Hva er det som er i veien med økonomien?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

VERDENSØKONOMIEN kan sammenlignes med en bil som har kjørt seg fast i gjørmen. Det er til og med fare for at hele det økonomiske system skal bryte sammen. Og når det gjelder den økonomiske situasjon, føler vi alle virkningene av den. «Vi er nødt til å få fart i økonomien!» er det rop som nå lyder.

Hva er det som er i veien? Hvordan skal økonomien egentlig virke?

Med «økonomi» siktes det her til et system for produksjon og omsetning av varer og tjenester. Det er stort sett et system som er basert på utveksling. Penger blir brukt til å gi dem som er en del av dette systemet, kompensasjon for de varer de produserer, og de tjenester de yter.

Jo større aktiviteten eller handelen er, desto større vil behovet for produksjon bli, og muligheten for utveksling av økt velstand vil også bli større. Nasjonene blir mer velstående, og innbyggerne kan se fram til en bedre levestandard.a Økonomisk vekst betraktes som noe som er av vesentlig betydning for utviklingen og sikkerheten i verden.

I 1950- og 1960-årene ble den økonomiske vekst i verden stort sett betraktet som god. Men i midten av 1970-årene ble det tydelig at et eller annet var galt fatt. En galopperende inflasjon skapte en prisspiral med stadig økende priser. Produksjonen svarte ikke til etterspørselen, arbeidsløsheten vokste, og prisene fortsatte å stige. I stedet for at det fant sted en rimelig utveksling av goder nasjonene imellom, ble kløften mellom de rike og de fattige land stadig større.

Spesielt fra 1973 av har drastiske økninger i oljeprisene rystet systemet. Det var som om den energiavhengige økonomien i de vestlige industrialiserte land begynte å vakle. De oljeløse utviklingslandene sank ned i stadig dypere gjeld etter hvert som de importerte de varer og den energi de trengte, til stadig økende priser og på den måten kom i en håpløs situasjon. Noe som ytterligere forverret situasjonen, var at verdien av handelsmidlet eller kursen på ett lands penger i forhold til kursen på et annet lands penger steg og sank på en uberegnelig måte. Det var tydelig at økonomien var kommet i ulage.

Økonomitoppmøter

I november 1975 kom lederne for noen av verdens mest industrialiserte land — Frankrike, Forbundsrepublikken Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og De forente stater — sammen i Rambouillet i Frankrike for å snakke om hvordan de skulle løse verdens økonomiske problemer. Etter at lederne i tre dager hadde drøftet situasjonen, het det at de forlot møtet «i tillit til at . . . en bedring er underveis».

Siden den gang har imidlertid lederne for de ovennevnte industrilandene, som Canada nå har sluttet seg til, følt at det er et behov for å holde et økonomitoppmøte hvert år. Har så den bedring som en så lenge har håpet på, funnet sted?

To dager før fjorårets økonomitoppmøte skulle holdes i juli måned i Ottawa i Canada, stod det i Toronto-avisen Star: «En vesentlig forskjell mellom mandagens toppmøte og det første toppmøtet, som ble holdt i Rambouillet i Frankrike i 1975, er at i dag er alle litt mer forsiktige med hensyn til framtidsmulighetene når det gjelder slike ting som en bedring av den økonomiske situasjon, økt verdenshandel, en redusering av inflasjonen og større sysselsetting.»

Økonomien har med andre ord kjørt seg fast. Og ingen er sikker på hvordan en skal få fart i den igjen. Inflasjonen er hårdnakket og kan uttrykkes med tosifrete tall i alle de land som deltok i toppmøtet i fjor, bortsett fra to. Veksten i bruttonasjonalproduktet (verdien av de varer som produseres, og de tjenester som ytes) i de industrialiserte land har ikke på langt nær vært tilfredsstillende.

