Livet som matador — hvor tilfredsstillende er det?

Beretningen om en som realiserte sin drøm om å bli matador, og hvordan en matadors liv virkelig arter seg.

I NESTEN 20 år drømte jeg om å bli en fullt utlært matador, og nå hadde øyeblikket endelig kommet. Det var 2. april 1967 i Alealá de Henares i Madrid.

Da jeg kom ut av hotellet, sto det en stor skare venner og beundrere der som ønsket å være sammen med meg på denne viktige dagen. Denne ettermiddagen, under en seremoni som kalles alternativa, skulle jeg utnevnes til matador de toros, den høyeste tittel en profesjonell tyrefekter kan oppnå.

De som presenterte meg, var seniormatador Curro Romero, seremoniens gudfar, og det offisielle vitnet, den berømte matadoren El Cordobés, Manuel Benitez. Etter at det var blitt sagt noen oppmuntrende ord som ønsket meg velkommen i denne eksklusive gruppen av profesjonelle tyrefektere, fikk jeg overrakt det som vanligvis kalles los trastos de matar, verktøyet. Det er sverdet og muletaen, den lille duken som blir brukt til å tirre tyren med.

Så ble jeg omfavnet av de to veteranmatadorene. Og til slutt skulle jeg stilles ansikt til ansikt med tyren. Jeg besto prøven. Nå lå en lovende karriere foran meg. Endelig hadde jeg oppnådd det jeg hadde ønsket så sterkt i mange år.

Et tidlig ønske om å bli matador

Da jeg var liten, var tyrefektning min eneste interesse. Jeg pleide å sitte utenfor barbersalongen og høre på når mennene snakket om tyrefektning. På den tiden snakket de ennå om en av de mest berømte tyrefektere gjennom alle tider, Manolete (Manuel Rodriguez), som ble drept av en tyr i 1947.

Jeg hadde øvd meg på tyrefektning en tid, men uten å ha noe virkelig dyr å kjempe mot. Til slutt fikk jeg en mulighet. Det var i desember 1958. Da var jeg bare 15 år.

Noen eldre venner av meg hadde planlagt å dra til en innhegning om natten for å øve seg. Jeg fikk overtalt dem til å ta meg med. Etter mye strev klarte de å skille ut en vill ku fra hjorden. Så skulle vi fire hver vår gang kjempe mot den. Da vi var ferdige, var det litt uenighet om hvem som hadde vært best. En av guttene sa at jeg hadde vært best. Det overrasket meg, for jeg hadde ingen anelse om hva som var bra, og hva som ikke var bra, når det gjaldt tyrefektning. Fra da av tok mine eldre venner meg med på sine nattlige tyrefektninger, og jeg skaffet meg en hel del erfaring.

Én natt traff en ku meg med hornet og ga meg en flenge i ansiktet fra munnviken og ned til haken. Den eneste «legen» jeg hadde, var en av kameratene mine, som helte aguardiente, billig brennevin, i såret. Dette var første gang mitt blod ble utgytt, og jeg betraktet det som en ære. Men hvordan ville jeg reagere neste gang? Ville jeg være redd for å gå mot en okse på en arena foran et stort publikum?

Mens jeg grunnet på slike spørsmål, ble jeg enda mer besluttet på å bli en suksessrik matador.

Jeg jager mot målet

Far gjorde alt han kunne for å ta motet fra meg. Han slo meg og lot meg være uten mat. Når han oppdaget at jeg ikke var hjemme sent om kvelden, låste han døren, slik at jeg ble nødt til å tilbringe resten av natten på gaten. Da jeg var om lag 16 år gammel, bestemte jeg meg derfor for å rømme sammen med to kamerater som også ville bli matadorer.

Vi dro til Salamanca, nord i landet, cirka 700 kilometer fra mitt hjem i Palma del Rio. Vi reiste med godstog og sultet og frøs, men vi holdt oss i live ved å tigge om mat på gårdene og av og til ved å stjele høns. Det hendte at jeg tenkte på å dra hjem igjen, men tanken på den ære jeg ville oppnå hvis jeg ble matador, ansporet meg til å fortsette.

En dag hørte vi at det skulle være en tyrefektning i Ciudad Rodrigo i Salamancaprovinsen. Oksene der er så store at det er få som er villige til å møte dem på arenaen. Men mitt ønske om å bli matador var sa sterkt at jeg ikke brydde meg om hvor farlig dette var. Det eneste som sto i hodet på meg, var at jeg ville bli berømt.

På grunn av den dristighet jeg la for dagen ved denne anledningen, fikk jeg noen penger — nok til at jeg kunne komme meg til Madrid. Med assistanse fra noen slektninger kom jeg der inn på en tyrefekterskole. I tre måneder øvde jeg meg på det som kalles salón-tyrefektning, og på å forbedre min stil.

Min første formelle kamp

Nå var jeg en såkalt novillero, en nybegynner. For å nå mitt mål og bli en fullbefaren matador trengte jeg erfaring og øvelse i å opptre for et publikum.

