Europas største fredskonferanse — hva betydde den?

MILLIONER av mennesker vet knapt nok om den. Og få av dem som hørte om den, forsto hva den egentlig dreide seg om, eller hva den betydde.

Fra 30. juli til 1. august var ikke desto mindre Helsinki i Finland skueplass for den største samling av regjeringsoverhoder i européisk historie.

Presidenter, statsministere og andre toppledere fra 33 européiske land foruten Canada og USA deltok. «Lilleputtstatene» Monaco, Liechtenstein og San Marino (med en samlet befolkning på cirka 20 000) var representert sammen med verdens supermakter og hadde samme bestemmelsesrett. Til og med Vatikanet var representert som en av Europas uavhengige, suverene stater (en status Vatikanstaten fikk i 1929 under diktatoren Mussolinis regime). De eneste européiske landene som ikke deltok, var Andorra og Chinas forbundsfelle i Europa, Albania.

«Dette er en gledens og håpets dag for Europa,» sa Finlands president, Urho Kekkonen, i sin tale til det han kalte en forsamling som ’savnet sin like’. «Vi har all grunn til å tro at . . . vi gjennom avspenningen er på vei mot en stabil og varig fred.»

FN’s generalsekretær, Kurt Waldheim, sa: «Denne konferansen kommer til å bli historisk betydningsfull, ikke bare for Europa, men for hele verden.»

Og søndagen før konferansen begynte, ble det bedt en bønn under gudstjenesten i den lutherske statskirke i Finland hvor det blant annet ble sagt: «Du fredens og håpets Gud, vi takker deg for at du har ledet det slik at nasjonene på vårt kontinent kan vende seg til fredens og forlikelsens vei. . . . Beskytt Europas og hele verdens nasjoner mot nye kriger og voldshandlinger.»

Hva var det som gjorde at denne «Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa» (KSSE) kom i stand? Var det noen grunn til å vente at dette møtet ville frambringe et «fredskontinent», som så mange av talerne uttrykte håp om, etter at det i tusener av år er blitt utkjempet kriger i Europa, kriger som kulminerte i to konflikter som omfattet hele verden? Ja, hva ble egentlig utrettet?

Tretti års ufullendte prosjekter

Den annen verdenskrig endte for over 30 år siden, 2. september 1945. Men visste du at de største deltagerlandene aldri har undertegnet noen alminnelig fredstraktat?

Ja, det gjensto mange uløste problemer etter den annen verdenskrig. Som historikeren Theodore Ropp sier: «En usikker fred, nærmest en våpenhvile, var det en krigsherjet verden oppnådde.»

En stor del av denne usikkerheten hadde å gjøre med Sovjetunionens nye grenser. I begynnelsen av krigen hadde Sovjetunionen annektert Estland, Latvia og Litauen. Senere tok det deler av Romania, Finland, Øst-Preussen og Tsjekkoslovakia og nesten halve Polen. Ved krigens slutt var seks østeuropéiske land besatt av kommunistiske tropper: Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og den østlige delen av Tyskland. I løpet av kort tid ble alle disse gjort til kommunistland som sovjetiske «satellittstater».

Men Sovjets nye grenser ble ikke offisielt anerkjent av de vestlige land. Siden 1954 har Sovjetunionen derfor arbeidet for å få i stand en européisk sikkerhetskonferanse som skulle ratifisere landets grenser og formelt anerkjenne Sovjets herredømme over Øst-Europa. Den erklæringen som skulle bli vedtatt på denne konferansen, ville i virkeligheten bli betraktet som en erstatning for en tysk fredstraktat, som etter 30 år ennå ikke var undertegnet.

Større stabilitet var noe av det Sovjet ønsket å oppnå ved en slik konferanse. I en rekke østeuropéiske land — Ungarn, Polen og Tsjekkoslovakia — har det vært forsøk på oppstander mot kommunistenes herredømme i 1950- og 1960-årene. Hvis Sovjets politiske kontrollområde kunne bli anerkjent i hele Europa, ville det forhåpentligvis bli slutt på den slags uroligheter.

