Hva betyr forskyvningen av maktbalansen i verden?

I DE senere år har det funnet sted begivenheter av største betydning i internasjonal sammenheng. Blant de ting som har funnet sted, har iakttagere lagt merke til en tendens av uvanlig betydning. I løpet av 1975 har denne tendensen gjort seg mer gjeldende enn tidligere.

Det mange har lagt merke til, er en forskyvning av maktbalansen i verden på det politiske, det militære og det økonomiske område. Hvorfor er dette av så stor betydning? På grunn av den forbindelse dette har med de bibelske profetier som har med vår tid å gjøre. Tenkende mennesker er derfor sterkt interessert i det som finner sted, og den virkelige betydning av det.

En forskyvning av maktbalansen blant nasjoner er naturligvis ikke noe nytt. Slike forskyvninger har funnet sted i årtusener. Hva er det så som gjør den nåværende tendensen i denne retning så annerledes?

For det første berører denne maktforskyvningen ikke bare noen få områder av jorden, slik som tilfellet har vært i tidligere tider, men den berører hele verden. For det annet foregår den uten større innflytelse fra en faktor som nasjonene tidligere i høy grad benyttet seg av, nemlig verdens forskjellige religioner. For det tredje finner denne maktforskyvningen sted på et tidspunkt som Bibelens profetier viser er av meget stor betydning. Alt dette bekrefter at vi med raske skritt nærmer oss et vendepunkt i historien.

Kampen om verdensherredømmet

Da den annen verdenskrig endte i 1945, sto den vestlige verden, det vil si De forente stater og dette lands allierte i Vest-Europa, på høyden av sin makt. Aldri før i historien hadde verden vært vitne til en slik framvisning av politisk, militær og økonomisk makt.

Etter den annen verdenskrig vokste imidlertid en annen makt fram — den sovjetiske kommunisme. Selv om kommunismen hadde seiret i Russland i 1917, hadde det gått årtier uten at den hadde gjort seg gjeldende utenfor landets grenser. Bare Mongolia hadde fått en lignende styreform i 1920-årene. Men ved slutten av den annen verdenskrig hadde de seierrike sovjetiske hærer banet vei for kommunistiske regjeringer i alle de østeuropéiske land: Polen, Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Albania og Jugoslavia.

I 1949 ble så China inntatt av kommunistiske styrker etter en borgerkrig, og noen år senere ble Tibet kommunistisk. Omkring ti år senere trådte Cuba inn i de kommunistiske lands rekker. Og nå i 1975 har kommunistiske styrker underlagt seg store deler av Indo-China.

I løpet av mindre enn 60 år har således kommunismen som en politisk, militær og økonomisk makt fått full kontroll over en tredjedel av menneskene. De land som er blitt underlagt kommunistisk herredømme, har oppnådd betydelig større makt og innflytelse.

Større makt

For nesten 20 år siden slynget Sovjetunionens daværende statsminister, Nikita Krusjtsjov, denne skrytende utfordringen mot De forente stater: «Enten dere liker det eller ikke, er historien på vår side. Vi vil begrave dere.»

Det Krusjtsjov skal ha ment, var at Sovjetunionen ville gå forbi De forente stater på det industrielle og vitenskapelige område og bli den mektigste og mest innflytelsesrike nasjon på jorden. Den gangen var det mange som lo av denne utfordringen. Men nå er det få som ler av den.

Sovjetunionens makt har virkelig antatt enorme dimensjoner. I 1974 produserte for eksempel Sovjetunionen mer olje, stål, kull og sement enn noe annet land i verden. Landet, som er rikt på råstoffer, inntok også lederstillingen i framstillingen av mange andre produkter.

Denne veksten har gjort det mulig for Sovjetunionen å bli stadig sterkere militært sett, å komme stadig nærmere sitt mål — å bli den største militære makt i verden. Tidligere sjef for den amerikanske marine admiral Elmo Zumwalt jr. sa: «Det at Sovjetunionens militære makt stadig har økt, samtidig som USA’s makt er blitt mindre, har gjort at vi er kommet til det punkt da Sovjetunionens overlegenhet i militær henseende kan bli en realitet.»

Det er ikke bare Sovjetunionens makt som har økt, men Kommunist-China, med sine 800 millioner mennesker som er underlagt en streng disiplin, vokser også hurtig både på det industrielle og på det militære område. Selv om det er stor forskjell mellom Sovjetunionens og Chinas synspunkter, utgjør Chinas ideologi også en utfordring til Vesten. Disse to store kommunistlandene har dessuten i høy grad økt sin innflytelse i mange andre land verden over. Mange av disse nasjonene, som er utviklingsland, utgjør en enhet som er blitt kalt den «tredje verden». Hvordan betrakter de spørsmål av internasjonal betydning?

