Undertrykkelsen bekjempes

DE EKSTREME tiltak Duplessis satte i verk, og de ubeherskede bemerkninger enkelte dommere ved de lavere domstoler kom med, fikk frihetselskende elementer i det kanadiske folk til å reagere.

I en rettssak i byen Quebec gikk dommer Jean Mercier til kraftige angrep på et av Jehovas vitner som var stilt for retten anklaget for å ha overtrådt en mindre vedtekt. Den innflytelsesrike Toronto-avisen Globe and Mail kommenterte dette i en lederartikkel i nummeret for 19. desember 1946. Under overskriften «Tilbake til inkvisisjonen» sa den:

«Den forfølgelse av den religiøse sekt som er kjent som Jehovas vitner, som nå pågår i provinsen Quebec, og som de offentlige og rettslige myndigheter med begeistring bifaller, har tatt en vending som kan tyde på at inkvisisjonen har vendt tilbake til det franske Canada. Dommer Jean Mercier ved byretten i byen Quebec skal ha sagt at politiet i Quebec nå har fått instrukser om å ’arrestere enhver som er kjent for eller kan mistenkes for å være et vitne’. Hvis det er tilfelle, blir den makt politiet i Quebec har, brukt for å sperre inne menn og kvinner på grunn av deres religiøse oppfatning.

Dette er en grov krenkelse av de borgerlige rettigheter. Inkvisisjonen mente at det var domstolenes oppgave å befri samfunnet for kjettere. Inkvisisjonen dømte kjettere til døden, mens Quebec bare setter dem i fengsel, men dommer Mercier vil tydeligvis ikke ha noe imot å gjeninnføre en strengere straff. Han skal ha sagt at han ville idømme hvert eneste Jehovas vitne ’i hvert fall livsvarig fengsel’ hvis det var mulig.»

Mange kanadiere sjokkert

Opplysningene om den forfølgelse Jehovas vitner ble utsatt for, kom som et sjokk for mange kanadiere. Den tro og standhaftighet de som tilhørte denne minoriteten, la for dagen under all den motstand de møtte, gjorde at de kom til å nyte stor respekt.

En kjent journalist, Jack Karr, skrev i Toronto-avisen Star for 26. desember 1946:

«Det skal mot til å være et Jehovas vitne i provinsen Quebec i dag — mot og det som en pleier å kalle bein i nesen. Vitnene er gjenstand for hat og blir sett på med mistenksomhet og forakt av den menige mann. Det er imidlertid få av Quebecs innbyggere som synes å være helt sikre på hvorfor de hater og forakter vitnene; de har bare fått beskjed av myndighetene om å være på vakt mot dem.

Men hvis det er vanskelig for dem som ikke er fra Quebec, å være vitner i provinsen, må det være mange ganger vanskeligere for dem som er fra Quebec, og som har forlatt sin tro og sluttet seg til bevegelsen. De har mistet sine venner og er i virkeligheten blitt utstøtt av samfunnet. Folk som en gang var deres venner, spionerer nå på dem, hevder de, og melder fra om hva de foretar seg, og når vitnene holder sine møter, er stemningen i det nærmeste nabolaget fiendtlig, og det spioneres åpenlyst på dem.

Av den grunn er det undertiden litt vanskelig for en utenforstående å forstå betydningen av situasjonen og fullt ut fatte at disse ting virkelig skjer i Canada. En iakttager er kanskje ikke fullt ut enig i vitnenes læresetninger eller i de metoder de benytter for å nå sine mål, men når han er sammen med dem, vil han i hvert fall få uhyre stor respekt for deres mot og den utholdenhet de legger for dagen når de kjemper for sine rettigheter. . . .

Jehovas vitner, en liten gruppe på 200, har kort sagt skapt ikke lite røre i det gamle Quebec. Og i en by hvor 90 prosent av innbyggerne taler fransk, og hvor 95 prosent er katolikker, begynner deres møter å minne om de møter de første kristne holdt i Neros Roma.»

Og hva førte alle disse vanskelighetene til?

Jehovas vitner fortsatte å kjempe og vant til slutt fem avgjørende seirer i Canadas høyesterett mellom 1949 og 1959 og slo på den måten tilbake det ondskapsfulle angrep som kirke og stat i fellesskap hadde rettet mot dem. Disse presedenstilfellene i Høyesterett førte til at veiledende prinsipper ble fastslått, noe som igjen gjorde det mulig å henlegge hundrevis av andre saker.

De siste to store sakene ble vunnet i 1959. Den ene var en sak som ble reist mot Maurice Duplessis personlig av et av Jehovas vitner som hadde hatt en restaurant i Montreal. Hans skjenkerettigheter var blitt inndratt fordi han stilte kausjon for mange av de anklagede Jehovas vitner. Canadas høyesterett gjorde Duplessis personlig ansvarlig for det tap han led. Tre måneder etter at Duplessis hadde betalt det han var blitt idømt å betale, døde han.

Verdien av avgjørelsene blir anerkjent

Verdien av disse avgjørelsene og av den modige holdning Jehovas vitner inntok, er blitt omtalt med stor anerkjennelse av ledende representanter for de konstitusjonelle myndigheter i Canada. I sin bok Federalism and the French Canadian skrev Pierre Elliott Trudeau, Canadas nåværende statsminister: «I provinsen Quebec er Jehovas vitner . . . blitt hånt og spottet, forfulgt og hatet av hele vårt samfunn, men ved hjelp av lovlige midler har de klart å seire over kirken, regjeringen, nasjonen, politiet og folkeopinionen.»

Professor Frank Scott, som er knyttet til McGill universitet, kommer i sin bok Civil Liberty and Canadian Federalism inn på saken Lamb kontra Benoit og sier: «Lambsaken er bare enda et eksempel på at det er blitt begått lovstridige handlinger fra politiets side, men den er en del av det uhyggelige bilde som altfor ofte er blitt avslørt i Quebec i de senere år. . . . Frøken Lamb, også et av Jehovas vitner, ble ulovlig arrestert, holdt fengslet week-enden over uten at det ble framført noe anklage mot henne, og uten at hun fikk lov til å ringe til en advokat, og fikk deretter tilbud om å bli satt fri på den betingelse at hun undertegnet en erklæring hvor hun fritok politiet for alt ansvar for den måten hun var blitt behandlet på. Når en leser en slik beretning, lurer en på hvor mange andre uskyldige offer det er som har fått en lignende behandling av politiet, men som ikke har hatt det mot og den støtte som skulle til for å føre saken fram til seier — i dette tilfelle 12 og et halvt år etter arrestasjonen. Vi burde være takknemlige for at vi her i landet har noen offer for undertrykkelse fra statens side som kjemper for sine rettigheter. Deres seier er en seier for oss alle.»