Trenger vi et mer autoritært styre?
DET ser ut til at folkevalgte regjeringer finner sin politiske framtid stadig mer usikker, og det er tydelig at de finner det vanskeligere og vanskeligere å løse de problemer som tårner seg opp.
Under mange av de demokratiske, kapitalistiske regjeringer er økonomisk vekst og materiell velstand blitt nærmest synonyme begreper. Dette har ført til at folk flest har vært relativt tilfreds. Nå er imidlertid den kapitalistiske verdens finansielle styrke blitt stilt overfor en veldig utfordring. Den økonomiske vekst har nesten stoppet opp, og noen land opplever økonomiske tilbakeslag. Misnøyen vokser. Hva er det som har skjedd?
Den sterke økningen i energiomkostningen har bremset den økonomiske vekst. Dette truer nå med å ødelegge den levestandard som millioner av mennesker har vent seg til. Mange er derfor av den mening at et mer autoritært styre må til hvis de problemer som oppstår, skal bli løst.
Den kjente britiske historikeren Arnold Toynbee mener at en «gradvis lavere» levestandard vil bli tvunget på industrilandene, noe som igjen vil skape sosial uro blant folk som er blitt vant til å ha overflod. Og som følge av dette, hevder han, «vil en ny livsstil — en sterkt ensrettet sådan — bli påtvunget folk av en ubarmhjertig autoritær regjering», slik at folket tvinges til å akseptere en lavere levestandard.
Selv USA’s utenriksminister, Kissinger, kom med en advarsel om at den internasjonale rivalisering kunne skape økonomiske kriser som ville tvinge demokratiske regjeringer til «mer og mer å følge autokratiske forbilder», mens ’den vestlige sivilisasjon går i oppløsning’.
Det ser ut til at tanken på diktatur for stadig flere fortoner seg mindre avskyelig enn tidligere. I Storbritannia, sier London-spaltisten Bernard Levin, «hører det med til dagens orden å snakke om høyre- eller venstrediktaturer». Noe slikt ville vært «utenkelig» bare for noen få år siden.
Hvorfor et autoritært styre?
Folk vil ha løst sine problemer. Inflasjon, arbeidsløshet og en stigende kriminalitet volder store vanskeligheter. Alt dette skaper frustrasjon, og folk spør: «Hvorfor er det ingen, som gjør noe med det?» De demokratiske funksjoner virker trege og besværlige for folk som har mistet arbeidet, eller som lider under en synkende levestandard. De vil at noe skal gjøres — og det omgående. Midlene som brukes, blir stadig av mer underordnet betydning for dem.
Tanken om å få sterke regjeringer som kan «gjenopprette lov og orden» og treffe drastiske økonomiske tiltak, blir stadig mer tiltalende. Det var noe slikt som skjedde i Tyskland etter den første verdenskrig. Da en rekke demokratiske regjeringer ikke maktet å løse de problemer depresjonen skapte, fant forkjemperne for et mer autoritært styre stadig flere som ville lytte til dem.
Dermed ble veien åpnet for Adolf Hitler, og han kom til makten. Under hans jernstyre fant det sted en rask oppblomstring av det økonomiske og sosiale liv. Det ble slutt på arbeidsløsheten — men det ble det også på de personlige friheter.
Mange observatører er av den menig at den kapitalistiske verden nå står overfor langt vanskeligere tider enn den gang, for matvareproblemer, befolkningstilvekst, forurensning, energimangel og mangel på andre ressurser vil gjøre seg sterkt gjeldende. Den ansette statsøkonomen, professor Robert Heilbroner forutsier i sin bok An Inquiry into the Human Prospect:
«I all oppriktighet må jeg få antyde at en farbar vei gjennom det villniss vi har foran oss, muligens bare kan skapes under regjeringer som er i stand til å få folk til å lystre på en langt mer effektiv måte enn en kan oppnå innenfor rammen av et demokrati. Når det er et spørsmål om hvorvidt menneskeheten skal overleve, kan slike regjeringer være uunngåelige, ja, til og med nødvendige.»
I mange områder kan det komme til å gå slik at demokratier blir avløst av diktaturer. Men er autoritære styreformer det rette middel til å få løst problemene? Hva er alternativene?
«Søken etter politiske myter»
Menneskeheten har eksperimentert med forskjellige styreformer i tusener av år. Nesten enhver tenkelig styreform er blitt forsøkt: Monarki, demokrati, sosialisme, kommunisme, nazisme, fascisme, kirkevelde, militærstyre, føydalsystem og andre styreformer.
Men nå kan en ikke lenger eksperimentere. Spørsmålet om politisk makt, sier The Encyclopædia Britannica (1974-utgaven), er «mer presserende i dag enn i noen tidligere historisk periode» fordi menneskeheten nå kan «ødelegge seg selv i en søken etter politiske myter». — Bind 14, side 685. (Uthevet av oss.)
