eksempel, var om lag 30 hus som lå bare fem kvartaler fra Rikets sal, revet bort. I et annet tilfelle var en liten landsby i nærheten blitt rasert, og mange var blitt drept. Men en gutt, som fremdeles levde, ble funnet oppe i et tre i nærheten.
Da den ødeleggende flommen nærmet seg det tilfluktssted fire familier av Jehovas vitner i San Pedro Sula hadde søkt til, forberedte de seg til å gå opp i en stor lastebil og to varebiler og dra opp gjennom dalen til Sapotal, en landsby i nærheten. En nabo som holdt på å samle sammen ting av verdi, sto imidlertid i veien for bilene, slik at de ble oppholdt i ti minutter. Men i mellomtiden var den hovedveien de hadde tenkt å benytte, blitt til en stri elv som førte med seg tømmerstokker og stein. Hvis de hadde kjørt rett dit, ville de nesten sikkert ha blitt drept! De er takknemlige for at de på grunn av denne hindringen ble reddet.
Omsorg for andre
I den fryktelige oversvømmelsen i slike byer som Choloma overlevde folk ofte på grunn av at de fikk hjelp av andre. Et av Jehovas vitner der som bor i et hus som er bygd på én meter høye peler, forteller:
«Da jeg forsto hvor stor fare min nærmeste nabo og alle hennes barn var i, ropte jeg til henne og ba henne inntrengende om å komme bort til meg, hvor det ville være tryggere. Men det lot til at hun ville bli hvor hun var. Så bandt jeg et tau rundt meg og festet den andre enden godt til mitt hus. Jeg krøp så gjennom piggtrådgjerdet og kom meg gjennom vannet bort til hennes hus. Med familiens samtykke tok jeg så barna med meg, og vi klarte å komme velberget tilbake. Senere ombestemte resten av familien seg og kom også bort til mitt hus. De hadde tidligere ikke vært velvillig innstilt overfor Jehovas vitner, men nå fikk de et annet syn, for de hadde aldri tenkt seg at vi ville risikere livet for å redde dem.
Til slutt var det om lag 200 som hadde søkt tilflukt i huset mitt. Jeg sto på verandaen og så på hvordan vannet førte med seg alle mulige gjenstander. Men det mest skremmende synet var alle likene. Jeg visste at det ville være farlig hvis disse likene drev opp på verandaen eller inn i huset, slik at vannet ble demmet opp der. Derfor fikk jeg tak i en stang og sto ytterst på verandaen og skjøv likene vekk etter hvert som de drev forbi.
Jeg hadde god anledning til å forklare sannheten om de dødes tilstand ut fra Bibelen — at de er uten bevissthet og ikke blir pint på noen måte. (Pred. 9: 5, 10) Jeg snakket også om det håpet Bibelen holder fram om en oppstandelse av de døde, og om at i Guds nye ordning vil de som har dødd, ha mulighet for igjen å bli forent med sine kjære. — Ap. gj. 24: 15; 2 Pet. 3: 13.»
Et annet Jehovas vitne prøvde også å hjelpe andre, men hadde opprivende opplevelser i forbindelse med det. Han forteller:
«Vi hørte advarselen over radio ved titiden om kvelden, men vi kunne ikke tenke oss at orkanen ville gjøre noen større skade hos oss, så langt inne i landet. Men ved tretiden om morgenen kom flommen med en slik fart og kraft at i strøk som lå nærmere elven, ble mange mennesker faktisk skylt ut av sengene sine. Andre ble revet vekk sammen med hele huset.
Da jeg våknet, sto vannet allerede nesten en meter høyt, og det steg med om lag 30 centimeter i timen. Flommen hadde allerede revet bort en del av gjerdet foran huset vårt. Jeg holdt våre to barn under armene mine og bar dem til et høyere sted. Men min kone, som ikke var frisk, var for svak til å klare den sterke strømmen. Hun prøvde å gå tilbake, men falt. En mann i nærheten så at hun var i vanskeligheter, og kom for å hjelpe henne. Han var imidlertid ikke sterk nok, men klarte å hindre at hun gikk under. Da jeg hadde fått barna i sikkerhet, gikk jeg tilbake og hjalp begge to bort til det stedet hvor jeg hadde anbrakt barna.
