Quebec opplever en stille revolusjon
INNEN seks måneder etter Duplessis’ død i 1959 led hans regjering nederlag. Ramsay Cook sa i sin bok Canada and the French Canadian Question: «Duplessis’ død fjernet et dekke som hadde holdt den sydende misnøye i det franske Canada innestengt i over ti år. Det er tvilsomt om selv Duplessis kunne ha skjult de faktiske forhold stort lenger, for de sosiale og økonomiske krefter som var i virksomhet, var altfor sterke.»
Pierre Elliot Trudeau (som selv er katolikk) kommenterte disse forholdene og talte om nødvendigheten av å «befri mennesker hvis samvittighet var blitt tyrannisert av en formørket kirke med et prestevelde . . . å befri mennesker som var blitt holdt nede av en autoritær og avlegs tradisjon». Han påpekte at det aldri hadde vært stor frihet i Quebec, og tilføyde: «Omkring 1960 så det ut til at friheten til slutt skulle seire. . . . slik at den generasjon som ble 20 år i 1960, var den første i vår historie som ville få erfare en noenlunde fullstendig frihet. Den dogmatisme som hadde sin rot i forholdet mellom kirke og stat, i tradisjoner og i nasjonen, var blitt bekjempet.»
Et vendepunkt
Overgangen førte med seg forandringer på mange felter. Året 1960 markerte et vendepunkt, et skritt framover som ble tatt så plutselig at det vanligvis blir omtalt som den «stille revolusjon».
En ny æra, en æra med opplysning og åndsfrihet begynte. Pressen og de andre nyhetsmedia begynte å befatte seg med livets realiteter og problemer i stedet for å farge det hele med tanke på å beskytte katolisismen og bevare status quo. De sosiologene som utarbeidet Canada 70, sa: «Opprettelsen av et undervisningsdepartement i 1964 satte punktum for kirkens kontroll over undervisningen, og den stille revolusjon i 1960 gjorde ende på presteskapets utrolig store politiske makt.»
I 1960-årene begynte Quebec virkelig å frigjøre seg fra presteskapets herredømme og isoleringen. Provinsen begynte å anta den nordamerikanske livsstil som en finner i den øvrige delen av Canada og i De forente stater.
Det var en rekke faktorer i det 20. århundre som bidro til den stille revolusjon, til en forandring i samfunnet. Én av disse var det vatikankonsil som pave Johannes XXIII tok initiativet til. De forandringer innen kirken som fulgte etter dette konsilet, skapte uro blant store deler av den katolske befolkning.
Montreal-avisen Star har påpekt at det nå er «den alminnelige oppfatning blant Quebecs intellektuelle at kirken er det som hele tiden har vært galt med Quebec».
Jehovas vitners seirer i Canadas høyesterett har banet veien for en ny æra, en æra med pressefrihet og større frihet for borgerne i Quebec. Sensur er blitt erklært å være i strid med forfatningen. Offentlige talere og skribenter behøver ikke lenger å frykte for at en offentlig advokat med hard hånd skal sette en stopper for den lovlige strøm av opplysninger.
Noe annet som har hatt stor innvirkning på folk i Quebec, er innføringen av fjernsynet. Så lenge innbyggerne i en landsby bare visste det presten på stedet fortalte dem, kunne de lett bli forledet til å tro at presten ivaretok deres interesser på beste måte. Men da fjernsynet kom, kunne de få se hvordan det var i den øvrige delen av verden, og hvor tilbakeliggende de katolske samfunnene egentlig var.
Selv om den stille revolusjon ikke er blitt gjennomført ved hjelp av våpen, har den brakt store forandringer i Quebec. Men hva med den romersk-katolske kirkes grunnfestede stilling i provinsen?
Den katolske kirke mister sin makt
De sosiologene som utarbeidet Canada 70, påpeker: «Den katolske kirke ville en dag måtte gi avkall på sin fullstendige makt over folket, og i Quebec mistet kirken sin makt plutselig og på en dramatisk måte.»