Økte komplikasjoner

I den senere tid er en ny komplisert situasjon blitt føyd til alle de problemer økonomien er nedtynget av, nemlig rekordhøye rentesatser, spesielt i De forente stater. Akkurat som en stein som blir kastet i en dam, lager ringer i vannet, har dette skapt ringvirkninger i økonomien i alle de vestlige industrialiserte land.

I De forente stater har høye rentesatser en strammende virkning på tilførselen av penger, idet folk som måtte ønske å låne penger, ikke blir oppmuntret til å sette flere penger i sirkulasjon. Men de høye rentesatsene har også hatt en hemmende virkning på den strøm av penger som er blitt investert i foretagender, og slike investeringer er i høy grad påkrevd for å få fart i en stagnert økonomi.

I andre land appellerer de høye rentesatsene i De forente stater til slike som ønsker å veksle pengene sine inn i amerikanske dollar. Etterspørselen etter dollar øker dollarens verdi, mens den relative verdi av andre valutaer synker. Européiske valutaer sank med omkring 20 prosent i første halvdel av 1981, for en stor del på grunn av de høye rentesatsene i USA. Amerikanerne investerte i Europa, noe som forsinket en bedring av situasjonen der og stimulerte inflasjonen.

Når en valuta blir mindre verd, må det betales mer for importerte varer. Inflasjonen øker. Med tanke på å sikre innenlandske pengeinvesteringer har mange land forhøyet sine rentesatser for på den måten å kunne konkurrere med rentesatsene i USA. Men det er nødvendig med lavere rentesatser for å kunne gjøre det lettere å låne penger til investeringer med tanke på å stimulere økonomien.

På toppmøtet i Ottawa gjorde president Ronald Reagan det klart at det ikke ville bli noen forandring på de høye rentesatsene i hans land. De andre lederne står overfor et dilemma med hensyn til hva de skal gjøre hvis USA’s stramme pengepolitikk ikke bidrar til å kontrollere inflasjonen og rentesatsene forblir høye.

Den økende arbeidsløsheten er et annet alvorlig problem. OECD, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, regner med at arbeidsløsheten i organisasjonens 24 medlemsland vil nå det høyeste nivå siden gjenoppbyggingsperioden etter den annen verdenskrig. I hvert fall én européisk leder hevder at «arbeidsløsheten nå er et større onde enn inflasjonen».

Nasjonenes betalingsbalanse er en annen faktor som skaper problemer for økonomien. Det européiske økonomiske fellesskap som et hele registrerte et underskudd på over 58 milliarder kroner i handelen med Japan, som har en stor eksport, i løpet av første halvdel av 1981. Industrilandene som et hele hadde et samlet løpende underskudd på omkring 410 milliarder kroner i 1980, for en stor del på grunn av høyere priser på importert olje. Medlemmene av OPEC, Organisasjonen av oljeproduserende land, hadde imidlertid i 1980 et overskudd på over 700 milliarder kroner, sammenlignet med et overskudd på omkring 17,5 milliarder i 1978. De oljeløse land derimot hadde til sammen et løpende underskudd på godt og vel 460 milliarder kroner i 1980, og det ventes å øke kraftig i begynnelsen av 1980-årene. Det er ingen bedring i sikte.

En slik kolossal ubalanse er i ferd med å velte hele det økonomiske system. Industrilandene strever med å korrigere sin egen betalingsbalanse, samtidig med at de oppmuntrer de oljerike landene til å sørge for at deres pengeoverskudd igjen kommer i omløp, spesielt ved at de yter hjelp til de mindre utviklede land, som er nedtynget av gjeld.

’En pessimistisk erklæring’

Disse og mange andre problemer som trenger på fra alle kanter, fikk deltagerne i toppmøtet i Ottawa i 1981 til å understreke «behovet for å bringe nytt liv i økonomien i de demokratiske industrilandene for å dekke våre egne folks behov og øke velstanden i verden».

Toronto-avisen Star omtalte imidlertid deres sluttkommuniké som «en nokså pessimistisk erklæring om den frie verdens økonomiske framtid». De sju lederne var enige om at «kampen for å få inflasjonen under kontroll og redusere arbeidsløsheten må gis høyeste prioritet». Men hvordan skal dette gjøres?

