Hvorfor ingen kan få orden på økonomien

DET er ikke så lett å få endene til å møtes som det en gang var. En husmor bruker flere penger på færre varer. Hennes mann tjener bedre enn noen gang, men har mindre igjen når utgiftene er betalt. Kan vi ha noe håp om at det vil skje en forandring til det bedre?

Spesielt økonomien i den vestlige, ikke-kommunistiske verden har fått ekspertene til å forutsi nasjonale og internasjonale økonomiske sammenbrudd. Merkelig nok hevder andre eksperter at den nåværende økonomiske tilstand bare er en fase i utviklingen, og at den vil gå over etter hvert som økonomien blir tilpasset nye situasjoner. Snart blir det bedre tider, spår de.

Hvem har rett? En rekke eksperter prøver å innta et moderat standpunkt. Tidsskriftet Business Week hadde for ikke lenge siden et nokså dystert spesielt nummer som redegjorde for den amerikanske «gjeldsøkonomi», og der ble det sagt at «nasjonens gjeld er som en hyssing som er strammet hardt . . . hyssingen har ikke røket, og kanskje den ikke kommer til å gjøre det. . . . Men ingen vet nøyaktig hvor den er svakest, og selv om det finnes en mengde planer og teorier, er det heller ingen som virkelig vet hvordan de kan gjøre den mindre stram».

Men hvorfor er det så vanskelig å si med sikkerhet hvordan den økonomiske situasjon vil bli i framtiden? Hvorfor kan vi ikke med sikkerhet vite hvor mye vi kan få for pengene våre i morgen — hvis vi i det hele tatt kan få noe for dem? En grunnleggende kjennskap til sosialøkonomi vil være en hjelp.

Et økonomisk system

Sosialøkonomi har, for å si det enkelt, å gjøre med produksjon og fordeling av materielle verdier. Sosialøkonomi er følgelig et studium av et system.

I praktisk talt hvert eneste samfunn er det noen som trenger det andre har. Én mann, A, har sauer, som gir ull; en annen mann, B, har fargestoffer. Hvis begge parter er villige til det, bytter de bare varer. A får fargestoffer, og B får ull. Det økonomiske system går i bunn og grunn ut på at flere parter etter avtale bytter varer.

Men sett at A vil ha fargestoffer fra B og B allerede har nok av A’s ull. Hva skal så A gjøre? Eller sett at begge ønsker å få den ull de har, vevd hos C? Hvordan skal de betale C for den tjeneste han yter? Et økonomisk system må være så omfattende at det kan ta seg av slike, mer kompliserte situasjoner. Hvordan blir dette problemet løst?

Ved hjelp av penger. Penger står for eller representerer noe av verdi. Penger er et middel som muliggjør stor fleksibilitet i et byttesystem. En må naturligvis ikke forveksle penger med virkelige verdier. Det A har som er av virkelig verdi, er sauene. B har fargestoffer og C faglig dyktighet, og det er det som har virkelig verdi i deres tilfelle. Vi sier således at pengene står for de virkelige verdier hver enkelt sitter inne med.

Men hva er det som gjør den enkeltes produkt eller tjeneste til noe verdifullt? Det er etterspørselen. Hvis det ikke var noen som trengte ull, ville den være av liten verdi. Hvis alle på den annen side var avhengige av ull for å få klær, ville det være stor etterspørsel etter dette produktet, og det ville således ha høy verdi.

De såkalte «klassiske sosialøkonomer», for eksempel skotten Adam Smith, som levde i det 18. århundre, mente at et økonomisk system i likhet med vann burde få flyte fritt og finne sitt eget nivå. Tilbudet og etterspørselen skulle avgjøre «nivået» for hvert produkt og hver tjeneste. Hvis en mann framstiller et produkt eller yter en tjeneste billigere enn en annen, vil hans konkurrent med tiden bli drevet fra sin forretning på grunn av manglende etterspørsel.