Så begynte vi å gå, for jeg visste at vi ikke kunne være trygge lenge der hvor vi var. Det var nå blitt lyst, men det var fremdeles vanskelig å se. Vi famlet oss fram, trådte ned i grøfter og måtte gå i vann helt opp til halsen. Til slutt kom vi til en bro som ennå var farbar, selv om vannet sto over den og deler av den var brutt av. Da vi alle sammen hadde kommet over, gikk jeg for å se hvordan det sto til med andre av vitnene.
Det var nesten en meter vann på veien, så jeg gikk langs jernbanelinjen. Ganske snart hørte jeg noen rope og fikk se en familie som hadde søkt tilflukt på taket av huset sitt. Jeg kunne ikke bare gå videre og la dem sitte der, så jeg gikk bort for å se hva jeg kunne gjøre. Da jeg gikk bort fra jernbanelinjen, trådte jeg ned i vann som fløt så fort at det slo beina vekk under meg og førte meg rett gjennom porten til huset og over et piggtrådgjerde, hvor jeg rev i stykker buksene mine. Jakken ble hengende i piggtråden og viklet seg helt inn i den.
Jeg kom meg til slutt ut av jakken, og dermed førte vannet meg i full fart mot et tre. Jeg fikk tak i treet med armene rundt det og klamret meg til det for bare livet. Da jeg hadde fått summet meg litt, var det noen som kastet ut et tau til meg som jeg bandt rundt to trær. Det var sju i alt i denne familien, og alle unntatt bestemoren var oppe på taket. Huset sto nå faretruende skjevt og så ut som det når som helst kunne rase sammen. Jeg fikk barna bort dit hvor tauet var bundet til trærne, og de klatret opp i et tre. Det var litt vanskelig å få bestemoren ut, men til slutt klarte jeg det. Da den siste var ute av huset, falt det sammen.
Vi følte oss imidlertid ikke særlig trygge oppe i disse trærne, for det var noen andre skapninger som hadde fått den samme idéen som oss — å komme opp til et høyere og tryggere sted — nemlig giftige slanger. Jeg fikk senere høre om en mann som hadde søkt tilflukt i et tre, bare for å dø av et slangebitt i halsen. Heldigvis hadde ikke vi noen slik opplevelse.
Etter noen timer trakk vannet seg til slutt tilbake. Vi hjalp hverandre ned fra trærne, og jeg fortsatte videre for å se hvordan mine venner, vitnene, hadde det. Det sto heldigvis bra til med alle der i nærheten. Men så gikk vi sammen med noen venner for å se etter noen andre på et sted som heter Guayabal. Der fikk vi et fryktelig sjokk — vi så ikke noe annet enn en veldig elv med trestammer og hus og alt mulig annet som fløt nedover. Jeg var virkelig bekymret for de brødrene som bodde der. Men det var ikke noe vi kunne gjøre, så vi gikk for å se hva vi kunne gjøre for andre.
Vi ordnet med et møte kl. 14 neste dag, etter at vi hadde brukt hele den dagen til å hjelpe forskjellige som var i vanskeligheter. Da møtet begynte, var det fremdeles noen vi ikke visste noe om, men etter en stund begynte den ene etter den andre av dem å komme inn. Da møtet var slutt, var alle sammen kommet, og det viste seg at alle var i god behold. Hvor lykkelige vi var over å se hverandre!
Noen av brødrene hadde bodd i de distrikter som var verst rammet, og vi var virkelig forundret og takknemlige for at de fremdeles var i live. Ingen var bekymret fordi de hadde mistet hus eller eiendeler. Vi var bare glade over å være sammen og i live. Vi var så beveget at vi bare så vidt greide å komme gjennom den siste sangen, for alle gråt. Vi takket Jehova av hele vårt hjerte i bønn. Vi fikk virkelig erfare hva det vil si å sette sin lit til Jehova og stole på hans beskyttelse.»