Toronto-avisen Globe and Mail sa på lederplass: «Det ble ikke truffet noen beslutninger som vil komme til å ryste verden, og det ble ikke tatt initiativet til noen dramatiske tiltak.» I stedet for å tilveiebringe noen «arbeidstegning» med tanke på oppbyggingen av økonomien i Vesten «utgjør erklæringen fra Ottawa et så ufullstendig utkast at det er vanskelig å avgjøre hva det er lederne vil bygge opp. . . . Selv om de fleste politiske marsjordrer har en ferniss av banalitet, kan en vanligvis bak fernissen finne tre eller stål men noen ganger finner en papp — slik som i tilfellet med Ottawa-erklæringen». Har lederne og deres rådgivere sloppet opp for idéer?

Ottawa-erklæringen inneholder likevel viktige punkter. «Vi må få våre folk til i høyere grad å forstå betydningen av behovet for en forandring, en forandring med hensyn til de forventninger som stilles til vekst og fortjeneste, en forandring med hensyn til forholdet mellom ledelsen og arbeiderne og de fremgangsmåter som benyttes, en forandring i det industrielle mønster, en forandring med hensyn til hvor investeringer skal gjøres, og i hvilket omfang de skal gjøres, en forandring med hensyn til energiforbruk og energiforråd,» sier lederne. Det er nødvendig med forandringer i forbindelse med offentlige lån, budsjettunderskudd, rentesatser, svingninger hva rentesatser og kurser angår, med hensyn til økt matvareproduksjon og i spørsmål som har med handelen å gjøre. Økonomien trenger ikke bare et puff — den trenger en fullstendig ombygging!

Den økonomiske situasjon har vært vanskelig tidligere, men den har bedret seg. Hvorfor kan ikke den nåværende økonomiske situasjon bedres uten at det finner sted drastiske forandringer?

En vesentlig forskjell

Verdens økonomiske problemer er ikke de samme i dag som de var for en generasjon siden. En vesentlig forskjell utgjør den innbyrdes avhengighet nasjonene og deres økonomiske situasjon nå står i til hverandre, økonomiske tiltak eller økonomisk virksomhet i ett industrialisert land berører situasjonen i de andre landene. Selv de fattigste utviklingslandene har innvirkning på verdensøkonomien, slik at de rike land blir berørt. De rike lands velstand avhenger av situasjonen i de fattige land, som ikke bare selger viktige råvarer til de rike land, men som også importerer varer for milliarder av kroner fra de industrialiserte land og på den måten er med på å skape hardt tiltrengte arbeidsplasser i disse landene.

Utviklingslandene ønsker et nytt økonomisk system som ville gi dem en bedre andel i verdensøkonomien. Det er et krav de rike nasjonene ikke kan ignorere. Som Canadas statsminister, Pierre Trudeau, bemerket, er det «en faktor som har med verdens sikkerhet å gjøre».

I hvilken utstrekning det vil finne sted en bedring av den økonomiske situasjon og nasjonene vil forhandle seg fram til et nytt økonomisk system, vil tiden vise. Men det finnes tydelige beviser for at det som egentlig er i veien med økonomien, er noe det ikke lar seg gjøre å rette på.

Hva er det egentlig som er i veien?

Det er en rekke ting. For det første er det dette med menneskenes grådighet. Hvem kan holde den under kontroll? Enten det er et virkelig behov eller ikke, ønsker folk flere og flere materielle ting og en «bedre levemåte», til og med på bekostning av andre. Grådigheten har fyrt opp under overdrevne forventninger og krav om høyere lønninger, som motvirkes ved økte priser. Det resulterer i at nasjonene treffer restriktive tiltak for å kontrollere økonomien med tanke på å beskytte sin egen rikdom på bekostning av andre. Grådigheten besmitter verdensøkonomien lik en sykdom, og resultatet blir utnytting og manipulering.

