Er forurensningen Guds feil?
EN KLYNGE mammuttrær som rager opp mot himmelen. En dyster regnskog. Blått hav så langt øyet rekker, og bølger som slår mot klippene. En fargesprakende ørken om våren. Snødekte fjelltopper, mørkegrønne skoger og glitrende, blå vann. Slike syn fikk en gang folk til å utbryte med ærefrykt: «Guds land!»
Men nå betrakter en ny generasjon mange steder en røykfull luft, elver som er fulle av avfallsstoffer fra industrien, døde innsjøer, et forgiftet jordsmonn og slumstrøk som mest av alt minner om kjempemessige søppelplasser, og sier: «Guds land.»
Forurensningen er Guds feil, sier de. De baserer denne oppfatningen på ordene i 1 Mosebok 1: 28, hvor det står: «Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!»
De ordene Gud her uttalte, markerte begynnelsen til forurensningen, hevder den britiske historikeren Arnold J. Toynbee i en artikkel i Horizon, sommeren 1973, som senere samme år ble gjengitt i Reader’s Digest. Artikkelen hadde tittelen «Forurensningens begynnelse». Toynbee er imidlertid bare én av mange som har kommet med slike anklager.
I bladet Science for 10. mars 1967 sa Lynn White jr. i artikkelen «De historiske årsaker til vår økologiske krise»: «Da kristendommen tilintetgjorde den hedenske animisme, gjorde den det mulig å utnytte naturen i en likegyldig ånd.» Han hevdet at «kristendommen bærer en tung byrde av skyld» i forbindelse med den «økologiske krise, som blir verre og verre».
Whites artikkel ble tatt med i boken The Environmental Handbook, som ble utarbeidet i 1970 av en gruppe som kaller seg Jordens venner. Det samme året utga en lignende gruppe håndboken Ecotactics, og i denne boken sies det på sidene 82 og 83: «Hittil har menneskene i sin streben latt seg lede av 1 Moseboks gud. Vi har stort sett vært stolte over at vi har underlagt oss denne planeten. Nå finner vi at vår streben har vært misforstått og ødeleggende.»
Ian McHarg ved Pennsylvania universitet sa i sin bok Design with Nature, som ble utgitt i 1971: «Hvis en vil ha full handlefrihet for dem som ønsker å øke radioaktiviteten, lage kanaler og havner ved hjelp av atombomber, uhemmet gjøre bruk av giftige stoffer eller gi sitt samtykke til bulldosermentaliteten, kan en neppe finne noe bedre påbud enn det som står i dette skriftstedet (1 Mosebok 1: 28). Her kan en finne hjemmel for og påbud om å erobre naturen — fienden, som utgjør en trusel overfor Jehova.» Mange andre, deriblant enkelte prester, er enige i at forurensningen er Guds feil.
Det avgjørende spørsmål er: Ga Gud «Adam og Eva tillatelse til å gjøre hva de ville, med jorden» da han ga dem i oppdrag å underlegge seg den og råde over den, slik Toynbee sier? Var dette Jehovas hensikt? Eller var det hans hensikt at mennesket, som var skapt i Guds bilde og etter hans lignelse, skulle ta vare på jorden og forvalte den, ikke bare til sitt eget, men også til plantenes og dyrenes beste? I stedet for å slynge ut tankeløse påstander for å vekke oppmerksomhet vil en som er forstandig, først sette seg inn i sakens kjensgjerninger. Som Bibelen sier: «Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.» — Ordspr. 18: 13.
Guds omtanke for planter og dyr
Det første menneske, Adam, fikk ikke tillatelse til å gjøre akkurat det han ville, med Edens hage. Han ble underlagt visse restriksjoner med hensyn til hvordan han skulle bruke den. Som Bibelen sier, skulle han «dyrke og vokte den». Plantene var ikke bare til for menneskets skyld. De skulle også tjene som føde for «alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører seg på jorden, alt som det er livsånde i». — 1 Mos. 2: 15—17; 1: 30.
Den lov Gud senere ga Israels nasjon, viste hvordan menneskene skulle underlegge seg jorden. De skulle ikke drive rovdrift på den, men hvert sjuende år skulle være «en høyhellig sabbat for landet». Det skulle være et hvileår. Uansett hva som vokste av seg selv det året, skulle det ikke høstes. Det skulle være til føde for de fattige og, som det ble sagt, for «din buskap og de ville dyr som er i ditt land». — 3 Mos. 25: 3—7.
