Hvordan den forandrede situasjonen ryster verden

«DEN jorden vi står på, ryster. De kjente landemerker er borte,» sa den vesttyske politikeren Walter Scheel ved en spesiell sesjon i De forente nasjoner. Tidligere så det ut til at de enkelte nasjoner var i stand til å løse sine egne problemer. «Men slik er det ikke lenger,» sa USA’s utenriksminister, Henry Kissinger, i en tale til FN’s hovedforsamling.

Som følge av at verden nå utnytter sin kapasitet til det ytterste, har det oppstått et nytt og skrøpelig forhold mellom nasjonene. Økonomiske og politiske forholdsregler som før i tiden hadde omtrent den samme virkning på verden som et myggestikk har på en elefant, ser nå ut til å ramme like hardt som når en løve slår til en mus.

«Hvis vi ikke blir klar over at vi er innbyrdes avhengig av hverandre,» advarer Kissinger, «er det nesten sikkert at den vestlige sivilisasjon slik vi kjenner den, vil gå i oppløsning» som et resultat av selviske, nasjonalistiske stridigheter. «Vi balanserer hårfint» mellom «forent framgang og felles katastrofe», advarer han.

Hvorfor? Noen få eksempler vil vise hvordan den forandrede situasjonen i verden bidrar til å øke problemene og gjøre dem til tilsynelatende uløselige kriser. La oss begynne med . . .

Ressursene

Det som mer enn noe annet rystet verden og fikk den til å bli klar over den nye, uholdbare situasjon den var kommet opp i, var at oljeprisene ble firedoblet. Det internasjonale institutt for strategiske studier i London erklærte at prisøkningen var «den begivenhet i de senere år som var det største sjokk og ga verden den sterkeste følelse av at en ny æra» hadde begynt. Den kjedereaksjon som bare dette har skapt i den industrialiserte verdens økonomiske struktur, truer med å ødelegge den, slik verdens politiske ledere tydelig har sagt.

Men oljen er bare en av de ting som viser at situasjonen på verdensmarkedet er blitt forandret når det gjelder ressursene. Det som en gang, før vendepunktet, var «kjøpers marked», er plutselig blitt «selgers marked», hvor de som har råmaterialene, kan forlange nesten hva de vil.

Ettersom en stor del av disse nasjonenes velstand har vært bygd på en rikelig tilgang av billige råmaterialer som har kommet fra visse utviklingsland, truer alene denne forandringen hele deres levemåte. «Det Europa vi nå må bygge, er et ytterst fattig Europa,» sier den franske presidenten, Giseard d’Estaing.

Økonomien

Noe som er nær knyttet til ressurskrisen, er den økonomiske krise. Den verste verdensomfattende inflasjon i historien berører plutselig oss alle. Du merker virkningene av den hver gang du kjøper noe. I industrilandene som et hele var hastigheten i prisstigningen nylig fire ganger så høy som den var i 1960-årene! Samtidig har disse landene nettopp «hatt den mest usedvanlige retardasjon i den økonomiske vekst som de noen gang har opplevd», sies det i en rapport fra organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.

Kampen for å holde tritt med de hurtig stigende priser og den stadig større etterspørsel etter varer har plutselig påført mange land stor gjeld. «Våre banker har nådd grensen for hva de kan låne ut til Italia, Frankrike, Storbritannia og andre,» advarer den tidligere direktør for Det internasjonale valutafond, Pierre-Paul Schweitzer.

USA’s økonomi er ikke immun. Den samlede offentlige og private gjeld i USA er nå over seks ganger så, stor som den var rett etter den annen verdenskrig, «og den sterkeste økningen har skjedd siden 1960», sier bladet Business Week.

Verdens økonomiske system fungerer så annerledes nå at de fleste økonomer villig innrømmer at deres sterkt oppskrytte tiltak for «finjustering» av den nasjonale økonomi plutselig er blitt foreldet. Bladet Business Week forutsier således at selv om verden unngår en økonomisk «katastrofe, . . . er det ingen måte den kan unngå en forandring på». Hva slags «forandring» er det?

For første gang er det mange ansette autoriteter som forutsier at et sammenbrudd i den «frie verdens» økonomi vil bane veien for diktatoriske eller kommunistiske løsninger og tap av personlige friheter.

Matvarer

Noe som også er nøye forbundet med de økende ressursproblemer og de økonomiske problemer, er matvarekrisen. «Historien beretter om flere tilfelle av akutt mangel på matvarer i enkelte land,» sies det i en rapport som ble utarbeidet i anledning av De forente nasjoners matvarekonferanse, «men det er tvilsomt at en kritisk matvaresituasjon noen gang har vært så verdensomfattende». Og økonomen Don Paarlberg, som er knyttet til det amerikanske landbruksdepartement, hevder at «det er tydelig at vi har kommet til et slags vendepunkt» i landbruket. Men hvorfor akkurat nå?