Den holdning den «tredje verden» inntar

Da den annen verdenskrig endte, var nordamerikansk og vesteuropéisk innflytelse i landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika stor. Dette gjorde seg også gjeldende når De forente nasjoners 51 medlemsland skulle stemme. De aller fleste av de mindre landene stemte alltid slik som de vestlige land i spørsmål av internasjonal betydning.

Men her har det funnet sted en stor forandring i de senere år. Nå er det stadig flere av De forente nasjoners medlemsland, som teller 141, som stemmer mot Vest-Europa og De forente stater. Ja, enkelte vestlige nasjoner klager nå over det de kaller «majoritetens tyranni».

Siden 1945 har en rekke av nasjonene i den «tredje verden» oppnådd uavhengighet av kolonistyret og antatt sine egne regjeringsformer. Og flere og flere av disse følger ofte en handlemåte som er i strid med de vestlige nasjoners interesser. Det eksempel de oljeproduserende land har satt ved å sette opp prisene og kontrollere oljeressursene, har ikke gått upåaktet hen av de andre landene i den «tredje verden» som har andre naturrikdommer. Ettersom industrilandene i Vest-Europa har svært få betydningsfulle råstoffer og De forente stater mangler enkelte råstoffer, blir Vesten stadig mer uheldig stilt økonomisk sett.

Det er også interessant å merke seg at mange land i den «tredje verden» får økonomisk og politisk støtte av Sovjetunionen og China.

En rekke andre land har i den senere tid gitt uttrykk for at de har til hensikt å løse på de sterke bånd som tidligere knyttet dem til Vesten. Bladet Newsweek sier at forskjellige land i den «tredje verden» nå sier at deres regjeringer ’ikke vil ha noen problemer med å ha forbindelser med et kommunistisk regime’. En representant for utenriksdepartementet i et av de asiatiske land sa rett ut: «Vi er oppriktig talt av den oppfatning at en avspenning i forholdet til China innebærer en langt større sikkerhet for landet enn det å stole på amerikanske tropper.» I et annet land sa en ambassadør: «Det er tryggere å stå på kommunistenes side, og det ser skjebnesvangert ut å tilhøre De forente staters allierte.»

Nå hevder naturligvis noen at slike uttalelser er en overdrivelse. Men bare det at noen kommer med slike uttalelser, viser tydelig at det er i ferd med å finne sted en forandring i tenkemåten blant mange som tidligere var sterkt utsatt for vestlig innflytelse.

Alvorlige nederlag

De nederlag Vesten har lidd i den senere tid, har vært svært alvorlige. Spaltistene Evans og Novak omtalte for eksempel i New York-bladet Post De forente staters tilbakeslag i Indo-China som «det største nederlag i utenrikspolitikken i landets historie».

I en lederartikkel i avisen The Wall Street Journal spør derfor Vermont Royster fra Paris: «Er De forente stater en verdensmakt som er på vei nedover, militært, økonomisk og politisk? Dette er det spørsmål européere på forskjellige måter nå stiller hverandre når de snakker sammen, på de møter de politiske ledere holder, og i pressen.» Han tilføyde at nederlaget i den sør-østlige delen av Asia «neppe er hele årsaken til USA’s prestisjetap i Vest-Europa, men bare den dramatiske begivenhet som fikk alle til å vende sin oppmerksomhet mot det. Den harde virkelighet er nemlig at amerikansk økonomi og politisk makt er blitt svekket i lang tid».

Iakttagere peker også på andre nederlag som Vestens politikk har lidd i forskjellige deler av verden i den senere tid. Redaktøren Carl Rowan sa:

«Den sørøstasiatiske traktatorganisasjon (SEATO) er i ferd med å dø, og USA’s innflytelse i Det fjerne Østen ser ut til å være mindre enn noen gang siden den annen verdenskrig. Den nordatlantiske traktatorganisasjon (NATO) er blitt svekket . . .

Sovjetunionens innflytelse er på vei oppover, og USA’s prestisje er på vei nedover i India og i den arabiske verden . . . Og selv om det er blitt holdt hemmelig, er USA’s forhold til Canada og Latin-Amerika blitt tydelig forverret i de senere år.»

En vestlig kommentator pekte på de problemene som har hopet seg opp i den senere tid, og sa: «Vi har ingen muligheter for å tette alle hullene i demningen.»

Den politiske kommentatoren William Safire trakk den konklusjon at «begivenhetene i verden for tiden går imot» Vesten. De forente staters utenriksminister, Henry Kissinger, talte om «en stor forandring i utenrikspolitikken i mange land». C. L. Sulzberger i New York Times skrev: «Den frie situasjonen i verden er hurtig blitt mer kritisk.» Han siterte en fremtredende vesteuropéisk statsmann, som gikk så langt at han sa at «vi er vitne til den vestlige sivilisasjons sammenbrudd». Avisen The Wall Street Journal sa også: «Det kan godt være at de vestlige demokratier har lagt sitt høydepunkt i det store historiske forløp bak seg.»

