Kan sjokkbehandling, medikamenter eller psykokirurgi løse problemet?

I DE fleste land har det vært gjort betydelige framskritt hva behandlingen av sinnslidende angår. Hvordan ble de sinnslidende behandlet før i tiden? Én autoritet forteller: «Rutinemessige framgangsmåter gikk ut på å sulte dem, utsette dem for kulde, legge dem i lenker og skremme dem, og en av de minst grusomme metodene gikk ganske enkelt ut på å slå dem — slå dem med køller, pisker, ståltråder og lenker og med knyttnevene.»

Særlig beryktet var Bethlehem Royal Hospital i London, som ble kjent som Bedlam. Enkelte dager betalte folk en penny for å komme dit og se på at sinnssykepasientene ble mishandlet. Ordet «bedlam» er fram til denne dag blitt brukt på engelsk om «et sted hvor det rår uro og slagsmål». Kongehusets medlemmer ble heller ikke spart hvis de ble sinnssyke. Kong Georg III av England var et av de ulykkelige offerne.

Senere gikk en så til den annen ytterlighet i behandlingen av de sinnssyke. De ble sterkt forsømt og ble anbrakt i fengsler som var befengt med utøy og ubeskrivelig skitne. Men i begynnelsen av det 19. århundre utførte tilhengere av humanitære reformer et banebrytende arbeid på området og begynte å vise de sinnssyke menneskekjærlighet. De sørget for at de fikk undervisning og atspredelse, og behandlet dem som syke mennesker i stedet for som demonbesatte. Siden slutten av det 19. århundre er det blitt framsatt mange nye teorier og lansert mange nye metoder for behandling av sinnslidelser.

På den ene siden har vi forskjellige former for psykoterapi, som ofte blir satt i forbindelse med slike menn som Freud og Jung. På den annen side har vi «somatiske» eller «organiske» metoder, hvorav sjokkbehandling og bruk av medikamenter er mest utbredt. Psykokirurgi, som en gang var en svært populær metode, men så falt i vanry, blir nå gjenopptatt, men i en sterkt forandret form. Ofte blir flere av disse forskjellige metodene benyttet under behandlingen av én pasient.

Sjokkbehandling

Sjokkbehandling av sinnslidende kan sies å ha gjennomgått tre stadier. Insulinsjokk ble først tatt i bruk av Manfred Sakel. Men denne behandlingsmetoden hadde sine mindre heldige sider. For at behandlingen skulle være mest effektiv, måtte pasienten være bevisstløs i mellom 30 og 50 timer, og det hendte at pasienten ikke kom til bevissthet igjen. Det var også en kostbar metode, for den krevde stor aktpågivenhet fra sykepleiersker. Etter cirka ti år ble metoden stort sett forlatt i 1940-årene til fordel for andre former for sjokkbehandling.

Cardiazolsjokkbehandling ble lansert av psykiateren Meduna. Han oppdaget at stoffet cardiazol framkalte kramper som minnet om epileptiske anfall, og ifølge hans teori kunne slike kramper helbrede sinnslidelser. Av en rekke grunner kom en imidlertid til at denne metoden var mangelfull, ikke minst fordi krampeanfallene noen ganger forårsaket beinbrudd.

Disse formene for sjokkbehandling er i det store og hele blitt erstattet av elektrosjokkbehandling. Metoden går ut på at elektrisk strøm blir ledet gjennom hjernen for å framkalle kramper. Som oftest blir pasienten narkotisert før strømmen blir satt på, slik at han ikke føler noe. Selve sjokkbehandlingen varer i cirka 50 sekunder og forårsaker en forvirret sinnstilstand, som kan vare i en times tid, eller nedsatt hukommelse, som kan vare i noen uker. Mange psykiatere og pasienter er svært begeistret for denne metoden.

Men elektrosjokkbehandlingen er også blitt kritisert. Bør denne metoden bli brukt så ofte som den blir? Ikke ifølge dr. Perry C. Talkington (1972), som er formann for amerikanske psykiateres forening. «Elektrosjokk,» sier han, bør «brukes for å helbrede dype depresjoner når andre behandlingsformer — kjemoterapi [behandling ved hjelp av medikamenter], psykoterapi eller kombinasjoner av disse to — ikke virker».

Ingen ringere enn professor Cerletti, den første som gjorde bruk av elektrosjokk, sa at denne behandlingsmetoden var «uestetisk — uhyggelig . . . grusom», og at han gjorde sitt ytterste for å finne en erstatning. Og dr. F. G. Alexander og dr. S. T. Selesnick sier i sitt verk The History of Psychiatry: «Sjokkbehandling medfører bare lindring av symptomene. Den når ikke fram til den psykologiske forstyrrelse som ligger til grunn for sykdommen, og pasienter som får elektrosjokk uten psykoterapi — som når fram til sykdommens årsak — får ofte tilbakefall.»

En kjent amerikansk psykiater sier i sin selvbiografi at grunnen til elektrosjokkbehandlingens popularitet i USA kan være at den blir dekket av forsikringsselskapene, og at psykiaterne får 35 dollar (i 1972) hver gang de «trykker på knappen».

