Tyrefekting — en fiesta i Spania

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Spania

I UTALLIGE hjem rundt om i verden henger det bilder som gjengir en tyrefekters dyktighet. Overalt er folk fascinert av tyrefektning. Men de fleste har ikke selv vært til stede på en tyrefektning. Hva er det egentlig som foregår? La oss avlegge et besøk på en arena i Barcelona i Spania — Plaza de Toros Monumental.

Idet vi nærmer oss, merker vi at atmosfæren er spent og opphisset. Folk strømmer til fra alle kanter. Billettprisene er 500 og 1000 pesetas (50 og 100 kroner). Men de høye prisene ser ikke ut til å avskrekke noen.

Når vi kommer inn på arenaen, ser vi høyt oppe til venstre på tribunene et orkester, som stemmer i med en paso doble, den musikken som alltid blir spilt i forbindelse med tyrefektninger. Over på høyre side, også høyt oppe, er presidentens losje. Presidenten er som oftest en person fra stedet av høyere rang som leder kampen og deler ut troféene. En del av arenaen er merket toriles, og der står seks tyrer med stamtavlen i orden og venter. De er blitt trent i minst fire år. Hver tyr veier cirka 500 kilo.

Nederst til venstre står tre toreros (matadorer) og venter sammen med sine cuadrillas eller assistenter, noen til hest og andre på bakken. Før dagen er over, vil disse tre matadorene ha tatt seg av alle de seks tyrene, to hver.

«La Corrida de Toros» (tyrefektningen) begynner

Alle må nå forlate arenaen, bortsett fra den ledende av de tre toreroene. Tyrenes innhegning blir åpnet, og ut stormer en diger, svart stut. Denne muskelbunten på et halvt tonn stamper rundt på arenaen med hodet høyt som om den utfordrer alle til å komme ned og ta opp kampen. Den behøver ikke å vente lenge. Mens toreroen ser på, gjør hans assistenter seg klar til å sette tyren på prøve med kappene sine.

Nå stiller toreroen seg opp midt på arenaen, gjør noen innledende bevegelser med sin capote eller store kappe og svinger langsomt unna tyren idet den kommer stormende. Hvis toreroen føler seg spesielt sikker, kan han stå på knærne og gjøre disse bevegelsene mens oksen stormer mot den virvlende kappen en rekke ganger. Publikum gir sitt bifall ved å rope av full hals: «¡Ole! . . . ¡Ole!» Men nå høres en trompetfanfare.

Dette markerer slutten på kappearbeidet og begynnelsen til den delen av forestillingen som kalles varas. Nå er det pikadoren på hesteryggen som overtar. Med en lanse i hånden velger pikadoren seg ut en stilling ved ytterkanten av arenaen for å lure tyren til å angripe ham. Plutselig får tyren øye på dette mye større angrepsmålet. Den stormer forover og stanger inn i hestens høyre side. Idet tyren borer hornene inn i den beskyttende madrassen langs siden på hesten, som for øvrig har bind for øynene, blir både hest og rytter tvunget tilbake. Hesten kjemper for å gjenvinne balansen, og samtidig kjører pikadoren lansen sin inn i skulderpartiet på tyren av alle krefter. Derved kutter han over noen av tyrens muskler og sener, og dette gjør at det store dyret må holde hodet lavere, noe som er nødvendig for toreroens senere arbeid med sin muleta (en mindre duk). Tyren trekker seg øyeblikkelig tilbake og angriper så igjen, bare for å få lansen stukket gjennom skulderpartiet nok en gang og derved bli fratatt enda mer av sin kraft og styrke.

Nå kommer en rekke banderilleros inn. Deres oppgave består i å plante 75 centimeter lange spyd med skarpe mothaker, banderillas, i tyrens skulderparti. I 20—30 meters avstand tiltrekker banderilloen seg tyrens oppmerksomhet ved å rope. Han løper så mot tyren med en banderilla i hver hånd. I akkurat det rette øyeblikk hever han seg opp på tærne og anbringer spydene i tyren. Dette gjentar seg opptil fire ganger og kan også gjøres fra hesteryggen.

På dette tidspunkt har tyren mistet mye av kreftene. Blodet strømmer ned fra sårene i skulderpartiet. Hele kroppen hever og senker seg på grunn av anstrengelsene. Trompetfanfaren lyder igjen, denne gang for å introdusere den del av kampen som ender med at dyret dør.