Det ville være etterspørselen som bestemte prisene. Når etterspørselen er stor og tilgangen begrenset, er prisene høye. Men når det er liten etterspørsel etter en vare som det finnes rikelig av, er prisene lave. Dette er de elementære prinsipper for et «fritt» økonomisk system. Mange har vært av den oppfatning at dette systemet ville vedvare i det uendelige hvis ikke det ble lagt noen hindringer i veien for det.

Men i denne forbindelse er det på sin plass å komme med en advarsel. Det at et system er blitt uttenkt, betyr ikke nødvendigvis at det er godt.

Hvor «godt» er det økonomiske system?

Målt etter visse normer virker den vestlige verdens økonomiske system svært effektivt. Men er det virkelig et «godt» system? Eller vil det med tiden vise seg at det har virket mot sin egen hensikt? La oss se.

Spesielt i de siste tiårene har ekspertene truffet flere regulerende tiltak i forbindelse med økonomien. Hvorfor? Hvis det økonomiske system virker tilfredsstillende når tilbud og etterspørsel bestemmer prisene, hvorfor skal da noen prøve å regulere det? Det er mange grunner som blir nevnt, men det er i første rekke to faktorer som gjør seg gjeldende.

For det første har vi frykt — ønsket om å «beskytte» én side av økonomien. En mann, et firma, en gruppe arbeidere eller et helt folk vet at hvis de taper i konkurransen, blir de stående uten arbeid.

De kjenner kanskje den økonomiske «teori» svært godt. De vet at den offentlige etterspørsel har gjort deres tjeneste eller deres produkt unødvendig, og at de bør gå over til en annen del av økonomien hvor de kan spille en produktiv rolle og skaffe til veie det folk vil ha.

Men de er også klar over at dette vil innebære radikale forandringer for dem personlig. Sett at en eldre mann har tilbrakt hele sitt liv med å framstille en vare som det ikke lenger er etterspørsel etter. Bør en vente at han plutselig skal begynne å lære seg et helt nytt yrke? Og hva med lønnen? Når en mann som virkelig har lært seg et fag, blir satt til å gjøre noe som han ikke har erfaring i, er det innlysende at han ikke vil tjene like godt som før. Det vil føre til at familien hans får mindre å leve av, og at levestandarden synker. Og hvem er det som ønsker at det skal skje?

Ja, teorien om tilbud og etterspørsel, et fritt, ukontrollert marked og så videre tar seg kanskje godt ut på papiret når den anvendes på generasjoner eller århundrer. Men den kan ikke hjelpe en mann som mister arbeidet sitt i dag. Henry Hazlitt, som skriver om sosialøkonomiske emner, sier:

«Det var nettopp de klassiske sosialøkonomers fortjeneste . . . at de beskjeftiget seg med de virkninger en gitt økonomisk politikk eller utvikling ville ha i det lange løp og på hele samfunnet.»

Hazlitt tilføyer imidlertid:

«Men det var også deres feil at de noen ganger glemte å bedømme spørsmålet på kort sikt og se saken fra et snevert synspunkt, men bare bedømte spørsmålet på lang sikt og så saken fra et vidt synspunkt. Altfor ofte var de tilbøyelige til å bagatellisere eller glemme fullstendig den umiddelbare virkning utviklingen ville ha på spesielle grupper. . . . [Denne situasjonen er] uløselig knyttet til nesten all industriell og økonomisk framgang.»

På grunn av dette går de fleste vestlige sosialøkonomer i vår tid til den annen ytterlighet, og de glemmer å ta hensyn til hvilken virkning deres tiltak vil ha i det lange løp, når de går inn for å bevare arbeidsplassene for enhver pris. La oss illustrere dette ved hjelp av noen enkle eksempler.

Sett at en herredress av ull kan lages og selges for 80 dollar i USA. Firmaer i Hongkong kan sy den samme dressen og sende den til USA og selge den der for 40 dollar. Mange av kundene, om ikke alle, vil kjøpe to dresser fra Hongkong for den prisen én amerikansk dress koster. Hvis dette fortsatte, ville det til slutt ikke bli noen etterspørsel etter amerikanske dresser, og tusenvis av arbeidere i konfeksjonsindustrien ville bli arbeidsledige.