Så, i 1963, deltok jeg endelig i en formell tyrefektning, og navnet mitt sto i annonsene. Dette var i min hjemby, Palma del Río i Córdoba. Det skulle feires en religiøs høytid i byen, og som skikken er i de fleste byer, skulle det i den forbindelse være to tyrefektninger.

Så snart jeg hadde kommet inn på arenaen, var jeg så ivrig etter å vinne at jeg er sikker på at jeg var enda mer rasende enn tyren. Og jeg seiret — jeg ble belønnet med begge ørene og halen, det høyeste trofé, og retten til å komme tilbake dagen etter. Også den dagen seiret jeg stort. Alle roste meg og sa at jeg kom til å bli en dyktig torero eller matador.

En forretningsmann ønsket å bli min manager og representant. Far hadde forandret mening og hadde ikke lenger noe imot at jeg ville bli matador, for han kunne se hvilke økonomiske fordeler det medførte. I nærvær av en notarius ga han avkall på foreldreretten over meg og overga meg til manageren, ettersom jeg ennå ikke var myndig. Mor var på den annen side imot det hele på grunn av den faren tyrefektning innebærer.

Flere skritt på vei mot målet

Min manager var til stor hjelp for meg i begynnelsen og arrangerte kamper for meg mot unge tyrer. Dette ga meg anledning til å utvikle meg og forbedre meg. Men så sluttet jeg å gjøre framskritt, for min manager var bare amatør i sitt yrke og hadde ikke de nødvendige kvalifikasjoner til å kunne hjelpe meg til å bli en fullbefaren matador. Jeg hadde kontrakt med ham for fem år, og den eneste utveien var å kjøpe meg fri. Det gjorde jeg. Det kostet meg en stor pengesum, men det ga meg i hvert fall frihet til å fortsette videre på vei mot målet.

Min nye manager ordnet det slik at jeg skulle delta i en tyrefektning i Bilbao, som har en av de største og viktigste arenaene i Spania. Dette skulle vise seg å bli en viktig begivenhet i min profesjonelle karriere.

Mens jeg holdt på med kappearbeidet, fikk tyren tak i kappen med det ene hornet og slengte den i bakken. Nå sto jeg der helt forsvarsløs, uten noe å bortlede tyrens oppmerksomhet med. Jeg kunne ha flyktet i sikkerhet med æren i behold. Men uerfaren og innstilt på å gjøre suksess som jeg var, ble jeg på min post og sparket tyren midt i ansiktet. Den fikk imidlertid det venstre låret mitt på hornet og holdt på å gjennombore det.

Jeg blødde voldsomt. Publikum ville ganske sikkert unnskylde meg hvis jeg nå trakk meg tilbake. Jeg nølte et øyeblikk. Men ønsket om å seire og komme et skritt nærmere målet viste seg å være sterkere enn smertene. Jeg ropte at jeg måte få en ny kappe, og til tross for at mange prøvde å stanse meg, gikk jeg igjen mot tyren. Jeg begynte å føle meg svak.

Selv om de tilstedeværende ikke ønsker å bli vitne til noen tragedie, blir de opphisset og forventningsfulle når matadoren kommer i farlige situasjoner. Trass i skadene fullførte jeg kappearbeidet og drepte tyren. Under ovasjonsmessig bifall fra publikum gikk jeg en runde på arenaen og ble så båret ut til førstehjelpsavdelingen. Deretter ble jeg overført til et spesielt sykehus for tyrefektere i Madrid.

Avisene skrev referater fra kampen. Nå var tyrefekterpublikumet virkelig blitt oppmerksom på meg. Avisene hadde også et bilde av meg hvor jeg kjempet mot tyren med et åpent sår i låret etter hornet. Jeg ble berømt og fikk engasjementer på de beste arenaene i Spania og i Sør-Frankrike. På denne måten nådde jeg endelig mitt mål og tok altså alternativa 2. april 1967.

Et tilfredsstillende liv?

Jeg begynte nå å få opptil 18 000 kroner for hver corrida eller kamp. Men når jeg hadde betalt min cuadrilla eller trupp og betalt reiseutgifter, mat, hotellregninger og ti prosent til manageren, hadde jeg ofte mindre enn ti prosent igjen som jeg kunne putte i min egen lomme. Jeg samlet meg ikke opp de rikdommer jeg hadde ønsket; jeg brukte faktisk mer enn jeg tjente, men jeg regnet med at jeg ville tjene mer i neste sesong.

En tid syntes jeg det var helt enestående å være matador — jeg likte berømmelsen og den overdrevne smigeren. Men så begynte jeg å innse at disse menneskene snarere var venner av matadoren enn av meg som person. De ville sole seg i den glans som omga en feiret matador, og ville gjerne bli sett sammen med ham. Etter suksessrike tyrefektninger pleide hotellet å være fullt av «venner». Det ble arrangert fiestaer til ære for meg. Men hvis det var en dag det ikke hadde gått så bra på arenaen, glimret disse «vennene» ved sitt fravær.