I dag skal det være over 800 arter og underarter av livsformer på jorden som holder på å bli utryddet. Var dette Guds hensikt da han sa at mennesket skulle råde over jorden? Andre lover som Gud ga Israel, viser at Skaperen har omtanke for dyrene. En skulle for eksempel ikke binde munnen til på en okse som tresket, for den hadde rett til å spise noe av kornet. En skulle heller ikke pløye med en okse og et asen for samme plog, for det ville bli for tungt for det minste, svakeste dyret. Hvis ens nestes lastedyr hadde segnet under byrden, skulle en løse byrden av det, selv om det tilhørte ens fiende, og selv om det var sabbat. — 5 Mos. 25: 4; 22: 10; 2 Mos. 23: 4, 5; Luk. 14: 5.
Og når vi leser at Gud har kledd liljene på marken med en skjønnhet og herlighet som til og med overgår kong Salomos herlighet, får ikke det oss til å tro at Gud har gitt menneskene tillatelse til å ødelegge jorden, gjør det vel? «Den brente jords taktikk» og bruken av kjemiske stridsmidler som får trær og busker til å felle bladene, har ikke Guds godkjennelse. — Matt. 6: 28, 29.
Kjensgjerningene viser følgelig at kritikernes påstand om at forurensningen på jorden er Guds feil, er helt grunnløs. Hvordan er det så med det botemiddel som de samme kritikerne framholder? Hvor godt er det?
Polyteismen og forurensningen
De som gir Gud skylden for forurensningen, sier at når årsaken til den økologiske krisen er av religiøs art, må også botemidlet være det. De sier at den jødekristne monoteisme, troen på én Gud, må erstattes av polyteisme eller animisme, den tro at det finnes mange guder, at disse gudene har sin bolig i fjellene, elvene, trærne, fuglene og fiskene, og at de må tilbes.
Lynn White jr. forteller at før en tilhenger av animismen hogde et tre, utvant mineraler av et fjell eller demmet opp en elv, prøvde han å blidgjøre de åndene som bodde der. McHarg forteller om en indiansk jeger som kom med en lang, omstendelig unnskyldning til bjørnen før han drepte den, og forklarte at han trengte skinnet og kjøttet. Men til tross for denne innstillingen hos animisten ble til syvende og sist treet hogd, mineralene utvunnet, elven demmet opp og bjørnen drept — hvis den da holdt seg i nærheten til talen var over. — Se Romerne 1: 20—23.
Buddhister, hinduer og shintoister i vår tid tilber myriader av guder og ærer dyr, planter, solen, tordenen, vinden, steinene og så videre. Har deres polyteistiske tilbedelse bidratt til å rense jorden? Tenk over følgende eksempel. En artikkel om hinduismen i 1971-utgaven av The Encyclopædia Britannica sier: «Alle elver og høyder er mer eller mindre guddommelige, og det er ikke nødvendig å understreke at Ganges er ytterst hellig.» Har det at elven Ganges er «ytterst hellig», hindret den i å bli forurenset?
Nei. En indisk journalist fortalte en som besøkte den «hellige by» Benares, som ligger ved Ganges: «Alt du trenger når du skal besøke Benares, er en sterk mage og et åpent sinn.» En artikkel som sto i New York Times for en tid siden, viste at enkelte indere «skulle ønske at enkel hygiene ble vigd større oppmerksomhet langs Ganges’ bredder enn kompliserte andaktsøvelser blir». Ganges er svært forurenset.
Shintoismen og andre animistiske religioner har likeledes ikke beskyttet det moderne Japan mot forurensningen. En nyhetsmelding fra United Press International i 1974 sa: «Den japanske regjering er i dag opptatt med det som kan komme til å bli en kamp på liv og død for å renske opp i miljøet.» De polyteistiske religioner har ikke forhindret forurensningen. De utgjør ikke løsningen på dette problemet.
Årsaken til forurensningen og botemidlet
Det er i alt vesentlig to årsaker til forurensningen på jorden — uvitenhet og griskhet fra menneskenes side.