Det blir derfor lagt stor toll på dresser som blir importert til USA. Dette fører til at prisen på utenlandsproduserte dresser stiger betraktelig, og de amerikanske arbeidsplassene er reddet. På overflaten ser alt bra ut. Men la oss se litt under overflaten.

Hvordan er det med kjøperen? Han betaler ytterligere 40 dollar for en dress. De pengene kunne ha vært brukt til andre ting, for eksempel til et fjernsynsapparat eller kjøleskap. Teoretisk sett kunne den amerikanske konfeksjonsarbeideren ha gått over til å arbeide i en av disse andre industriene. Men tollen sparer ham for en slik ubehagelig forandring. Men hvordan er det med de kinesiske konfeksjonsarbeiderne? De kan risikere å miste sitt arbeid, fordi deres dresser blir berørt av tolltariffen, slik at det ikke lenger er etterspørsel etter dem. Disse arbeiderne blir tvunget til å gjøre noe annet for å tjene til livets opphold. I virkeligheten er problemet ikke løst. Det er bare blitt skjøvet ut av USA. I betraktning av at en rekke land i de senere tiår har hevdet sin nasjonale suverenitet, er det blitt truffet stadig flere slike og lignende økonomiske tiltak.

Den samme prosessen foregår innenfor de enkelte lands grenser. La oss illustrere dette også: Da diesellokomotivene kom på markedet, var det ikke lenger bruk for fyrbøterne. Det var ikke lenger noe kull som de skulle skuffe. Men fagforeningene klarte å bevare fyrbøternes stilling. Etter dette ble fyrbøterne faktisk betalt for bare å følge med på turen. Stillingen ble reddet, men det betydde økte utgifter for togpassasjerene og dem som sendte gods med jernbanen. I stedet for å sette fyrbøterne til å lage dresser, som det er etterspørsel etter, betaler systemet dem for å fortsette ved jernbanen. Kundene på sin side må betale mer for dressene, som det er etterspørsel etter, og mer for de tjenester jernbanen yter.

Regulerende tiltak av denne typen er blitt svært mange i de siste tiårene, og de har omfattet praktisk talt alle sider av økonomien, fra små forretninger til gigantiske aksjeselskaper og gårdsbruk. Hvert eneste land, hver eneste fagforening, hvert eneste firma, ja, hvert eneste menneske ønsker å beskytte seg selv. Denne frykten — som absolutt er forståelig i betraktning av omstendighetene — blir næret av vissheten om at hvis ikke en sørger for seg selv, hvem skal da gjøre det? Som vi har sett, vil systemet ikke kunne gjøre det, med mindre det blir justert med tanke på enkeltes spesielle interesser.

Dette framhever en av de større svakhetene ved det nåværende økonomiske system. Hvordan kan det bevare et generelt system for tilbud og etterspørsel i det uendelige, hvis det samtidig må treffe tiltak som innskrenker det samme systemet? Det er ikke desto mindre nødvendig hvis folk skal kunne beholde stillingene sine nå. En trenger ikke å være et geni i økonomiske spørsmål for å forstå at et slikt tungrodd, inkonsekvent system før eller senere kommer til å synke på grunn av sin egen vekt.

Flere problemer

Men som om dette ikke var nok, er det en annen viktig faktor som gjør seg gjeldende, og som det er vanskelig å få bukt med — griskhet. Uansett hvordan behovet er, vil folk ha flere og flere materielle ting og «en høyere levestandard», selv om det skal skje på bekostning av andre. Den enkelte arbeider vil ha høyere lønn, og den enkelte produsent ønsker å få mer for sine produkter. I Paris-avisen Le Monde omtaler følgelig Bruno Durieux «den vedvarende kampen mellom de sosiale grupper om å bevare eller øke sin andel i landets velstand».