En annen sannsynlig beveggrunn var Sovjetunionens bekymring på grunn av Kommunist-Chinas økende makt. Forholdet mellom disse to stormaktene i den kommunistiske verden er merkelig nok ofte mer fiendtlig enn forholdet mellom hver av dem og de «kapitalistiske» land, USA innbefattet. Troppestyrker på flere tusen mann på hver side vokter den kinesisk-sovjetiske grensen til stadighet. Sovjetunionen kunne møte sin store asiatiske motstander med større sikkerhet hvis det følte seg mer trygg på sine grenser i vest. Den européiske sikkerhetskonferansen skulle gjøre dette mulig.

Hvorfor skulle så de vesteuropéiske landene og USA og Canada delta i et slikt møte? Svaret er: Détente — et fransk ord som betyr «avspenning», særlig på det politiske område. De vestlige makter, som riktignok er verdens rikeste, står nå overfor alvorlige problemer. Hvis et bedre forhold til Sovjetunionen på en eller annen måte kunne lette den voldsomme økonomiske byrden som rustningskappløpet og opprettholdelsen av store militære styrker og baser i fremmede land utgjør, ville disse landene føle at de hadde oppnådd noe. Ingen av dem ønsker en ny krise i likhet med den «kalde krigen» etter den annen verdenskrig, da truselen om atomkrig hang som en mørk sky over verden.

De vestlige land satte som en betingelse for å delta i konferansen at Sovjetunionen skulle ta med i den nye øst-vest-erklæringen en rekke prinsipper som skulle føre til større frihet på flere viktige områder.

Hvilke resultater ble så oppnådd?

Fred og sikkerhet i fire hovedkapitler

Erklæringen, som ble kalt «sluttakten», ble undertegnet i Helsinki den 1. august 1975 av de 35 deltagerlandene. I innledningen het det at alle deltagerlandene anerkjenner «den nære forbindelse mellom fred og sikkerhet i Europa og i resten av verden». Det ble også sagt at hvert enkelt land var klar over at det selv måtte «bidra til å styrke verdens fred og sikkerhet og til å fremme de fundamentale rettigheter, økonomisk og sosial framgang og alle menneskers velferd». De forpliktet seg til å støtte FN i sine bestrebelser for å nå dette målet.

Resten av erklæringen ble inndelt i fire hovedkapitler, som ble kalt «kurver».

Den første «kurven» fordømte bruken av makt til å avgjøre tvister. Den erklærte de nåværende grenser ukrenkelighet og lovte forhåndsvarsling av større militære manøvrer.

Den andre oppfordret til utvidet samarbeid om industrielle, vitenskapelige og miljøvernmessige problemer og til utvidet turisme.

Den tredje lovte friere utveksling av mennesker, publikasjoner og informasjon mellom alle deltagerlandene.

Den fjerde oppfordret til en videreføring av vedtakene og nye møter med tanke på dette.

To av «kurvene» inneholdt noen punkter som det er verdt å merke seg. Den første sa for eksempel:

«Deltagerlandene vil respektere menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, herunder tankens, samvittighetens, religionens og troens frihet, for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.

Innenfor denne rammen vil deltagerlandene anerkjenne og respektere individets frihet til alene eller sammen med andre å bekjenne seg til og utøve religion eller tro i overensstemmelse med Sin egen samvittighet.»

Den tredje «kurven» sa blant annet om de 35 landene:

«De bekrefter at religiøse trossamfunn, institusjoner og organisasjoner som utøver sin virksomhet innenfor deltagerlandenes konstitusjonelle ramme, og deres representanter på sine virkeområder kan ha kontakter og møter seg imellom og utveksle opplysninger.»

Betyr dette at det nå vil bli full tilbedelsesfrihet i alle européiske kommunistland? Vil enkeltpersoner kunne komme fritt sammen uten frykt for å bli straffet? Vil selv en minoritetsgruppe som Jehovas vitner kunne gjøre det i Sovjetunionen? På overflaten kan det se slik ut. Men hvor stor gyldighet har disse og alle de andre erklæringene i virkeligheten?

Hvor solid er dette grunnlaget for fred og sikkerhet?

I sin tale til forsamlingen sa den amerikanske presidenten, Gerald Ford: «Folk i hele Europa og også, kan jeg forsikre dere, i Nord-Amerika er grundig lei av å høre uttalelser som vekker deres forhåpninger, som så blir gjort til skamme av tomme ord og uoppfylte løfter. Vi gjør best i å si hva vi mener, og mene det vi sier, ellers vil vi måtte stå til regnskap for vrede borgere.» Han tilføyde at hvert land som undertegnet erklæringen, «bør vite at hvis dette skal bli noe mer enn det siste kapittel i et langt og sørgelig verk av uoppfylte erklæringer, må hver av partene gå inn for at de blir oppfylt».

