Kidnappinger — med menneskeliv i vektskålen
DET kommer vel aldri så klart fram hvor mye et menneskeliv er verdt, som når noen blir kidnappet. Slektninger, venner og noen ganger hele land blir lammet av frykt for hva som vil skje med gisselet. En følelse av hjelpeløshet, harme og skuffelse gjør seg gjeldende. Det blir gjort heroiske forsøk på å etterkomme kidnappernes krav. Penger betyr omtrent ingenting når et menneskeliv er i fare.
New York Times ga i en lederartikkel uttrykk for det alminnelige syn blant folk: «Så lenge offernes liv er i fare, går forsøkene på å redde dem foran alt annet. . . . Bestrebelsene for å redde uskyldige menneskers liv må få første prioritet.» Myndighetene holder seg derfor som oftest i bakgrunnen for ikke å forstyrre forhandlingene med kidnapperne. Og for en lettelse og glede alle føler når et gissel blir sloppet fri uskadd!
I løpet av noen få år har verden kommet inn i det som enkelte har kalt «kidnapperens tidsalder». Kidnappinger og gisseldramaer har i løpet av kort tid grepet voldsomt om seg over hele verden. I Argentina inntraff den første kidnapping på 35 år i 1968. I 1969 var det to. Men i 1973 var det gjennomsnittlig ti i uken! Det året ble det utbetalt over 250 millioner kroner i løsepenger. En enkelt amerikansk forretningsmann innbrakte sine kidnappere over 70 millioner kroner.
«Kidnappingsindustrien er omtrent den eneste industri i vekst» i Italia, et land som har vanskelige økonomiske forhold å kjempe med, skriver bladet Time ironisk. Ja, et italiensk parlamentsmedlem sier at «kidnapping er blitt et svært lønnsomt yrke». Han fortsetter: «I løpet av de siste fem årene har kidnappere innkassert over 120 millioner kroner og hele 40 millioner bare i 1974.»
Også andre land har hatt en rekke kidnappinger og gisseldramer innenfor sine grenser. Men dette er etter hvert blitt et internasjonalt problem. Kidnappere slår nå til så å si overalt i verden. Hva er det som får folk til å gjøre bruk av slike metoder?
Hvorfor?
Det mange myndigheter i lang tid har fryktet, har nå skjedd. Skuffede politiske grupper som ønsker å bli hørt, har oppdaget at kidnapping og det å ta gisler er et ideelt politisk våpen. De har sett at det er lite familier eller myndigheter nekter å gjøre for å redde den hvis liv står på spill. Moderne kommunikasjonsmidler gjør slike hendelser til verdensbegivenheter som utallige millioner følger med i på fjernsynsskjermen. Kidnapperens sak oppnår derved verdensomfattende oppmerksomhet, og metoden har vist seg å være mye mer effektiv enn en rekke andre, langt mindre oppsiktsvekkende metoder.
Hovedsaken for politiske ekstremister er at dette ser ut til å virke. De har fått den oppfatning at jo mer oppsiktsvekkende handlingen er, jo større sannsynlighet er det for at verden skal bli opptatt av deres klagemål og øve press på deres politiske motstandere. Publisitet tjener til å gjøre saken kjent. Når én gruppe har hell med seg, blir lignende grupper i andre land fristet til å prøve de samme metodene. Long Island-avisen Sunday Press sier: «Når oppsiktsvekkende terrorhandlinger lykkes, kan vi være helt sikker på at de vil bli gjentatt, og et vedvarende fenomen har oppstått.»
Når vanlige forbrytere som ønsker å skaffe seg lettjente penger uten å løpe for stor risiko, ser hvilken suksess politiske opportunister har, er de ikke sene om å ta etter. En funksjonær i et forsikringsselskap i Buenos Aires sier: «Vi har ikke dekket et eneste bankran på to år. Alle revolverbandittene har slått seg på kidnapping.»
Mange mener at det ville være lettere å komme uvesenet til livs hvis kidnappingene ikke fikk så stor publisitet. «Publisiteten tjener bare til at idéen blir plantet i en eller annen [sinnsforvirret persons] hjerne,» sier en amerikansk politiembetsmann. Det faktum at kidnappinger ofte forekommer i bølger, etter en begivenhet som har fått bred omtale, synes å bekrefte dette. Men andre frykter for at det vil få uheldige følger å undertrykke pressefriheten på noen som helst måte. «Å holde tilbake nyheter, selv nyheter av den mest sjokkerende art, er ensbetydende med å gå i tyranniets tjeneste,» skriver redaktøren av U.S. News & World Report.
Noen har til og med foreslått at det skal vedtas lover som gjør det forbudt å etterkomme kidnapperes krav om løsepenger. «Familien eller andre som betaler løsepenger, bekjentgjør bare at kidnapping lønner seg,» sier en fremtredende rådgiver for USA’s regjering. «De bidrar derved uforvarende til at utallige andre uskyldige mennesker blir offer for fryktelige terrorhandlinger.»
Men andre sier: Tenk på hvilke følger dette ville få. Ville gislenes slektninger varsle myndighetene hvis det fantes en slik lov? Ville de ikke bli fristet til å ta seg av saken selv for å redde sine kjære og utelukke myndighetene? Noen mener derfor at det heller må gjøres større anstrengelser for å håndheve de lover som er.
«Beleiringstilstand»
Ettersom myndighetene ikke har vært i stand til å demme opp for bølgen av kidnappinger foretatt av forbrytere og politisk motiverte terrorister, lever de som er mest truet — rike mennesker og toppfunksjonærer i store firmaer — i konstant frykt. Kidnapperne har oppdaget at et firma ofte er en slags «erstatningsfamilie» som kan tvinges til å betale en enda høyere løsesum enn en rik persons egen familie.