Hvis en mann som er satt til å sy dresser, krever høyere lønn, vil denne lønnsøkningen uvegerlig innvirke på prisen på det ferdige produktet. De som vil kjøpe en dress, må få flere penger av sin arbeidsgiver. De produkter som de framstiller, og de tjenester de yter, blir følgelig også dyrere, og en har kommet inn i en ond sirkel. Fordi etterspørselen øker hurtig, blir ikke produktene framstilt hurtig nok, og så fortsetter prisene å stige. Dette er en alvorlig form for inflasjon.

Minst like ødeleggende er den rolle de forskjellige lands regjeringer selv har spilt med hensyn til å øke inflasjonen. Vi var tidligere inne på at pengene bare representerer virkelige verdier. Et lands valuta bør naturligvis ikke settes høyere enn det pengene er verdt, enn det en kan få kjøpt for dem. Men i vår tid har nasjonene brutt dette elementære prinsippet og trykt langt flere pengesedler enn de har verdier for. I de fleste tilfelle har de hatt en grunn for å gjøre dette. De har for eksempel gjort det for å kunne betale sine våpenleverandører i krisetider. Men fordi så mange ekstra sedler kommer i sirkulasjon, blir pengene med tiden mindre verdt; alt koster mer i «kroner og øre».

Når inflasjonen gjør seg gjeldende, kan landets innbyggere bare kjøpe mindre for flere penger. Valutaen mister med andre ord sin verdi, og i forhold til andre lands valutaer er den mindre verdt enn den var før inflasjonen begynte. Den må følgelig devalueres på verdensmarkedet. Utlendingene kan så lettere kjøpe de nå billigere produktene fra dette landet, noe som skaper enda større vanskeligheter. Hvordan? De vil ha varer som det allerede er lite av, og det var denne knappheten som opprinnelig førte til at det ble inflasjon. Hva resultatene blir? Mer inflasjon! I de fleste vestlige land er det nå en inflasjon som ingen makter å kontrollere lenger.

Når pengene blir devaluert, mister de ikke bare verdien. De mister også manges tillit. Det fører til at folk slutter å investere og prøver å holde på det de har. Forretningsverdenen taper følgelig den kapital den ville trenge for å kunne foreta de nødvendige utvidelser for å dekke etterspørselen etter produkter. I stedet for å øke produksjonen må bedriftene skjære den ned, men prisene fortsetter å være høye. Folk blir oppsagt fra sine stillinger, og det kan bli produksjonsnedgang. Mange mener at det er en slik produksjonsnedgang i USA og visse andre land nå. Et rekordartet antall streiker har også ført til nedgang i produksjonen.

Inflasjon, produksjonsnedgang, arbeidsledighet — alt på en gang — er ille nok. Men de overveldende problemer som nå gjør seg gjeldende, er blitt det rene marerittet. Hvordan? Ved at nye, uventede faktorer kommer inn i bildet. Oljeprisene er blitt firdoblet, og det er blitt vanskeligere å få tak i andre naturrikdommer, med den følge at også de blir dyrere. Disse radikale forandringene — som ingen kunne ha tenkt for en tid siden — har berørt hver eneste industri i den vestlige verden, i noen tilfelle med katastrofale følger.

Dårlig vær har ført til små avlinger; en økende befolkning kjemper om de begrensede forsyningene. Dette har ført til at slike næringsmidler som bønner og sukker, som en gang var billige, har steget kraftig i pris. Hver dag går en stor prosentdel av vanlige menneskers inntekter med til innkjøp av de nødvendige ting til livets opphold.