Bruk av medikamenter

I begynnelsen av det 20. århundre ble det gjort forsøk med sterke medikamenter, og virkningen var nærmest mirakuløs — men bare i noen minutter eller timer. Så ble bruken av bromider utbredt. Men også her opplevde en skuffelser. Om alle slike forsøk på å finne en helbredelsesmetode blir det sagt: «Til tross for at drømmen om å helbrede sinnslidelsene ved hjelp av medikamenter gang på gang har bristet, håper legene fortsatt at de en dag skal kunne lindre menneskets indre uro ved hjelp av kjemiske midler.»

Særlig siden 1950-årene er bruken av psykofarmaka (medikamenter som virker på psykiske funksjoner) blitt utbredt i den vestlige verden. Det ser ut til at noen av disse midlene har størst verdi i behandlingen av schizofrene, at andre motvirker depresjon, og at andre igjen reduserer angst.

Disse medikamentene har gjort det lettere å pleie pasientene, og de har også minsket pasientenes lidelser. Det ser imidlertid ut til at bruken av dem er blitt overdrevet, spesielt i institusjoner for psykisk utviklingshemmede. The National Observer for 11. januar 1975 siterte således mange psykiatere som brukte harde ord om sykepleiere som letter sin oppgave «ved hovedsakelig å bringe pasienten i en halvt bevisstløs tilstand».

En ekspert på psykofarmakologiens område sier: «Det vi har gjort, er å erstatte mekaniske midler til frihetsberøvelse [tvangstrøyer og eneceller] med kjemisk frihetsberøvelse. Og dette er enda mer forkastelig, fordi vi ikke kan se det.» En annen ekspert sier: «Vi må komme bort fra den godtatte praksis å anbringe folk i institusjoner og så gi dem medikamenter for å få dem til å holde seg i ro.»

Medikamenter er ofte bare en krykke. Mange ganger sinker de helbredelsen i stedet for å framskynde den, og de kan til og med skade nervesystemet. En psykiater som studerte tilfelle da medikamenter ble brukt for å berolige voldsomme pasienter, kom således til at mellom 20 og 30 prosent av disse pasientene fikk problemer med å kontrollere muskelbevegelsene.

En lærebok fra 1970 sier om situasjonen innen psykofarmakologien: «Trass i oppmuntrende framskritt . . . er en langt større innsats nødvendig. Vi er sørgelig uvitende om [hva som forårsaker] de fleste av de sykdommer vi behandler. Vi vet fortsatt lite om hvordan medikamenter bedrer slike tilstander, eller hvorfor de kan slå feil. Og selv om vi har mange pasienter som blir bedre, har vi fortsatt altfor få som blir bra.»

Psykokirurgi?

Psykokirurgi, det å foreta hjerneoperasjoner for å bedre sinnslidelser, er særlig blitt benyttet siden 1936. Det var det året en portugisisk forsker, Egas Moniz, la merke til at angsttilstander kunne bedres ved at forbindelsen mellom pannelappene og hjernen for øvrig ble skåret over. Men etter at han hadde foretatt 20 slike pannelappoperasjoner, ble denne form for kirurgiske inngrep forbudt av den portugisiske regjering. Til tross for dette slo metoden an i USA, der den fikk navnet lobotomi. Dens fremste talsmann der, Walter Freeman, utførte 4000 slike operasjoner.

Operasjonen er blitt sammenlignet med det som ville skje hvis en «hakket med en ishakke bak øyeeplene for å ødelegge deler av hjernens pannelapp». Science News sier: «Etter kanskje 50 000 pannelappoperasjoner i USA og 15 000 i Storbritannia gikk metoden av moten i 1950-årene, sannsynligvis på grunn av den utvikling som fant sted når det gjaldt behandling med elektrosjokk og medikamenter.»

Lobotomi førte ofte til uheldige forandringer av personligheten. Ja, selv Freeman innrømmet at slike operasjoner berøvet en person hans «moral», hans fantasi, hans evne til å forutse ting og til å vise nestekjærlighet. Pasienten mistet mer og mer av sin «innsikt, empati, følsomhet, selvbevissthet, dømmekraft, evne til følelsesmessige reaksjoner og så videre», sier en ledende psykiater i Washington, D.C.

I den senere tid har imidlertid psykokirurgien igjen kommet i forgrunnen, ettersom modifiserte metoder er blitt tatt i bruk. Ved disse operasjonene ødelegger en visse deler av hjernen. Det meldes at det blir utført mellom 400 og 600 slike operasjoner i USA hvert år, og at «alle psykokirurger er enige om at vi bare har sett begynnelsen». På den annen side er det interessant å merke seg at slike operasjoner er forbudt i hele Sovjetunionen, noe som viser at de har uheldige bivirkninger.

Planene om å utføre hjerneoperasjoner på kriminelle sinnssyke, forutsatt at de samtykker, vakte stor harme hos mange amerikanere våren 1973. Mange frykter for at disse operasjonene vil utgjøre det første skritt på vei mot å manipulere med mennesker ved hjelp av hjernekirurgi. En av dem som har tatt kraftig til orde mot slike operasjoner, er hjernekirurgen dr. A. K. Ommaya. Han mener at de sinnslidende vil bli skadd og ikke hjulpet, for «hver eneste del av hjernen trenger de andre delene for å kunne funksjonere». — New York Times, 2. april 1973.

Det er tydeligvis mye som mangler på at elektrosjokkbehandling, medikamenter og psykokirurgi skal kunne gi de ønskede resultater i behandlingen av sinnslidende. Ekspertene er i virkeligheten svært uenige om hvorvidt enkelte av disse metodene i det hele tatt burde benyttes. Finnes det så noen alternativer?