Tyren blir drept

Før toreroen skrider inn for å drepe tyren, hender det at han løfter på hatten og tilegner en eller annen i forsamlingen tyren, kanskje en fremtredende person, eller hele publikum i sin alminnelighet. Så går han mot tyren med sin muleta, en liten duk, brettet ut. Han bruker den for å lokke tyren til angrep. Trass i at tyren er helt utmattet, tar den imot utfordringen og går til angrep, men ikke fordi duken er rød (okser er fargeblinde). Det er de bevegelsene toreroen gjør med duken, som får den til å angripe.

Toreroen lokker tyren til en rekke angrep og prøver hver gang å få den til å komme nærmere, samtidig som han omhyggelig passer seg for de farlige hornene. Én gang passerer tyren så nær at tyrefekteren nesten mister balansen. Idet han snur seg mot tyren igjen, har han blod på drakten sin.

Toreroen gjør seg nå klar til å drepe tyren med sin estoque, et spesielt sverd. Tyr og matador står for siste gang vendt mot hverandre. Den ene er helt utkjørt og puster tungt, mens blodet strømmer nedover kroppen, og seks spyd stikker opp fra skulderpartiet. Den andre står anspent med føttene sammen og sverdet parat.

For å drepe på en renslig måte og i samsvar med reglene må toreroen kjøre sverdet ned mellom skulderbladene så langt som til festet på sverdet og skade pulsåren eller et livsviktig organ. Men dette lykkes sjelden ved første forsøk. Denne gangen må toreroen gjøre et nytt forsøk. Når han så har klart det, står tyren bare der noen sekunder med tungen hengende slapt ut av munnen og spytt og blod rennende fra munnen. Så faller den død om. For sikkerhets skyld kommer en assistent nå bort og kutter over ryggmargen like bak hornene med en spesiell dolk.

Når tyren er drept

Nå er tiden inne til at publikum kan gi uttrykk for sin mening. Dette kan variere fra fullstendig taushet (som er et uttrykk for misnøye), til piping, applaus og vifting med lommetørklær. Mens dette foregår, sleper en rekke hester den døde tyren ut. Hele forestillingen, fra det øyeblikk da tyren først kom inn, har tatt cirka 15 minutter.

Presidenten avgjør nå om det skal deles ut et trofé. Hvis toreroen har gjort en rosverdig jobb, får han kanskje et av tyrens ører. Hvis han har vært spesielt dyktig, får han kanskje begge ørene. En enestående dyktighet blir belønnet med det høyest oppnåelige — begge ørene og halen foruten ære og berømmelse og mulighet for å få bedre betaling i senere kamper.

Tyrefektninger gjennom tidene

Tyrefektningene er blitt utviklet i løpet av tusener av år, særlig i Spania. En av grunnene til det er at de oksene som blir oppdrettet i Spania, er i besittelse av de egenskapene som er nødvendige for at de skal kunne delta i disse kampene. Tyrefektningene har fått betydelig bedre økonomisk støtte i løpet av de siste 15 årene som følge av det store oppsvinget i turisttrafikken. Hvert år er det nå om lag 30 millioner mennesker som besøker Spania. Mange turister er til stede på tyrefektninger fordi de tror at det er en typisk spansk opplevelse. Det er det imidlertid slett ikke. Selv om tyrefektning blir regnet for å være Spanias fiesta nacional (nasjonale folkeforlystelse), er det bare de færreste spaniere som overværer tyrefektninger og er noe som helst interessert i dem. Men så lenge det finnes folk nok som er villige til å betale for disse forestillingene, kommer det til å være toreroer som er villige til å delta, og godseiere som er villige til å oppdrette flere tyrer. Men hvilken virkning har tyrefektningene på dem som ser på?

Virkning på publikum

Folks reaksjon er naturligvis forskjellig. Noen synes at en tyrefektning er avskyelig, mens andre blir fascinert av den. En aficionado (tilhenger) bryr seg for eksempel ikke noe om at tyren må dø. Han er mer opptatt av kunsten, av toreroens eleganse og dyktighet og den måten han bruker kappen og muletaen på. Men selv om det blir sagt mye om toreroens dyktighet og eleganse, vil selv de som forsvarer tyrefektningene, innrømme at dyret blir grusomt behandlet. Et oppslagsverk sier riktignok at tyrefektningene har gjennomgått en gradvis forandring i årenes løp og «mistet en god del av sin råskap», men innrømmer ikke desto mindre at de fremdeles er «grusomme i visse detaljer». — Uthevet av oss.

Noe vi også må ta i betraktning, er at toreroen setter sitt eget liv på spill for å behage publikum. The Encyclopædia Britannica sier:

«Folkemengden ønsker ikke egentlig å se at en mann blir drept, men muligheten for at han kan bli drept, og hans forakt for faren og den dyktige måten han unngår å bli skadd på, hisser opp stemningen. Publikum er ikke interessert i å se en mann gå inn på en arena, drepe et dyr på den tryggeste måten og så gå uskadd ut igjen; de vil se dyktighet, eleganse og vågemot. En corrida er derfor egentlig ikke en kamp mellom en mann og en tyr, men snarere mellom en mann og ham selv: Hvor nær vil han våge å la hornene komme, hvor langt vil han gå for å tekkes mengden?»