Det bodde cirka 1600 Jehovas vitner i det området som ble rammet av orkanen. Men det virkelig bemerkelsesverdige er at ikke en eneste en av dem ble drept, enda mange bodde på de verst rammede stedene, slike som Choloma, Omoa, San Pedro Sula og nærliggende steder.
Hjelpetiltak
Fra 35 land verden over fikk Honduras hjelp i form av mat, klær, medisiner, telt, tepper, penger og forskjellig annet. Ja, mange hundre tonn slike forsyninger ble sendt med båt og fly og fordelt av myndighetene.
Jehovas vitner hadde også en stor andel i å skaffe hjelp. Allerede torsdag 19. september, før stormen var over, dro tre representanter fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Tegucigalpa for å se hvordan forholdene var. Samme dag begynte vitnene i Tegucigalpa å bidra med mat, klær, medisiner, kjøkkentøy, sengetøy og penger for å hjelpe folk i hardt rammede distrikter. Folk som hørte om vitnenes hjelpeprogram, ga også sine bidrag. Lørdag morgen hadde vitnene det travelt ved avdelingskontoret med å sortere, pakke og lesse varene på lastebiler for å fordele dem blant sine kristne brødre i nord. Noe tøy ble også sendt til stillehavskysten. Men der var det ikke så mange som led nød.
Den første dagen ble nesten seks tonn innsamlede varer sendt ut, og flere tonn ble sendt senere. Inntil slike forsyninger ble tilgjengelige i de hardt rammede distriktene, gjorde vitnene seg alle mulige anstrengelser for å kontakte alle brødre og søstre og komme dem til unnsetning. Også de som det ble ledet bibelstudier med, ble oppsøkt og hjulpet. Noen steder tok det opptil fem dager før alle vitnene var oppsport og sørget for.
Torsdag, til og med før det verste var over i Choloma, gikk 16 vitner fra San Pedro Sula dit og bar mat og klær med seg på skuldrene. Det meste av veien vasset de i vann som rakk helt opp til livet, og de måtte hele tiden passe på å unngå slanger og lik. Senere dro «rengjøringspatruljer» på opptil 40 vitner ut fra San Pedro Sula. De hadde med seg sine egne spader og vaskesaker for å grave mudder og søle ut av, hjemmene og Rikets saler. Noen arbeidet i selve San Pedro Sula, og noen i Choloma og andre byer i nærheten.
Jehovas vitner i mange andre land ytet også hjelp. Fra alle de andre landene i Mellom-Amerika kom det også forespørsler om hva deres brødre i Honduras trengte, og de mest praktiske måter å få sendt forsyninger på ble utarbeidet. Bare fem dager etter orkanen kom det en båtlast med ti tonn mat og klær fra Belize. Den ble losset av vitnene selv i havnen i Puerto Cortés. Fra Miami og New Orleans kom det også båter og fly med mange tonn forsyninger. Personalet ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i New York bidro med 4000 kilo klær og sengetøy. Det ble også gitt pengebidrag av vitner mange steder på jorden, og hovedkontoret sendte penger til avdelingskontoret til hjelp til forsyninger og til dem som måtte bygge opp husene sine igjen.
Rikets saler var de sentrer som forsyningene ble sendt ut fra til Jehovas vitner. Vitnene på sin side kunne dele de rikelige gavene med slektninger, naboer og kjente. På den måten kunne de legge for dagen kjærlighet og gavmildhet overfor sine medmennesker og etterligne Jehova Gud, som viser så stor omsorg for alle slags mennesker. — Matt. 5: 45.
Orkanen Fifi demonstrerte enda en gang hvor svake menneskene er når de blir stilt overfor naturkreftene. Men Fifi tjente også til å demonstrere noe annet, nemlig at mennesker med kjærlighet i hjertet vil komme sine medmennesker til hjelp, selv med fare for sitt eget liv.
[Kart på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
Mexicogolfen
MEXICO
Stillehavet
Det karibiske hav
BELIZE
GUATEMALA
EL SALVADOR
HONDURAS
San Pedro Sula
Tegucigalpa
NICARAGUA
COSTA RICA
PANAMA
[Kart]
Puerto Cortés
Omoa
La Ceiba
Choloma
0 km 100