Kirke og stat går sammen for å forhindre framskritt

MAURICE DUPLESSIS ble regjeringssjef i Quebec i 1936. Bortsett fra i én periode (1939—1944) innehadde han dette embetet til sin død i 1959. Historikeren Leslie Roberts har beskrevet ham som en «hensynsløs demagog, som styrte sitt nasjonale unionsparti og hele provinsen Quebec med jernvilje, en rabulist og diktator, en grandseigneur og tyrann».

Toronto-avisen Star beskrev det styret som ble utøvd av Duplessis, som «det mest åpenlyst korrupte provinsen noensinne har hatt».

Kirkens støtte

Og hvor fant en støtte for et slikt ondt styre? I «landdistriktene i Quebec . . . hvor kirken hadde all makt. Det var derfra partiets fremste leder, Maurice Duplessis, fikk sin styrke», sier Canada 70.

Det system Duplessis hadde bygd opp, var avhengig av den romersk-katolske kirkes støtte. Ansvaret for den skade hans administrasjon påførte provinsen og dens befolkning, må falle tilbake på det romersk-katolske presteskap.

Hvilke fordeler hadde presteskapet av en slik allianse som denne? Canada 70 sier: «Jehovas vitner ble nektet retten til å komme sammen og retten til å gjøre bruk av talefriheten fordi de satte spørsmålstegn ved det evangelium som ble forkynt av le Chef (Duplessis), og ved den romersk-katolske kirke. Duplessis beholdt makten ved å opprettholde sin forbindelse med kirken, bøndene og den reaksjonære, engelsktalende forretningselite. Han ble dessuten hele tiden hjulpet av en føyelig presse.»

Den frihetshatende Duplessis passet utmerket inn i den katolske kirkes hensikter. Presteskapet ønsket å få Quebecs innbyggere til å bli hengivne medlemmer av kirken. Biskopene erklærte at den franskkanadiske nasjonen hadde en messiansk oppgave — «å gjøre provinsen Quebec til den kristne nasjon som skulle overta det vaklende Frankrikes rolle som kirkens eldste datter».

Duplessis og kirken samarbeidet om å legge hindringer i veien for den undervisning og de framskritt som kunne ha fridd Quebecs innbyggere for den middelalderske undertrykkelse de var utsatt for. Denne forening mellom kirke og stat bidro i stor utstrekning til å hemme utviklingen og holde Quebecs befolkning nede under et tyrannisk styre.

Men det var ikke alle som bøyde seg for dette systemet! Det fantes et pust av frihet som dette diktatorvelde på det lokale plan ikke kunne kvele!

Jehovas vitner kjemper for religionsfriheten

Herren Jesus hadde sagt angående «endens tid», som vi har befunnet oss i siden 1914: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matt. 24: 14, NW) Jehovas kristne vitner har påtatt seg denne oppgaven. Provinsen Quebec er en del av den «bebodde jord», og Jehovas vitner begynte å utvide sin evangeliske misjonærvirksomhet der i 1924.

Problemene så ut til å være enorme. Folk var vennlige nok hvis de ikke ble satt opp av noen, men prestenes innflytelse gjorde at misjonærene til stadighet ble utsatt for voldshandlinger og arrestasjoner. Mange katolske dommere, som var blitt undervist av prester, inntok en noe trangsynt holdning til de juridiske rettigheter til enhver som våget å være uenig med kirken. En juridisk kamp begynte ved Quebecs domstoler i 1924 og fortsatte helt til 1964.

Jehovas vitner bestrebet seg på å gjøre bruk av sin lovlige religionsfrihet ved på en fredelig måte å forkynne det oppmuntrende budskapet om Guds rike med Kristus Jesus som konge. Men når de forsøkte å gjøre bruk av disse anerkjente friheter i Quebec, ble de stilt overfor et romersk-katolsk kontrollert system som i virkeligheten aldri hadde forlatt den mørke middelalder. For dem som tilhørte dette systemet, var Jehovas vitner (og alle andre ikke-katolikker) kjettere som ikke hadde noen rettigheter.

Det var en klassisk konfrontasjon, som minnet om det apostlene ble stilt overfor da de forsøkte å forkynne budskapet om Guds rike under det romerske styre på Neros tid. Jehovas vitner ble stilt overfor den mektige og rike katolske kirke, som var sterkt engasjert i det politiske liv. Sett fra et menneskelig synspunkt var kampen avgjort på forhånd; den katolske kirke så ut til å ha alle fordelene. Jehovas ydmyke vitner hadde ingen innflytelse og fikk ingen støtte fra de jordiske myndigheter, men de hadde en urokkelig tro og satte sin lit til Jehovas ånd.