Det er interessant å merke seg at portugisisk tyrefektning (hvor tyren ikke blir drept) ikke er like populært hos det betalende publikum.

Som rimelig kan være, går ikke alltid utfallet av kampen i toreroens favør. The Encyclopædia Britannica forteller: «Praktisk talt hver eneste matador blir stanget mer eller mindre alvorlig minst én gang hver sesong. Belmonte (en av de mest berømte tyrefekterne i 1920-årene) ble stanget over 50 ganger. Av de anslagsvis 125 større matadorer (siden 1700) er 42 blitt drept på arenaen; dette tallet omfatter ikke nye matadorer eller banderilleros eller pikadorer som er blitt drept.» Til tross for dette kommer over 3000 tyrer til å bli drept på spanske arenaer i denne sesongen, og en rekke toreros kommer til å sette sitt liv på spill flere ganger i uken.

Den katolske kirke og tyrefektningene

I mange år var tyrefektninger forbudt av den katolske kirke. Pave Pius V (1566—1572) sendte ut noen brev hvor han truet tyrefekterne med at de ville bli ekskommunisert og bli nektet en kristen begravelse. Andre paver støttet hans syn, helt til Clemens VIII (1592—1605) opphevet de tidligere ekskommunikasjonene, men samtidig fastslo at tyrefektninger i Spania ikke skulle holdes på helligdager. Det ble ikke desto mindre vanlig å arrangere tyrefektninger i forbindelse med feiringen av religiøse begivenheter og høytider. I Enciclopedia Universal Ilustrada leser vi:

«Overføringen av det helligste sakrament (Santísimo Sacramento) fra ett alter til et annet ble feiret med tyrefektninger; det samme var tilfelle med overføringen av relikvier og helgenbilder; feiringen av årsfester til minne om byers og landsbyers skytshelgener, bygging av kirker, kanoniseringer og mange andre religiøse høytider. Over 200 tyrer ble ofret i cirka 30 tyrefektninger for å feire kanoniseringen av St. Teresa de Jesús. Noen tyrer ble bekjempet inne i Palencia-katedralen; kjøttet av de oksene som ble drept til ære for helgenene, ble tatt vare på som relikvier og holdt for å kunne iverksette helbredelser; domkapitlet [presteskapet] organiserte og finansierte tyrefektningene . . . I Tudela var det vanlig at den morgenen en tyrefektning skulle finne sted, ble en kapusinermunk tatt med for å trollbinde oksene, for at de skulle være i kamphumør.»

Toreroer er ofte religiøse, men som noen av dem innrømmer, er de det på en overtroisk måte. En av dem fortalte at hver tyrefekterarena har sitt eget kapell hvor toreroene kan gå og be før de møter tyren. Ja, mange av toreroene har med seg et transportabelt alter på sine reiser som de kan sette opp på hotellrommet og be foran før de går inn på arenaen.

Er tyrefektning noe for de kristne?

Hvilket syn bør en kristen i vår tid ha på tyrefektning? Det er en rekke spørsmål som kommer inn i bildet i denne forbindelse. Når mennesket er skapt i Guds bilde og Gud er kjærlighet, kan da et menneske gjenspeile Guds kjærlighet når det behandler dyr på en grusom måte? (1 Mos. 1: 26; 1 Joh. 4: 8) Når en kristen har innvigd sitt liv til Gud, er det da riktig av ham å sette sitt liv i fare ved å provosere en vill okse med fullt overlegg? Vil han kunne følge en slik handlemåte i Guds nye ordning, hvor ingen, hverken mennesker eller dyr, «skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe»? — Es. 11: 9.

Hvordan forholder det seg så med det å samle på eller henge opp bilder av tyrefektninger og matadorer hjemme hos seg? Er det et uttrykk for et likevektig syn på tingene, et sunt sinn og god dømmekraft å opphøye menn som ringeakter livets gave og har som levebrød å opptre som dyreplagere? Og en annen ting: Hvilken virkning ville det ha på andre kristne om en hadde slike bilder hjemme hos seg? Eller sett at noen så at en kristen overvar en tyrefektning. Dette er alvorlige spørsmål for tenkende kristne, for apostelen Paulus skrev: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — 1 Kor. 10: 24.

[Bilde på side 16]

Inngangen til kapellet i Plaza de Toros Monumental i Barcelona