En annen drivkraft i verdensøkonomien er truselen om krig. Nasjonene ønsker å styrke sin økonomi, slik at de kan få råd til å sikre eller forsvare sin suverenitet. I et omfattende våpenkappløp med Sovjetunionen har De forente stater introdusert en femårsplan, som går ut på å øke forsvarsbudsjettet fra omkring 950 milliarder kroner til omkring to billioner kroner. Slike økte utgifter for å oppnå militær overlegenhet vil ytterligere kunne hemme økonomien i alle større land. Kan en vente at et økonomisk system skal virke i samsvar med rett og rettferdighet når det i løpet av to uker bruker et beløp på det militære som etter sigende skulle kunne gi drikkevann og grunnleggende sykepleie til hele verdens befolkning?

Det grunnleggende problem er imidlertid knyttet til regjeringssystemene. Dette ble erkjent på Ottawa-toppmøtet, hvor det blant annet ble sagt at «økonomiske spørsmål gjenspeiler og berører de bredere politiske hensikter». Japans statsminister, Suzuki, kom til sakens kjerne da han sa at den utfordring de vestlige nasjoner er stilt overfor, er å vise at deres økonomiske og politiske institusjoner er overlegne dem som finnes i Øst.

Statsminister Trudeau, som var ordstyrer ved Ottawa-toppmøtet, sa før dette begynte, til det kanadiske underhus: «Åtte hundre millioner mennesker lever på eksistensminimum. De er berøvet det aller mest nødvendige. De er i en fortvilt situasjon, i en vedvarende krisetilstand. Håndteringen av denne krisen utgjør en prøve både på regjeringenes troverdighet og på deres menneskelighet.» (Uthevet av oss)

Det er en kjensgjerning at det i løpet av 6000 år ikke har lykkes menneskene å frembringe en troverdig regjeringsform. Trass i visse fremskritt blir situasjonen stort sett stadig verre, ikke bedre. Finnes det en slik troverdig regjering, en som kan fjerne det nåværende urettferdige økonomiske system, som er preget av grådighet og besatt av tanken på krigføring?

Ja, den regjering som menneskene trenger, er Guds himmelske rike. Den vil sørge for løsninger her på jorden som er høyt hevet over de ønskedrømmer som kommer til uttrykk i bøker og teorier om sosialøkonomi. Denne regjeringens viktigste håndbok er Bibelen, som for lenge siden har forutsagt de store økonomiske problemer vi opplever i vår tid. (Åpenbaringen 6: 6) Men den går lenger enn til å vise hva som er galt; den viser hvordan du kan få del i de velsignelser den eneste tilfredsstillende løsning vil bringe.

Den vil hjelpe deg til å forstå hvorfor det bare er Guds rike som kan garantere at det vil bli full sysselsetting, slutt på inflasjonen, en rettferdig fordeling av rikdommene og økonomisk sikkerhet. Allerede nå får den folk til å forandre sin personlighet, slik at de ikke lenger er grådige, og den får dem til å slutte å bruke sine krefter på å lage våpen og i stedet være opptatt med fredelige oppgaver, noe som også skaper økonomisk sikkerhet. (Mika 4: 1—4) Guds rike vil ikke bare skape et nytt økonomisk system, men det vil snart fjerne hele denne verdensordning — det urettferdige økonomiske system innbefattet — og erstatte den med en rettferdig, ny ordning. Bare en overmenneskelig regjering kan fullføre en slik overmenneskelig oppgave. — Daniel 2: 44.

Hvorfor ikke undersøke Bibelen og finne ut hva du må gjøre for å høste gagn av denne forestående, verdensomfattende forandringen? Jehovas vitner vil mer enn gjerne hjelpe deg til å gjøre det.

[Fotnote]

[Ramme på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

KONSUMPRISER

1977

1978

1979

1980

20%

15%

10%

5%

CANADA VEST-TYSKLAND STORBRITANNIA FRANKRIKE ITALIA JAPAN USA