At mange har forandret synspunkt, framgår også av at stadig flere i en rekke land spør om det nytter, eller om det er konsekvent å bekjempe mindre kommunistiske nasjoner samtidig som det blir gjort bestrebelser for å forbedre forholdet til de store — Sovjetunionen og China. Det er tydeligvis enkelte i De forente stater som også lurer på dette, for bladet U.S. News & World Report sier: «Mange i Kongressen — spesielt nye medlemmer — mener at det er på tide å forandre på hele den ’antikommunistiske’ politikk nasjonen har fulgt siden den annen verdenskrigs slutt. De ser at denne politikk innebærer mange faremomenter og store utgifter, mens en får svært lite igjen.» Men det er naturligvis mange som ikke er enige i dette.

Betydningen av det som finner sted

Selv om det ikke ville være riktig å si at maktbalansen i verden er blitt fullstendig forskjøvet i den ene eller i den andre retning, er én ting sikkert — den relative makt og innflytelse de vestlige nasjoner, som utgjør den viktigste delen av det som blir kalt kristenheten, en gang hadde, er blitt redusert.

Nye herskere i mange land føler seg ikke bundet av tidligere forbindelser med den vestlige verden og dens religionssamfunn. Mange av dem er ikke religiøse. Når de blir stilt overfor problemer, løser de dem på en verdslig måte.

I dag øver nasjonalisme og politikk en langt større innflytelse enn det religionen gjør. I kritiske tider lytter nå folk i de fleste tilfelle ikke til oppfordringer fra religiøst hold, men til sine politiske og militære ledere og til menn i ledende stillinger i arbeidslivet og på det sosiale område. Som det ble sagt i en lederartikkel i avisen The Wall Street Journal:

«Vi er alle blitt mer og mer tilbøyelige til å sette større lit til politiske ledere. De har på en måte fylt det tomrom som har oppstått på grunn av den tilbakegang religionen og andre former for moralsk autoritet har hatt.»

I nesten hvert eneste land på jorden har et stort antall således forlatt de tradisjonelle religionssamfunn. At religionens innflytelse er blitt mindre, framgår av en gallupundersøkelse som ble foretatt blant amerikanere av forskjellige samfunnslag. Da de ble bedt om å nevne 24 større institusjoner som øvde innflytelse, nevnte de religion nest sist!

Hvilken betydning har så forskyvningen av maktbalansen, det at landene i kristenheten mister innflytelse, mens irreligiøs tenkning og irreligiøse ideologier vinner terreng? Dette viser at den tid er nær da Gud vil kreve verdens religioner til regnskap for at de i århundrer har blandet seg opp i politikk og gitt sin støtte til grusomme kriger, for at de har fulgt en hyklersk framgangsmåte og gitt et feilaktig bilde av Skaperen.

Bibelen framstiller den falske religions verdensrike som en prostituert, en skjøge. Hvorfor det? Fordi den falske religion har solgt seg til denne verden i stedet for å bevare et rett forhold til Jehova Gud. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg hva en artikkel i bladet Newsweek sa:

«Gud må ha reagert kraftig da menneskene innførte slaveriet og kalte det en guddommelig ordning, eller da de tente inkvisisjonens bål i Jesu navn. Den samme Gud må fremdeles reagere kraftig når vi gjør jorden til en ørken [ved å føre krig] og kaller det Guds vilje. . . .

Dette viser at religionen har vært troløs, at den har latt seg diktere av menneskelig stolthet i stedet for å la seg forme i samsvar med sannheten om Gud.»

De bibelske profetier som peker fram til vår tid, viser at De forente nasjoners medlemsnasjoner om kort tid i vrede og fulle av avsky vil vende seg mot denne verdens skjøge-lignende religioner. Guds Ord beskriver denne begivenheten i et symbolsk språk og sier at disse medlemsnasjonene «skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild». (Åpb. 17: 16) Det er grunnen til at de som fremdeles tilhører denne verdens religioner, blir advart på følgende måte: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.

Det at Guds dom rammer den verdslige religion, vil avmerke begynnelsen til det Jesus Kristus omtalte som «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21) Hvem vil overleve? Guds Ord svarer: «Verden forgår . . . men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 17.

Den nåværende forskyvning av maktbalansen i verden, som innebærer at kristenheten taper terreng, og at den religiøse innflytelse blir mindre, er således av uhyre stor betydning. Den viser at vi nærmer oss den tid da Guds dom over hele denne tingenes ordning, som vil begynne med den falske religion, vil bli fullbyrdet. Det er virkelig av største betydning at du undersøker disse viktige begivenhetene i vår tid og deres dypere betydning. Det kan bety liv for deg å gjøre det.