Tyfoner og tyfonvarsling
Av «Våkn opp!»s korrespondent på Hawaii
«TYFON!» Det er et ord som virkelig framkaller redsel hos folk i Kina og Japan, i Filippinene og på Guam og i Mikronesia. Det er et ord av kinesisk opprinnelse som blir brukt vest for den 180. meridian eller lengdegrad for å beskrive en storm som oppnår en vindstyrke på minst 120 kilometer i timen. Øst for denne tenkte skillelinjen blir slike stormer kalt orkaner.
Hvert år feier en rekke av disse hylende virvelstormene over Stillehavet og Det indiske hav. Det hender også at en tyfon svinger inn over det kinesiske fastland og forårsaker store skader på liv og eiendom. Av og til blir Japan angrepet av to tyfoner på én gang, og oversvømmelser og jordskred i deres kjølvann forårsaker store tap av menneskeliv.
Det er veldige energimengder som blir frigjort under en tyfon eller orkan. The Encyclopædia Britannica (1974-utgaven) sier: «Det er anslått at en fullt utviklet orkan kan føre med seg over 3,5 milliarder tonn luft pr. time.»
Hva er det så som setter disse voldsomme stormene i gang? Hvordan er det å oppleve en tyfon? Lar det seg gjøre å oppdage den så lang tid i forveien at folk kan rekke å komme seg i sikkerhet?
Den tropiske konvergenssone
Har du noen gang hørt om den «tropiske konvergenssone»? Det er et belte som omkranser jorden ved ekvator, og som består av «konvergerende» eller sammenløpende passatvinder og luft som stiger til værs. Det er i denne sonen de tropiske stormene oppstår. Solen varmer nemlig opp luften og vannet mer her enn i noe annet område på jorden. Hvilken virkning har så det?
Vann fra havflaten fordamper hele tiden og stiger til værs sammen med varm luft og danner skyer. Når de rette forhold er til stede, hender det at en rekke oppadgående luftstrømmer danner en skorstein eller søyle. Idet skorsteinen blir stadig større, begynner den å snurre rundt som følge av jordens rotasjon. Lufttrykket i bunnen av skorsteinen synker raskt, med den følge at enda mer luft og fuktighet fra utsiden blir trukket mot den roterende søylen. Det er omtrent det samme som skjer når vann blir sugd inn nederst i et sugerør. Den varme, fuktige luften kan stige opptil 10 000 meter til værs. Der oppe møter den et lag av kald luft. Så brer den seg utover. Fuktigheten kondenseres og begynner å falle ned som regn, som virvler rundt med vindene raskere og raskere etter som stormen utvikler seg.
Vannet i «øyet» på en slik storm kan stå mellom tre og fire og en halv meter høyere enn havet omkring. En kraftig tyfon eller orkan kan piske opp havsbølgene så de blir mellom 15 og 30 meter høye. Kan du forestille deg hvilken ødeleggende kraft slike svære bølger er i besittelse av? Vinder med tyfons eller orkans styrke har knust svære trær til pinneved, kastet store fartøyer på land og veltet hele tog.
Som et eksempel på en tyfons raseri kan vi nevne det som skjedde natten til 13. november 1970, da opptil ni meter høye bølger veltet inn over områdene ved Bengalbukten og drepte 300 000 mennesker. Mandag 16. august 1971 raste tyfonen Rose inn over øya Hongkong med regn og vinder som hadde en hastighet på opptil 190 kilometer i timen. Den voldsomme stormen slet cirka 40 havgående fartøyer løs fra forankringene og bokstavelig talt strødde dem utover Hongkongs klippefylte strender. En artikkel i Det Beste beskrev orkanen Fifi, som feide tvers over Nicaragua, Honduras, El Salvador, Guatemala og Belize i september 1974:
«Fifi utøste sitt verste raseri mot Choloma og andre byer på begge sider av Merendónfjellene. En orkan som beveger seg langsomt, kan avgi et par hundre millimeter regn over flatt land, og opptil fem ganger så meget over berglendte områder. I Choloma ligger Manuel Becerras bensinstasjon noe høyere enn terrenget omkring. ’Etter som vannet steg, strømmet folk til fra de lavtliggende områdene,’ fortalte han. ’Ved midnattstid hadde minst 800 mennesker trengt seg sammen omkring stasjonen.’
Så kom skybruddet. ’Selv i kraftig regnvær kan man vanligvis se de enkelte dråpene,’ sa Becerra videre. ’Men her var det plutselig som om et sammenhengende teppe av vann falt ned fra himmelen.’