Jeg begynte dessuten å bli klar over at det bare er noen få, mektige personer som står bak hele tyrefektningen. Noen få empresarios hadde kontrollen over de største arenaene, og hvorvidt en fikk engasjement til å opptre på dem, avhang mer av ens forbindelser enn av ens dyktighet. Og journalistene ville vanligvis ikke fortelle om en matadors seirer på arenaen hvis ikke de hadde fått noen penger på forhånd.

Og så var det jo nesten ikke til å unngå at en ble stanget fra tid til annen. Det gjorde naturligvis vondt rent fysisk sett, men det gjorde også kraftige innhogg i lommeboken, for sesongen varer bare noen få måneder, og hvis en ble stanget, kunne en risikere å bli satt utenfor i mellom to og fire uker eller kanskje enda lenger. Jeg ble stanget sju ganger, og en tid hadde jeg så mange sår og skrammer på kroppen at den mest av alt lignet et veikart.

Jeg begynte å innse at livet som matador i det hele tatt ikke var slik jeg hadde tenkt meg. Det var imidlertid også noe annet som fikk meg til å lure på hvor mye det livet jeg levde, egentlig var verdt.

Matadoren og religion

Religionen har nær tilknytning til tyrefektningene. Det er skikk og bruk at matadorene besøker en helligdom full av helgenbilder for å tilbe før hver kamp. Mange har et transportabelt alter med seg. Jeg husker spesielt en gang da jeg ba foran alteret mitt før jeg gikk inn på arenaen, slik jeg pleide, og da jeg kom tilbake, viste det seg at alteret hadde tatt fyr! Hvis jeg hadde kommet litt senere, ville ilden ha spredt seg til hele rommet. Det fikk meg til å tenke: Hvis disse bildene ikke kan redde seg selv, hvordan kan de da beskytte meg under en tyrefektning? Tvilen plaget meg.

En annen gang da jeg deltok i en tyrefektning i Frankrike, gikk jeg for å skrifte, slik jeg pleide å gjøre. Vi som sto utenfor og ventet, ble både overrasket og skuffet da presten ikke ville ta imot oss. Men da han fikk høre at jeg var der, kom han ut og tok imot meg, men ignorerte alle de andre som hadde stått der så lenge og ventet. Slike opplevelser begynte å svekke min tro på den katolske kirke. Men jeg trodde på Gud og hadde stor respekt for Bibelen. Ja, jeg likte godt å lese i Bibelen.

En gang spurte jeg en prest om Bibelen og sa at jeg skulle ønske at jeg kunne forstå den. Han frarådet meg imidlertid å lese Bibelen. Han sa at Bibelen var for teologene, og at jeg ville bli gal hvis jeg leste for mye i den. Det gjorde meg bedrøvet og svekket ytterligere min tro på kirken.

Et bedre mål i livet

Omtrent på denne tiden, høsten 1968, satt min kone og jeg og spiste frokost en morgen da noen banket på døren. Min kone åpnet, og der sto to kvinner som ville snakke med oss om Bibelen. De besvarte hvert eneste spørsmål jeg stilte, ut fra Bibelen. Jeg undret meg over dette og skulle ønske at jeg kunne finne fram i Bibelen på den måten. Da jeg leste den litteraturen jeg hadde tatt imot av dem, forsto jeg at den kunne hjelpe meg til å skaffe meg den bibelkunnskap jeg så gjerne ville ha. Vi tok snart imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium i vårt hjem.

Det var omtrent på denne tiden jeg ble innbudt til å delta i en tyrefektning som et ledd i en fiesta som skulle holdes på en stor kvegfarm. Biskopen av Sevilla var der, og jeg merket meg hvor begeistret han var for kampen. Men jeg for min del følte meg nokså ille til mote.

I løpet av min karriere må jeg ha drept om lag 240 tyrer. Men når jeg har sett andre matadorer kjempe mot en tyr, har jeg alltid hatt vondt av det lidende dyret. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med Bibelens lære, forsto jeg at tyrefektning ikke er noe for sanne kristne. Tyrefektningen på denne kvegfarmen kom til å bli den siste jeg deltok i.

Etter hvert som jeg forsto at det er Guds hensikt å skape en rettferdig, ny tingenes ordning, fikk jeg et sterkere ønske om å tjene Ham. (2 Pet. 3: 13) Dette ble nå mitt fremste mål i livet. Og ettersom Bibelen sier at Gud vil at alle skal få høre om hans nye ordning, begynte jeg å fortelle andre om den. — Matt. 24: 14.

Mange ble overrasket og glade over at jeg kom og banket på døren deres. De ville gjerne snakke med meg om tyrefektning. Men så benyttet jeg anledningen til å forklare dem at det finnes noe som er mye bedre enn tyrefektning, nemlig å kjenne og tjene vår store Skaper. Jeg har selv erfart at det er sant. — Innsendt.