Jehovas vitners virksomhet i Quebec før den annen verdenskrig var begrenset, og vitnene ble stadig sjikanert av prester, pøbelflokker og av offentlige anklagere. Men i midten av 1940-årene nådde kampen for friheten til å forkynne et høydepunkt. På den tiden satt kirkens redskap, Duplessis, i den politiske salen. Kunne han sette en stopper for Jehovas kristne vitners forkynnelse? Kunne han forhindre at den katolske befolkning i Quebec begynte å studere sin bibel?

«Krig uten barmhjertighet»

I 1944 ble Jehovas vitners evangeliske virksomhet utvidet i provinsen Quebec. Det samme gamle mønstret ble igjen fulgt — det ble reist smålige rettssaker. Vitnene ble anklaget for å ha delt ut trykksaker, for å ha drevet ulovlig salg ved dørene eller for å ha ringt på dørklokkene, og dette ble gjort både i Montreal og i Verdun, Lachine og Quebec.

Det var imidlertid ikke lett å få vitnene til å unnlate å utføre sitt gudgitte oppdrag, som gikk ut på at de skulle forkynne «dette gode budskap om riket». De forsvarte seg i retten, og de fortsatte å forkynne. Kampen ble intensivert i løpet av 1945 som følge av en rekke opptøyer som det katolske presteskap sto bak. Disse opptøyene forekom i første rekke i Châteauguay og Lachine. Den landsomfattende publisitet dette fikk, førte til at oppmerksomheten ble rettet mot den stadig alvorligere religiøse konflikten i Quebec.

I slutten av 1945 var det 400 saker som ennå ikke var kommet for retten. Myndighetene håpet ved hjelp av utsettelser og sjikanering av Jehovas folk å få satt en stopper for deres virksomhet og unngå en tydelig rettsavgjørelse, som ville gi dem anledning til å appellere sin sak.

Om høsten i 1946 var 800 saker oppe til behandling ved domstolene, og det hele var en meget tidkrevende prosess. Det var så mange saker mot Jehovas vitner at politiet, dommerne og domstolene ikke kunne ta seg av alle sammen. Situasjonen begynte å bli kritisk.

Offentligheten hadde rett til å få kjennskap til Duplessis’ terrorvelde. I november 1946 friga Jehovas vitner en avslørende traktat som fordømte den forfølgelse som kirken og staten sto bak.

Utdelingen av dette anklageskriftet og en traktat som fulgte etter, var et hardt slag for Duplessis. Han svarte med å komme med trusler og voldsomme utfall mot vitnene og med å erklære dem «krig uten barmhjertighet». I løpet av fire måneder ble det reist 843 nye rettssaker, i tillegg til de 800 som allerede var blitt reist. Nå gikk imidlertid ikke anklagene ut på mindre brudd på forskjellige vedtekter, men på alvorlige kriminelle handlinger som ærekrenkelse og sammensvergelse. Myndighetene gjorde ikke noe forsøk på å benekte de kjensgjerninger traktatene påpekte. De sa i virkeligheten: ’Det er opprørsk av dere endog å fortelle sannheten om hvor forferdelig denne situasjonen er.’

Presset øker

Jehovas vitner, som fortsatte å utføre sitt kristne oppdrag, merket at presset økte. Pøbelflokker samlet seg i gatene når vitnene forkynte ved dørene.

Barn ble utvist fra skolen eller ble stilt for retten som ungdomsforbrytere på grunn av sin tro. Familiefedre mistet sitt arbeid, og handelsbrev ble inndratt. Politiet og pøbelflokker trengte inn i de lokaler hvor vitnene kom sammen for å tilbe, og oppløste møtene.

Respektable, kristne piker ble arrestert, avkledd og holdt i skitne fengsler sammen med prostituerte, tyver og narkotikere. Noen ble arrestert mens de gikk på gaten eller var ute og handlet. Mange traktater måtte vitnene dele ut om natten for å unngå å bli arrestert fordi de gjorde bruk av denne konstitusjonelle rettighet.

Janet MacDonald, en trofast misjonær som deltok i dette arbeidet, sier: «Traktatene ble delt ut både om dagen og om natten. Vi løp over de snøkledde markene på landet i vinterkulden, ofte med politiet hakk i hæl. Midt på natten kunne en bil med vitner komme kjørende inn i en landsby med en forsyning traktater. Hver enkelt av oss løp bort til de husene vi hadde fått tildelt, leverte traktatene og løp så tilbake til bilen for deretter å dra av gårde i full fart. Mens politiet gjennomsøkte den landsbyen vi hadde vært i, var vi på vei til den neste.»

I sin bok The Chief sier Leslie Roberts om Duplessis’ krig mot vitnene: «Provinsens politipatruljer arresterte bokstavelig talt hundrevis av vitner som sto rolig på gatehjørnene og delte ut sine avslørende traktater. I byen Quebec ble en mann som het Laurier Saumur, tilbakefallsforbryter nummer én . . . idet han ble arrestert og anklaget ved 103 forskjellige anledninger i løpet av ’krigen’.»