Folk vil ha mer av alt, og det har berørt systemet på enda en måte, nemlig gjennom kjøp på kreditt. Da økonomien tilsynelatende blomstret, var kreditt populært. For tiden ser det ut til at folk mange steder etter hvert slutter å kjøpe på kreditt, ettersom de innser at det blir stadig vanskeligere for dem å betale gjelden sin på grunn av inflasjonen. Når folk kjøper mindre på kreditt, betyr det at færre produkter og tjenester blir solgt, og det fører til ytterligere produksjonsnedgang. Men helt fram til ganske nylig regnet alle med at den økonomiske vekst bare ville fortsette i det uendelige. I USA har det hopet seg opp en gjeld på 2,5 billioner dollar. Denne gjelden er med andre ord over to ganger så stor som bruttonasjonalproduktet (summen av landets produkter og tjenester for ett år). For hver amerikansk dollar som er i sirkulasjon, er det en gjeld på åtte dollar.

Det «økonomiske mirakel» i den vestlige verden i de siste tiårene er i virkeligheten for en stor del ikke noe annet enn en illusjon, for det er i det store og hele basert på gjeld, på lånte penger. Som Thomas Oliphant skriver i Boston-avisen Sunday Globe, er vår tids amerikanere «mye verre stilt enn sine foreldre . . . når de tilsynelatende har det bedre materielt sett, skyldes det minst like mye at de har kunnet få og har benyttet seg av kreditt, som det skyldes en bedre økonomi». USA er i likhet med andre land nedtynget av gjeld.

Umulig å si hvordan det vil gå

Er det noe rart at ingen kan si nøyaktig hvordan det hele vil ende, når vi tenker på alle disse faktorene og på hundrevis av andre som ikke er nevnt her? Det er ikke lenger bare noen få land som har problemer. Problemene finnes overalt og griper inn i hverandre. Den minste forandring i den politiske eller økonomiske situasjon i et land kan skape fullstendig kaos.

Økonomene kjemper således i likhet med alle andre for å holde hodet over vannet. De kjemper en innbitt kamp mot en lang rekke faktorer som griper inn i hverandre. «Mennesket har bare begrenset kunnskap om sine egne økonomiske institusjoner,» sier R. W. Everett ved avdelingen for sosialøkonomisk forskning ved Chase Manhattan Bank i New York og tilføyer: «Disse institusjonene forandrer seg stadig, noe som gjør det vanskeligere å foreta en god analyse.»

Spaltisten Max Lerner beskrev på en treffende måte hvor umulig det er for sosialøkonomene å forutsi hvordan det hele vil utvikle seg:

«Dette er sosialøkonomenes glanstid. Det ser ikke ut til at de vet noe særlig, og det de vet, er ikke til noen særlig nytte. Men de er vakre å se på der de spreller og spretter som fisk i den økonomiske situasjons not, som snøres sammen rundt dem.»

De fleste av dem håper på det beste, men kan ikke framholde noen grunn til at en skal tro at det vil inntreffe en forandring til det bedre. Selv om systemet skulle kunne løse den nåværende krisen rent midlertidig, hvordan kan likevel noen tro at det vil kunne bevare likevekten i framtiden? Som vi har sett, er det nokså innlysende at systemet går sin ende i møte. Spørsmålet er bare: Når vil det ende?

De som tror på Bibelen, vet at en verdensomfattende forandring — ikke bare en stor forandring av det økonomiske system — nærmer seg. De vet at Bibelen sier at den nåværende, verdensomfattende ordning ikke kan opprettholdes, men snart skal forgå, og at en ordning som Gud har skapt, vil tre i stedet. Selv om de som har en slik tro, også blir berørt av tilstandene i den ordning de nå lever under, setter de ikke sin lit til den. (Matt. 6: 9, 10, 19—34) De vender seg i en annen retning for å få vite med sikkerhet hva som vil skje i framtiden, nemlig til Gud.

[Diagram på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

INFLASJONEN I USA SIDEN DEN FØRSTE VERDENSKRIG

Første verdenskrig

Den store depresjonen

Annen verdenskrig

Koreakrigen

Vietnamkrigen

1915

1935

1955

1974

[Bilde på side 17]

«Det er han som er skyld i inflasjonen!»

KJØPMANN

FABRIKANT

OLJESELSKAP

KUNDE

REGJERING

OLJEPRODUSENT