Skjellpenger øver fremdeles innflytelse
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Papua og Ny Guinea
DEN 19. april 1975 innførte Papua og Ny Guinea sin egen valuta. Den erstattet den australske valuta, som fram til da var blitt brukt. Det er interessant å merke seg forholdet mellom den nye valutaen og de skjellpengene som i lang tid har vært brukt på øyene i Stillehavet.
Vår valuta er nå basert på kina og toea. «Kina» er det som skjellet Pinctada maxima kalles på melanesisk-pidgin. Dette skjellet er i virkeligheten den ene delen av skallet til perlemuslingen. «Toea» er et ord på motu-språket for de skjellene som de innfødte i den sørlige delen av Papua og Ny Guinea i lang tid har brukt som armsmykker.
Kina er den største mynten. Den har samme verdi som en australsk dollar. Den har bilder av krokodiller. På den høyre siden er det bilde av den arten som lever i ferskvann, og på den andre siden av den arten som lever i saltvann. Men hvorfor har vi egentlig valgt å bruke mynter i stedet for sedler?
Myndighetene resonnerte som så at en mynt gjennomsnittlig har mye lengre levetid enn en seddel. De regner derfor med å spare betydelige beløp ved å bruke mynter. Vi har imidlertid sedler for to, fem og ti kina.
Noen har lurt på hvorfor den største mynten har hull i midten. Dette gjør at den veier mindre og er rimeligere i produksjon, og befolkningen i Papua og Ny Guinea er dessuten vant med slike penger. I tiden 1929—1945 ble det preget bestemte mynter med tanke på Ny Guinea, og disse hadde alle et hull i midten. Lokalbefolkningen tredde dem ofte på fiskesnører og hengte dem rundt halsen. Dette var den letteste måten å frakte penger på for folk som ikke hadde tøy med lommer.
Én kina tilsvarer 100 toea, og hver toea har samme verdi som en australsk cent. Vi har mynter til en verdi av én, to, fem, ti og 20 toea. De er alle utstyrt med forskjellige bilder av fascinerende representanter for dyrelivet i Papua og Ny Guinea.
På én-toeaen er det bilde av den såkalte fuglevingesommerfuglen, en av de største og mest fargerike sommerfuglene i verden. På to-toeaen er det bilde av en fisk som ofte skifter farge for å kamuflere seg når det er fare på ferde. Fem-toeaen har bilde av en skilpadde, og ti-toeaen har bilde av en kuskus, et lite dyr som holder til i trærne. På 20-toeaen er det bilde av en kasuar, en stor fugl som ikke kan fly.
Selv om de fleste nå bruker moderne valuta, er det fortsatt en del av øyboerne som bruker skjellpenger. I Papua og Ny Guinea blir for eksempel kinaskjell gjort om til penger ved at de blir polert og skåret ut i halvmåneform. Så blir det laget et hull i hver spiss av halvmånen, slik at skjellene kan tres på en mor og bæres rundt halsen.
Kinaskjellene er hovedsakelig blitt brukt som brudepenger eller til å kjøpe griser for. Det var særlig i høylandet at de var populære.
Toeaskjell blir også brukt som valuta fremdeles. Disse skjellene blir skåret ut av toppsneglehus og danner et armbånd som er et par centimeter tykt. Ettersom en bare kan skjære ut én toea av hvert toppsneglehus, er disse pengene nokså dyre å lage. Et stort pengestykke kan være verdt 20 australske dollar eller 20 kina.
De skjellpengene som i lang tid er blitt brukt av befolkningen i det britiske protektoratet British Solomon Islands, blir laget på øya Malaita. Det finnes to forskjellige typer av disse pengene, «røde penger» og «hvite penger». De røde pengene blir laget av et kjeglesneglehus som er rødt innvendig, og de hvite av et kjeglesneglehus som er hvitt innvendig. Små stykker blir skåret ut av disse skjellene, og så blir det boret hull gjennom dem.
Skjellstykkene blir så tredd på en tråd — først en rekke røde og så en rekke hvite. Mellom seks og ti tråder utgjør ett pengestykke, som har samme verdi som 20 kina. Både skjellpenger og australske penger blir nå brukt i dette britiske protektoratet.
I de senere år har imidlertid øyboerne vært mer tilbøyelige til å gå over til australsk valuta, skjønt en del av den eldre generasjon foretrekker fremdeles å bruke skjellpenger som verdioppbevaringsmiddel. I Papua og Ny Guinea har vi nå som nevnt en ny valuta, en som ikke bare forteller om det fascinerende dyrelivet her hos oss, men også vitner om bruken av skjellpenger opp gjennom tidene.