Hvilken menneskelig styreform kan i dag sies å være noe annet enn en ’politisk myte’ med brutte løfter og avlagte idealer? Det er naturligvis så at menneskelige styreformer hver for seg kan ha visse ønskverdige trekk, men hvilken av dem kommer så ikke til kort på andre områder, som er like viktige eller kanskje enda viktigere?
De demokratiske systemers syn på fellesskapet og deres vern om friheten har for eksempel avgjorte fordeler. Men historien viser også at demokratiene har gitt store muligheter for politisk korrupsjon, en enorm vekst i vold og forbrytelser, ødeleggende streiker og klasseforskjell.
Enkelte mener at autoritære styreformer har en særlig evne til «å få tingene unna». Og slike styreformer kan nok delvis greie å få bukt med noen av de problemer som plager demokratiene — men til hvilken pris! For å holde på makten er de ofte nødt til å ta friheten, ja, selv ytringsfriheten, fra sine undersåtter.
De politiske eksperimenter som i den senere tid er blitt foretatt, er grunnlagt på et desperat håp om at nasjonene på en eller annen måte skal ’erkjenne sin innbyrdes avhengighet’, som Kissinger uttrykker det. De håper å nå fram til globale politiske løsninger og derved fjerne den autoritære trusel mot demokratiet. Men er dette en realitet, eller er det bare en ny myte?
The Encyclopædia Britannica (1974-utgaven) sier meget åpenhjertet: «Nesten overalt» har forsøkene på å skape internasjonalt samarbeid «strandet på nasjonalismens skjær». (Bind 14, side 719) Og statsøkonomen Heilbroner peker på at denne nasjonalistiske side av «’den menneskelige natur’ gjør det til en utopi å håpe at vi skal møte framtidens globale utfordringer som et internasjonalt menneskehetens brorskapsforbund».
Burde ikke de historiske kjensgjerninger fortelle et tenkende menneske temmelig mye om menneskelagde regjeringer? Har det ikke vært slik som det for lenge siden ble skrevet ned i Bibelen, nemlig at «det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke»,a og «at et menneske ikke selv rår for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang»?b
«Men,» sier du kanskje, «dette er jo bare en håpløs negativ måte å tenke på, dessuten finnes det jo ikke noe alternativ. Vi må forsøke om og om igjen.» Men når menneskene har vært opptatt med å «forsøke» i 6000 år, er det da negativt eller er det realistisk å trekke slike konklusjoner? Det kan nok være at det å se kjensgjerningene i øynene er som en bitter medisin, men det vil være den beste medisin, for det kan få folk til å åpne øynene for den virkelige løsningen.
Når det gjelder styreformer, finnes det nemlig et alternativ. Dette alternativ er som en bitter medisin bare for dem som insisterer på å gjøre alt på sin egen måte, uansett hvilke følger det får. For ærlige mennesker vil det utgjøre den løsning de leter etter. Hva er det?
En regjering opprettet av menneskets Skaper
Menneskehetens Skaper har i altfor lang tid vært glemt av mange mennesker. Men tenk på følgende: Når du lager noe med dine egne hender, noe du er stolt over, har du da ikke rett til å bestemme hvordan det skal brukes? Selv lovene om opphavsrett og patentrett viser at det ligger et juridisk prinsipp til grunn for denne retten.
Hva så med vår Skaper? Det vidunderlige, kompliserte skaperverk åpenbarer en Opphavsmann som er stolt over sitt verk. Tenk på den omhu og omsorg som er lagt for dagen i alle de ting som gjør livet verdt å leve — den uendelige variasjon av skjønnhet som vi finner i naturen, dens farger, aroma, smak og lyder som er en nytelse for våre sanser! Den som har dannet skapninger med evne til å sette pris på slike ting, må i sannhet være innstilt på å gi menneskeheten de aller beste gaver.
Ettersom hele skaperverket hører Skaperen til, ville det bare være rett og riktig at det var han som hadde herredømmet over verden. At det er både rimelig og juridisk sett fornuftig at han gjør krav på en slik stilling, uttrykkes i Bibelen på denne måten: «Verdig er du, vår . . . Gud, til å få . . . makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» Må ikke han som har skapt oss, være den som kjenner oss best, og som følgelig også er best kvalifisert til å ta seg av menneskenes anliggender? — Åpb. 4: 11.
Menneskene har imidlertid stort sett avvist dette prinsippet som urealistisk og har følgelig nektet å søke veiledning hos sin Skaper. Hvorfor har da ikke menneskets Skaper ganske enkelt benyttet seg av sin rett til å styre? Fordi han valgte å la sine skapninger, én gang for alle, få vise hvor nytteløst det er å ignorere hans veiledning. I stedet for å oppnå «frihet» uten å være underlagt Gud er det nå stadig flere mennesker som står overfor muligheten av å komme under undertrykkende, ofte korrupte, autoritære herskere uten å ha noen frihet.