Slik fortsatte det i fire timer. Den vannmettede jorden oppe på det bratte Merendónfjellet kunne ikke ta imot mer — og med ett raste tusenvis av tonn jord, stein og trær ned i dalen. I Ocotillo hørte Arcadio Gámez larmen av skredet. Han styrtet ut og fyrte av pistolen sin i luften for å alarmere de andre i landsbyen. Omkring 40 fulgte ham høyere opp i fjellet. Skrekkslagne så de hvordan hvert eneste hus i landsbyen ble feid med nedover i kløften. ’Det så ut som om fjellet fløt på vannet,’ forteller Gámez. Trettién av Ocotillos innbyggere fant sin død i en brølende lavine av jord, hus, steinblokker, kveg og veldige trær.»
Før orkanen Fifi stilnet av, hadde den krevd mellom 7000 og 8000 menneskeliv, og ytterligere hundretusener var blitt hjemløse som følge av oversvømmelser og jordskred som fulgte i orkanens kjølvann. I byen Choloma, som ble nevnt ovenfor, ble 2700 av byens 5000 innbyggere meldt døde.
Er det noe en kan gjøre for å unngå å bli offer for slike fryktelige katastrofer? Kan orkaner og tyfoner oppdages så lang tid i forveien at folk kan treffe tiltak for å redde livet?
Hvordan en storm blir oppdaget i starten
På grunn av de dårlige kommunikasjonene før i tiden var et raskt fallende barometer, som var et tegn på et hurtig synkende lufttrykk, nesten det eneste forhåndsvarsel folk kunne få. Men beskjeden kom ofte for sent til at de kunne komme seg unna. Senere, da det var blitt opprettet radioforbindelser, kunne frivillige observatører på øygruppene komme med stormvarsler noen timer i forveien.
Senere kom radaren, som kunne påvise tyfonens spiralformede sky. Men ettersom radarsignalene beveger seg i rett linje, mens jorden er buet, er det bare mulig å påvise tyfoner ved hjelp av radar når stormen har kommet innenfor en radius på 300 kilometer fra radarinstrumentet.
Værsatellittene er absolutt det beste middel til å påvise tyfoner. En av dem, som kretser rundt jorden i retning nord-sør, observerer et område på 3200 X 3200 kilometer i løpet av fire og et halvt minutt. Det satellitten «ser», blir tatt opp på magnetbånd og på kommando overspilt til to amerikanske bakkestasjoner, den ene i Fairbanks i Alaska og den andre på Wallops Island i Virginia.
Denne satellitten lar værstasjoner på Guam og Wake Island, i Honolulu og mange andre steder få kjennskap til de atmosfæriske forhold hundrevis av kilometer omkring dem. Meteorologene i Honolulu og på Guam bedømmer de bildene de mottar av skylagene, og er på utkik etter skyformasjoner som er typiske for en tropisk storm eller tyfon.
En annen værsatellitt har en omløpshastighet som er avpasset slik at den holder seg i en bestemt posisjon over ett og samme punkt ved ekvator i Stillehavet. Som følge av dette kan værstasjonene motta fotografier av størsteparten av stillehavsbekkenet med 22 minutters mellomrom. En lignende satellitt er plassert over Atlanterhavet.
Når det er fare for tyfon
Hva skjer når et tyfonmønster viser seg på et værsatellittbilde? Alle værstasjoner i området blir varslet. Det blir tatt skritt for å redde liv og i størst mulig utstrekning redusere de materielle skadene. Men det er ikke alt.
Værstasjonene sender opp store ballonger med radioutstyr. Spesielle mottagere følger disse instrumentene, som gir opplysninger om temperatur, fuktighet, vindhastighet og vindretning for hele området i opptil 27 kilometers høyde. Fra Guam eller Filippinene blir det dessuten sendt opp spesielle jagerfly som skal spore opp en storm som er under utvikling, og via radio sende tilbake opplysninger om vindens hastighet på forskjellige steder fra stormens utkant til selve sentret og dessuten gi opplysninger om forholdene på havet. Et øyenvitne forteller om hvordan det er å være med i et slikt fly:
«Det var så mørkt som om det skulle ha vært midt på natten. Det over 50 tonn tunge flyet ble kastet omkring i en uopphørlig virvlende luftmasse som en kork i et fossestryk . . . Forestill deg, om du kan, et rom på størrelse med et badeværelse med to tonns elektronisk utstyr, termosflasker, livredningsutstyr og besetning, og rist alt sammen godt.»
Det er av største betydning å kunne oppdage tyfoner så snart de begynner å utvikle seg. Korallatoll-øyene i Mikronesia, hvor det bor mange mennesker, er særlig utsatt for stormbølger, ettersom disse øyene gjennomsnittlig ikke ligger høyere enn om lag seks meter over havet. Fartøyene på havet setter også pris på stormvarslene, slik at de får tid til å søke inn i smulere farvann.
Menneskene har virkelig gjort store framskritt i sine bestrebelser for å kunne komme med forhåndsvarsler om tyfoner og orkaner. Dessverre er det likevel mange som mister livet under slike stormer fordi de ignorerer advarsler. I betraktning av hvilke ødeleggende krefter de tropiske stormene slipper løs, er det forstandig å komme seg unna deres vei så raskt som mulig.