Mange mennesker har ikke med vitende og vilje forurenset jorden. Verdenshavene er for eksempel blitt de rene søppelplasser, ganske enkelt fordi folk i hundrevis av år var av den oppfatning at havet kunne ta imot ubegrensede mengder avfall. Havforskningseksperten Jacques-Yves Cousteau sier: «Hver måned tømmer vi nå så mange millioner tonn giftige avfallsstoffer i det levende havet at om kanskje 20 år, ja, kanskje før, vil det få dødsstøtet og begynne å dø.» Menneskene begynner å merke følgene av sin uvitenhet.
Griskhet har naturligvis også spilt en viktig rolle når det gjelder forurensningen. Folk har fortsatt å kreve mye mer enn det de trenger, og teknologien har bestrebet seg på å dekke denne etterspørselen. Dette har holdt fabrikker i gang, fabrikker som tømmer sine avfallsstoffer ut i elver og innsjøer og spyr røyk full av partikler ut i luften. Det er nå flere biler på veiene enn noensinne, og de bidrar i høy grad til å forurense luften. Ved sitt nåværende levesett har menneskene gjort mange ting som før ble regnet for å være luksus, til «fornødenheter». Det er derfor ikke sannsynlig at det kommer til å bli slutt på forurensningen så lenge denne ordning består.
De som siterer 1 Mosebok 1: 28 og gir Gud skylden for forurensningen, ignorerer de mange befalingene Jehova har gitt menneskene om å dra omsorg for jorden og plante- og dyrelivet på den. Å underlegge seg noe er ikke det samme som å undertrykke det. Det er ikke nødvendig å ødelegge det en er satt til å råde over. Ugress kan ha stor verdi mange steder, men ikke i hagen. Løver og tigrer er skapt til å leve i jungelen, ikke i bygater. Kan vi ikke fjerne ugresset og la salaten gro uten å drepe fugler og insekter? Kan vi ikke ha herredømme over dyrene og bruke dyr til føde uten å utrydde dem? Må vi gjøre elvene til guder for å kunne ha rent vann, tilbe vinden for å kunne ha ren luft eller bøye oss for fjellene for å kunne ha et rent jordsmonn?
Det er ikke Jehovas påbud til menneskene om å ta vare på jorden som er årsaken til forurensningen. Jordens innbyggere ble i virkeligheten utsatt for en moralsk forurensning før de begynte å forurense sitt fysiske miljø. Det er et moralsk sammenbrudd som blir forårsaket av uvitende og griske mennesker, som er årsaken til forurensningen. Årsaken er moralsk fordervede mennesker; virkningen er et forurenset miljø. Botemidlet er å undervise menneskene og få dem til å forandre seg. Da vil miljøet også bli renset. Når årsaken blir fjernet, blir også virkningen borte.
En høster det en sår. Men i dag er det mange som ikke vil være ved det og i stedet legger skylden på andre for å unngå personlig ansvar. Forbrytere sier at det er samfunnet som er ansvarlig for de forbrytelsene de begår. De som forurenser jorden, sier at det er Guds skyld at de gjør det. Dette er rett og slett dårskap.
I vårt vitenskapelige, ateistiske samfunn er det dessuten blitt populært å skyte skylden på Gud. Og hvis disse gudløse menneskene kan få slike påstander til å virke fornuftige og få fremtredende personligheter til å komme med dem, gnir de seg fornøyd i hendene. For noen år siden erklærte fremtredende prester at Gud var død. Nå har de i virkeligheten gitt ham en oppstandelse for at han skal være syndebukk i forbindelse med menneskenes økologiske problemer. Er det berettiget? Absolutt ikke!
Slumstrøkene og søppelhaugene, nedfallet, de stinkende elvene, de døende innsjøene, de forgiftede havene, den syke jorden, den illeluktende, røykfylte luften og alle dyreartene som står i fare for å dø ut — alt dette vitner om menneskenes uvitenhet og griskhet. Se kjensgjerningene i øynene! Det er «menneskenes forurensede land»!
Men dere som elsker Gud og alt det han har skapt, behøver ikke å miste motet. Himlene forkynner fremdeles Guds ære, og alle de vidunderlige livsformene på jorden vitner om Guds evige makt og hans majestet. Legg dere på hjerte det som sies til Jehova med tanke på vår tid: «Din vrede er kommet, og den tid . . . da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» (Åpb. 11: 18) Hvor godt er det ikke å vite at Gud om kort tid vil gjennomføre sin opprinnelige hensikt og sørge for at jorden blir underlagt menneskene på rette måte — til ære og pris for ham og til varig gagn for hans skapninger!