Men allerede før presidenten forlot sitt hjemland, sa han: «Jeg vil understreke at det dokumentet jeg kommer til å undertegne, hverken er en traktat eller en juridisk bindende avtale for noen av deltagerlandene.» Den såkalte «sluttakten» er derfor bare en retningsgivende erklæring. Det er ikke truffet noen bestemmelser om hva som skal gjøres for å gjennomtvinge punktene eller straffe dem som ikke overholder dem. Den kan i beste fall ikke være mer forpliktende enn Menneskerettighetserklæringen, som ble avfattet av FN for mange år siden, og som mange land, deriblant Sovjetunionen, undertegnet og deretter valgte å ignorere.

Den sveitsiske deltageren omtalte dokumentet som en ’suppe laget av 35 kokker’. Mange av de 30 000 ordene er uklare eller tvetydige, ofte med forsett. Da en reporter sa til en av deltagerne som hadde vært med på å utforme dokumentets ordlyd, at det var en bestemt lang setning han ikke forsto, svarte deltageren: «Det er ikke meningen at De skal forstå den. Det gjør ikke vi heller, og hva mer er, det var det som var meningen.» Tvetydighet var ofte den eneste utveien for å komme fram til enighet.

Mange av lederne understreket at konferansen bare var enda et skritt, kanskje et forsiktig skritt, på vei mot et endelig mål. Sovjets leder, Bresjnev, understreket hva som var det endelige mål, da han sa om resultatene av konferansen: «Det finnes hverken seierherrer eller beseirede . . . Det er en vinning for alle som elsker fred og sikkerhet på vår planet.»

«Fred og sikkerhet» — det var ord en ofte kunne høre på denne konferansen. Hvorfor? En av grunnene er at menneskenes politiske regjeringer aldri har kunnet skape virkelig fred og sikkerhet. FN’s generalsekretær, Kurt Waldheim, påpekte faktisk at nettopp de landene som deltok i konferansen, hadde 80 prosent av de militære utgifter i verden.

Men det mest betydningsfulle ved denne konferansen er at den viste enda tydeligere at Jehova Guds profetiske Ord, Bibelen, er sannferdig. For 1900 år siden inspirerte Gud apostelen Paulus til å skrive at den dag skulle komme da nasjonene ikke bare skulle snakke om behovet for «fred og sikkerhet», men komme til det punkt da de kunne hevde at de hadde oppnådd det over hele jorden. Hva vil skje når den dagen kommer? En av profetiene i Bibelen sier:

«Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig ødeleggelse komme over dem, akkurat som veene over en gravid kvinne, og de skal på ingen måte unnslippe.» — 1 Tess. 5: 3, NW.

Denne ødeleggelsen vil ikke være et resultat av en kjernefysisk konflikt. Den vil være et resultat av Guds egen krig, en krig som blir utkjempet til fordel for hans overherredømme over jorden, hans eget skaperverk, og til gagn for alle fredselskende mennesker som ønsker å leve under hans Sønns rettferdige styre. Undersøk nå hvorfor det er dette styre du bør sette din lit til som det eneste middel til å oppnå virkelig fred og sikkerhet — ikke bare for noen få år — men for bestandig.

[Kart på side 4]

(Se den trykte publikasjonen)

SOVJETUNIONENS GRENSEFORANDRINGER I EUROPA

Sovjet før den annen verdenskrig

Østeuropéiske land som er blitt underlagt sovjetisk herredømme

Siden 1954 har Sovjetunionen prøvd å få anerkjent sine grenser fra tiden etter den annen verdenskrig. Den européiske sikkerhetskonferansen stadfestet disse grensene.

[Bilde på side 5]

FIRE «KURVER» FULLE AV AVTALER

Fredelig bileggelse av tvister. Grensers ukrenkelighet. Respekt for tankens frihet og religionsfriheten

Industrielt, vitenskapelig og miljøvernmessig samarbeid. Utvidet turisme.

Friere utveksling av mennesker, publikasjoner og informasjon, religiøs informasjon innbefattet.

Videreføring for å realisere avtalene. Framtidige møter for å vurdere resultatene.