Montreal-avisen Star inneholdt følgende artikkel av skribenten Ralph Surette: «Den romersk-katolske kirke i Quebec har mistet sin makt; den uro og den likegyldighet som gjør seg gjeldende både blant lekfolket og blant presteskapet, vitner om en krisetilstand . . . Krisen er kjent. Kommisjonen tar for gitt (og bekrefter) det som er alminnelig kjent: At antallet av dem som overværer messen, har sunket drastisk, at prestene går av, og at mange sogn er i økonomiske vanskeligheter.»
Den samme artikkelen peker på det slag som er blitt rettet mot presteskapet, og sier: «Kirken begynte å miste sin makt som en eneveldig hersker på dette tidspunkt [1949], noe som banet vei for at staten ble den viktigste institusjonen i Quebec i 1960-årene. . . . I løpet av forholdsvis få år har presten i Quebec mistet ’både sin status i samfunnet og sine tilhørere’.»
Den katolske kirkes problemer var blitt så alvorlige at regjeringen på biskopenes anmodning nedsatte en kommisjon, Dumontkommisjonen, som fikk i oppdrag å undersøke «Lekfolket og kirken». Kommisjonens rapport, som var på 315 sider, og som ble offentliggjort i desember 1971, bekreftet stort sett det velinformerte mennesker allerede visste: At kirken hadde mistet folkets tillit, og at både presteskapet og lekfolket forlater kirken.
Den oppfatning folk i Quebec ofte gir uttrykk for, er: ’Kirken har forsvunnet.’
’De forlater kirken i store flokker’
Til syvende og sist er en kirke avhengig av folkets støtte. Dumont-rapporten forteller hva som har funnet sted blant den katolske befolkning: «I løpet av de siste ti årene har det gått hurtig nedover med det religiøse engasjement. Dette er mest åpenbart blant de unge, men tilbakegangen merkes også gradvis og på en mer stillferdig måte blant eldre mennesker.»
Hvor hurtig denne utviklingen har foregått, ble vist i Relations, en publikasjon for prester som kommer ut i Montreal, hvor det i nummeret for mars 1974 ble fortalt følgende: I løpet av ti år har antall tilstedeværende i kirken om søndagene sunket fra 65 prosent til 30 prosent, og blant de unge, blant dem i alderen mellom 15 og 35 år, har det sunket til 12 prosent.
Biskop Léo Blais i Westmount har offentlig uttalt at «de troende forlater kirken i store flokker».
Rekrutteringen av prester er også et stort problem. Presteseminarer er blitt stengt i Nicolet, Joliette, Rimouski og Sherbrooke. Myndighetene bruker bygningene til høyere skoler, og i Nicolet er det tidligere seminaret blitt omgjort til politiskole.
Tallene for nye kandidater til prestegjerningen er avslørende. Dumont-rapporten sier: «I 1946 lå antallet av kandidater til prestegjerningen og lignende stillinger i vår kirke på over 2000, men i 1970 lå det på litt over 100.»
Relations sa i nummeret for mars 1974: «I 1968 begynte det å gå hurtig nedover med rekrutteringen av prester . . . Mange prester forlater embetet. Samtidig har det aldri vært så vanskelig å få tak i nye prester: Det var tre nye teologistudenter i år.» Dette gjelder Montreal, et bispedømme hvor det skal bo 1,7 million katolikker, over en tredjedel av dem som tilhører kirken i provinsen.
Medlemskapet i forskjellige katolske organisasjoner synker også hurtig. Én organisasjon, som går under benevnelsen «Det hellige hjertes forbund», og som for ti år siden hadde 28 000 medlemmer, har nå bare 3000.
I tillegg til de religiøse problemer og problemene med å få tak i prester har en i Quebec også problemer med ganske enkelt å beholde kirkene. Mange av dem er på fallittens rand.
En rekke velkjente kirker i Montreal er blitt revet, og eiendommene er blitt brukt til andre formål. En av disse er kirken Notre-Dame-d’Alexandrie i Amherst Street. Kirkens prest, Benjamin Tremblay, var glad for å se sin kirke bli revet. Men hvorfor var han glad for det?
Han skal offentlig ha uttalt at kirken nå må engasjere seg i det sosiale og økonomiske liv i området, og at det nye sentret vil bedre den økonomiske situasjonen på stedet. Han hadde tidligere uttalt at det ville være bedre å selge disse kirkene enn å holde et dyrt, unyttig foretagende i gang. Elleve store katolske kirker er blitt stengt i Montreal siden 1967, mens andre er blitt satt opp på listen over dem som enten skal selges eller rives.