Men de fortsetter å kidnappe rike privatpersoner også. «En beleiringstilstand gjør seg gjeldende blant millionærfamiliene» i Monterrey i Mexico, skriver New York Times. De har «stille og rolig trukket seg tilbake fra selskapslivet». Den gamle rutine er blitt lagt om. Personer som kan tenkes å bli kidnappet, har ikke lenger frihet til å komme og gå som de vil. Den daglige timeplan blir stadig forandret, og de følger stadig nye ruter når de skal til og fra arbeidet — alt for å unngå et vanemønster, som kidnapperne er på utkik etter. Enkelte velstående familier i Nord-Italia sender barna sine på skole i Sveits i håp om at de vil være i sikkerhet der.
Noen steder er hjemmene blitt gjort om til rene festninger med splintsikkert glass i vinduene, piggtrådgjerde på muren rundt hele eiendommen, flombelysning om natten og bevæpnede vakter som patruljerer utenfor døgnet rundt. Bilene er skuddsikre. Mange ansetter livvakter som er utstyrt med de aller nyeste automatvåpen. En amerikansk forretningsmann i Argentina sier: «Frykten overskygger alt. Jeg bruker mer tid på sikkerhetstiltak enn på [forretningen].» En annen sier: «Det koster firmaet 25 000 kroner i måneden bare å beskytte meg og min familie.»
Foruten alt det som blir utbetalt i løsepenger, blir det brukt enorme summer på sikkerhetstiltak. Private selskaper som skaffer livvakter og ordner med andre former for beskyttelse, rapporterer at de får stadig mer å gjøre verden over. Skyhøye beløp blir innbetalt av folk som vil forsikre seg mot kidnapping. Et kjent internasjonalt selskap skal etter sigende tilby en polise på fem millioner kroner for om lag 2500 kroner årlig hvis forsikringstakeren betaler de første 12 500 kronene av løsesummen. Kidnappere ville naturligvis særlig interessere seg for slike forsikringstakere, men deres navn blir strengt hemmeligholdt.
Spesielt dresserte hunder er også etterspurt. En italiener som driver en kennel hvor vakthunder blir opplært til å drepe, sier: «Jeg har allerede solgt dresserte schæferhunder til toppfunksjonærer, ledende industrifolk, skuespillere og profesjonelle idrettsmenn, og etterspørselen øker.» Hundene, som koster mellom 8000 og 24 000 kroner, er opplært til å angripe enhver som overfaller deres herre. Ifølge dressøren kan de drepe angriperen hvis de ikke blir stanset. Et firma i California har solgt hundrevis av vakthunder til 12 500 kroner pr. stykk.
Kan så folk føle seg trygge når alle disse sikkerhetstiltakene er blitt truffet? En politimann som var engasjert i en kjent amerikansk kidnappingssak, kom med denne nøkterne uttalelsen: «Vi må bare innse at hvis noen virkelig ønsker å kidnappe noen, er det ikke stort vi kan gjøre for å forhindre det.»
En amerikansk diplomat som ble kidnappet i Mexico og løslatt etter at kidnappernes krav var blitt oppfylt, kom med dette rådet til elevene ved American Graduate School of International Management: «En mengde mennesker har spurt om det er forstandig å bære skytevåpen og lignende. Jeg tror at det er dumt og meningsløst. Kidnapperne er så mange flere og har så mange flere våpen at det ikke vil gjøre noen nytte.»
Politiske aktivister er tydeligvis innstilt på å gjøre bruk av dette mektige våpenet i så stor utstrekning som mulig. En talsmann for et selskap som spesialiserer seg på sikkerhetstiltak, spår at hans bransje virkelig har framtiden foran seg: «Aldri før i menneskenes historie har vi opplevd de former for vold og de dyriske handlinger som vi snart skal komme til å oppleve i vårt samfunn.» Ja, verden får føle at «lovløsheten tiltar», noe som Bibelen sier skulle kjennetegne de «siste dager» av denne gamle tingenes ordning. — Matt. 24: 3, 12, NW; 2 Tim. 3: 1.
Et likevektig syn på livet
Det er en annen ting som det er verdt å tenke over: Har det ikke slått deg at det er merkelig at folk blir så forferdet når bortførte personer eller gisler blir truet på livet, mens det praktisk talt ikke blir reagert på at utallige andre hver dag er truet av døden?
Tenk på de millioner som sulter i dette øyeblikk. Er deres liv mindre verdifullt? Utallige unge liv blir tatt ved svangerskapsavbrytelser; hver dag er det mange som ikke bare blir kidnappet, men myrdet. Og hva med alle dem som allerede er blitt drept i denne generasjons kriger?
Politikk, forbrytelser og hensynet til hva som er mest formålstjenlig, har gjort at menneskeliv blir lavt verdsatt, mens trusler mot enkelte menneskers liv paradoksalt nok forårsaker stort oppstyr. Som det så treffende er blitt sagt: «Folk vil betale millioner for å redde ett liv, men svært lite for å redde millioner av liv!» Viser ikke en slik ulikevektig vurdering at det er noe alvorlig i veien med hele denne verdensomfattende tingenes ordning?
Det er bare den verdensomfattende forandring som Gud har lovt å innføre, som kan sørge for at et likevektig syn på menneskelivet igjen blir framherskende. Denne forandringen vil nødvendigvis bli så omfattende at Bibelen sier at det skal komme en «ny jord», et nytt menneskelig samfunn under en ny regjering, etter at den «første jord» og dens ringeakt for livet har «veket bort». Da vil den store Livgivers syn på livet være framherskende. Når den etterlengtede tiden kommer, ’skal døden ikke være mer’. — Åpb. 21: 1—5; 2 Pet. 3: 13.