Landbruksmetodene er forandret. Det moderne landbruk er avhengig av energi — til kunstgjødsel, traktorer, vannpumper, ugressmidler, transport og så videre. I mange områder kan et tonn kunstgjødsel frambringe så mye som ti tonn korn. Plutselig energimangel og skyhøye priser har rammet hardest der hvor det har vært mest nødvendig å bruke slike metoder, og hvor bøndene har minst råd til det. Den store svikten i avlingene som for en tid siden gjorde seg gjeldende i den nordlige delen av India, kunne for eksempel ha vært redusert hvis det hadde vært en stabil forsyning av kraft til å drive pumpene ved overrislingsanleggene.

Et annet nivå i kornreserven. Det at de tidligere kjempemessige kornreservene plutselig er borte, har allerede ført til at prisene på landbruksvarer er blitt fordoblet mange ganger. Det amerikanske landbruksdepartements prognoser går ut på at det vil finne sted en nedgang i verdens samlede kornproduksjon, som «sannsynligvis vil resultere i en ytterligere reduksjon i verdens lagre av hvete» i 1975. Mange eksperter mener at marginen simpelthen ikke er stor nok hvis høsten skulle slå feil. «For første gang på 50 år finnes det ikke ett land i verden som har nok mat til å redde alle dem som kommer til å sulte,» hvis det blir tørke, sier en amerikansk departementssjef bekymret. Og det er minst to milliarder flere munner å mette nå enn det var for 50 år siden, det vil si, dobbelt så mange.

Værutsiktene er annerledes. Endringer i værforholdene har vært en av hovedårsakene til at matvarelagrene er blitt redusert i den senere tid. Hvilket håp er det for at det igjen skal bli et mer landbruksvennlig vær? «En bør huske at det vær som har gitt gode avlinger i løpet av de omkring 15 årene før 1972, var det beste vær som har vært i de siste 150 år,» sier meterologen Reid A. Bryson. «Sjansen for at det skal komme tilbake, er omkring én til 10 000.»

Når en tenker over det som er nevnt her, oppstår spørsmålet: Hvordan kan en verden som har hatt tusener av år på seg til å sørge for sin befolkning, og som har kommet til kort — unntatt når det gjelder noen få priviligerte — noensinne håpe at den skal kunne gjøre det, når den ifølge sine egne beregninger bare har 35 år på seg til å sørge for dobbelt så mange mennesker som det nå er?

Allerede nå overveier autoriteter for første gang en uhyggelig løsning, nemlig først å hjelpe de nasjoner som har den beste mulighet for å overleve. Hvis det skulle komme en verdensomfattende hungersnød, er det derfor mulig at de som kan levere matvarer, vil la hele nasjoner ’seile sin egen sjø’ til fordel for dem som de mener er bedre i stand til å overleve. Mange eksperter advarer om at produsentlandene kan komme til å måtte treffe en slik i moralsk henseende tung avgjørelse innen et år.

Verdens ledere reagerer

Disse krisene i tillegg til fattigdom og forurensning og andre ting som er uten sidestykke i historien, har rystet de fleste lands ledere og fått dem til å bli klar over det faktum at de står overfor noe som er forskjellig fra det de sto overfor for bare noen få år siden. Den måten de reagerer på, er det mest slående bevis for denne forandringen. For første gang forsøker nasjonale ledere å anstrenge seg for å få i stand et internasjonalt samarbeid i et desperat forsøk på å redde seg selv.

De forente staters president, Gerald Ford, understreket nettopp dette da han i en tale til FN’s hovedforsamling sa at «nasjonene er tvunget til å velge mellom konflikt og samarbeid», og at nasjonene nå «mer enn noen gang i menneskenes historie . . . må gå inn for internasjonalt samarbeid» for å kunne utnytte sine ressurser.

Men er det en ny, innbyrdes kjærlighet som får nasjonene til å gå inn for dette? Nei. Det er bare «situasjonens alvor», sier FN’s generalsekretær, Kurt Waldheim, som «kanskje kan framkalle den utvikling i det internasjonale samkvem som alle appeller til fornuften og den gode vilje hittil ikke har vært i stand til å bevirke».

En må derfor innrømme at en hvilken som helst forent aksjon fra nasjonenes side hviler på et vaklende grunnlag av selviskhet og et ønske om å redde seg selv, og ikke på en oppriktig interesse for andre mennesker og for rettferdige prinsipper. Vil bestrebelser som er bygd på et slikt grunnlag, lykkes?