Grunner til katolisismens tilbakegang
Hva er det som har skjedd? Hva er det som har ført til at den katolske kirke i så høy grad har mistet sin makt?
Mangel på tillit til det katolske lederskap har ført til stor usikkerhet, og dette er ikke bare tilfelle i Quebec. Jesuitten Andrew M. Greeley, som kritiserer hierarkiet i De forente stater, har sagt: «Når jeg skal være ærlig, må jeg si at jeg tror at det nåværende lederskap i kirken moralsk, intellektuelt og religiøst sett er bankerott. Vi har ikke slike ledere som kan gi oss veiledning.»
De sosiologene som utarbeidet Canada 70, fant i kirken i Quebec «en enorm kløft på grunn av mangel på troverdighet. Denne kløften er blitt så stor at lekfolket fant grunn til å se med mistenksomhet på praktisk talt alt som foregår innen hierarkiet i kirken».
Biskop Léo Blais, som allerede er blitt sitert, har også pekt på presteskapet. Ifølge ham skaper enkelte prester på det nåværende tidspunkt uro i kirken i Montreal. Blais antar at det er «vår mangel på disiplin og vår ulydighet som har skapt forvirring i deres sinn og ført mange katolikker på avveie».
«Er kirken død?»
«Er kirken død?» var det spørsmål som ble reist i en overskrift i den franske Montreal-avisen La Patrie.
Som svar på dette spørsmålet sa presten Hubert Falardeau at pavene og biskopene «har glemt at kirken ikke skulle være et verdslig samfunn, men et åndelig. De ønsket å ha mange medlemmer, ikke bare medlemmer av det rette slag. For å holde folk i kirken var det nødvendig med forskrifter. Folket hadde ikke noen særlig god utdannelse, og de ble derfor pålagt en mengde forskrifter. Alle disse ting — høytidsdagene og de store seremoniene — ble brukt for å trekke store mengder til kirken».
Han sier videre: «Det har funnet sted en avkristning fordi det aldri har vært utført noe virkelig kristningsarbeid. I kirkens første tid ble folk døpt som voksne. Senere gikk en ut fra at alle var kristne, og de ble døpt ved fødselen.»
Denne katolske presten snakker nå om behovet for et virkelig kristningsarbeid, voksendåp og misjonærarbeid blant befolkningen. Dette er de ting som Jehovas vitner konsentrerer seg om, og som i høy grad har bidratt til at deres virksomhet har hatt framgang. Det er ingen som behøver å spørre om Jehovas vitner er døde; deres virksomhet og det nidkjære misjonærarbeid de utfører overalt på jorden, viser tydelig at de er levende.
Jehovas vitner utfører misjonærarbeid ved å gå fra hus til hus og besøke folk i Quebec. Da et av Jehovas vitner, Everett Carlson i Joliette i Quebec, ble spurt om han hadde lagt merke til hva som lå til grunn for den katolske befolknings forandrede innstilling til kirken, sa han: «Siden 1970 har det funnet sted en tydelig forandring i folks holdning. De er mindre redde for å snakke med Jehovas vitner, å stille spørsmål og å uttale seg om de forandringer som har funnet sted innen kirken. De innrømmer åpent at de forandringer som har funnet sted med hensyn til forkynnelsen av helveteslæren, det å spise kjøtt om fredagene og mange andre ting, har svekket deres tro.»
Vi må imidlertid huske at selv om den romersk-katolske kirke, som tidligere praktisk talt var eneveldig i Quebec, har mistet mye av sin makt, ville det være galt å gi inntrykk av at den fullstendig har forlatt skueplassen. Yngre mennesker har i høy grad sluttet å støtte kirken, men den eldre generasjon både blant presteskapet og blant lekfolket fortsetter i stor utstrekning å følge kirken. Ritualer og vaner er seiglivede.
Det er likevel ikke tvil om at det har funnet sted hurtige forandringer i Quebec siden 1960. Den stille revolusjon har på mange måter satt i gang en heldig utvikling.