Vil menneskelige skapninger noen gang få oppleve at det blir gjort slutt på den tomhet og nytteløshet som opprørske mennesker og deres regjeringer er underlagt? Legg merke til hva som er Guds hensikt i denne saken:
«For [den menneskelige] skapningen ble lagt under nytteløshet . . . på grunnlag av håp om at skapningen selv også skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet.» — Rom. 8: 20, 21, NW.
Hvordan vil menneskeheten oppnå «Guds barns herlige frihet»? Bibelens profetier viser at himmelens Gud i vår generasjon skal «opprette et rike [en regjering], som . . . ikke [skal] overlates til noe annet folk». Derfor skal «folk», mennesker, aldri mer få lov til å tilrive seg Skaperens juridiske rett til å herske. Det ene menneske skal aldri mer diktatorisk få ’herske over den andre og volde ham ulykke’. — Dan. 2: 44; Pred. 8: 9.
Men hva med det nåværende lappverk av nasjoner og deres landegrenser og politiske og handelsmessige barriérer som umuliggjør et globalt samarbeid? Det finnes bare én løsning: «[Guds rike] skal knuse og gjøre ende på alle hine riker», svarer profetien, «men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.
En regjering som gir sann frihet
Når de splittende og fordervede menneskelige regimer er fjernet, vil veien stå åpen for at «Guds barns herlige frihet» skal fylle hele jorden. Innebærer denne «frihet» at Gud kommer til å utøve liten eller ingen myndighet over sine menneskelige barn?
Det er vel slik at de fleste foreldre utøver en viss kontroll over barna sine, ikke sant? Og hvorfor? Fordi barnets forstand er begrenset. Det forstår seg ikke fullt ut på de mange faktorer som innvirker på dets handlinger. Foreldrenes ledelse blir motivert av kjærlighet og ikke av ønsket om effektivitet, som en finner hos en diktator som prøver å beholde makten over et folk. Men forstandige foreldre gir også lydige barn stor frihet, så lenge de ikke skader seg selv eller andre.
På samme måte er det med Jehova Gud. Ved hjelp av sitt rike med Jesus Kristus som konge vil han bare utøve den kontroll som må til for at menneskehetens varige ve og vel skal være sikret. Dette rike blir ikke noe diktatur. Alle dets lojale undersåtter vil finne glede i å rette seg etter den veiledning det gir. Det vil falle like naturlig for dem som å spise, drikke og puste. De vil ikke på noen måte føle seg hemmet. Og selv om det hadde vært mulig for dem å oppnå fullstendig uavhengighet, ville de velge å være underordnet sin kjærlige Skaper, Jehova Gud. — Se Salme 97: 10; 119: 104, 128, 163; Jeremias 9: 24.
Tenk på de goder som vil bli de frie ’Guds barn’ til del under hans kjærlige styre! Det er helt på det rene at menneskene i dag har en svært ufullstendig viten om det miljø de lever i. Det er bakgrunnen for forurensningskrisen. Og deres begrensede viten om været hindrer dem i å produsere nok mat til menneskeheten.
Men han som har skapt jorden og livet på den, har fullstendig viten om alle de fysiske prinsipper det her dreier seg om. Det samme har hans Sønn, Kristus Jesus, som under skapelsen assisterte ham som hans «verksmester», og som nå er konge i Guds rike. De vil være i stand til å lede menneskeheten inn på en vei som vil fjerne de grunnleggende årsaker til forurensning, matmangel og alle andre problemer. Selv mens Jesus var på jorden, viste han at han kjente og kunne kontrollere naturkreftene ved å stille en storm. «Både vind og sjø adlyder ham,» sa iakttagerne forundret. — Ordspr. 8: 22—31; Mark. 4: 37—41, NTN; Es. 9: 6, 7.
Det ble også skrevet om Jesus at «han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske; for han visste selv hva som bodde i mennesket». Tenk på hvordan han kan bruke denne viten om menneskesinnet til å fjerne de egentlige årsaker til rasehat og nasjonalstolthet, selviskhet og griskhet. Han vil anspore menneskene til å vise kjærlighet og ha ekte omsorg for hverandre. — Joh. 2: 25; 13: 35.
Allerede nå, «i de siste dager», er det over to millioner mennesker fra «alle hedningefolk» eller nasjoner som er blitt kjent med den guddommelige «lov» og de «veier» som da skal følges fullstendig — og de lever i samsvar med dem. Selv om Jehovas kristne vitner lever i en splittet verden, hersker det enhet mellom dem. De har greid å heve seg over rasemessige og nasjonale skillelinjer og ’lærer ikke mer å føre krig’. At de kan leve på en slik måte i denne verden med alle dens sviktende styreformer, er et bevis for at det ikke er et mer autoritært menneskelig styre vi trenger, men et styre utøvd av vår kjærlige Far og Skaper, som kan møte de utfordringer som ligger foran oss. — Es. 2: 2—4; Mika 4: 1—3.
[Fotnoter]