Tyrefektning — kunst eller råskap?

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

LUCIO var bare 19 år gammel. Det var vår i Sevilla, og det berømte tyrefekterstadionet Maestranza var fullsatt. Lucio var en tanke for nær oksen da den tordnet forbi ham. Et spisst horn rev med seg det høyre øyet hans.

Da han kom ut fra sykehuset, trenet han innbitt i tre måneder med kappen sin. Selv om han hadde mistet et øye, var han ikke villig til å oppgi det han hadde drømt om hele livet. Ved slutten av sommeren var han tilbake på arenaen i Sevilla for å delta i kamp, og han ble båret ut i triumf. «Det var et høyt spill,» innrømmet han, «men slik er det i tyrefektning.»

Tyrefekteren er en dramatisk skikkelse som har inspirert komponister, forfattere og filmskapere. Dette er kanskje grunnen til at millioner av turister har en følelse av at det er noe som mangler, hvis de ikke får overvært en tyrefektning når de er på besøk i Spania eller Mexico.

Men det er langt fra bare turister som fyller tyrefekterstadionene. Berømte matadorer trekker tusenvis av sakkyndige lokale beundrere til de imponerende stadionene i Madrid, Sevilla og Mexico by. Entusiastene oppfatter en stor matador som en kunstner på linje med Goya og Picasso, en kunstner som med dødsforakt skaper skjønnhet i bevegelser.

Men det er ikke alle spanjere som har tyrefektning i blodet. I en meningsmåling som ble foretatt for ikke så lenge siden, svarte 60 prosent av de spurte at de hadde liten eller ingen interesse for det. Flere grupper i Spania har satt i gang en kampanje mot denne «folkeforlystelsen». De hevder at «tortur er verken kunst eller kultur».

En gammel tradisjon

Det å arrangere kamper mellom mann og okse er en gammel tradisjon som vekker begeistring hos noen og virker frastøtende på andre. Folk i middelhavslandene har lenge beundret villoksens ukuelige ånd. Faraonene i Egypt jaktet til fots på villokser, mens prinser og prinsesser på Kreta overlistet angripende okser ved å slå saltomortale over hornene deres.

I løpet av de første tusen år av vår tidsregning bidrog romerne og muslimene gjennom sitt herredømme til å utforme det som skulle bli en tradisjonell spansk underholdningsform. Romerske amfiteatre i forfall ble omgjort til tyrefekterstadioner, som fremdeles minner litt om romerske sirkuser. Maurerne innførte den kampformen som går ut på at oksen blir stukket med lanse fra hesteryggen. Denne kampformen inngår nå i seremonien.

Det var først i det 18. århundre oksekampene begynte å ligne dagens oppvisninger. Det var på den tiden aristokratiet overlot tyrefektningen til profesjonelle utøvere fra lavere befolkningslag. Omtrent på denne tiden kreerte Goya en spesiell tyrefekteruniform som i vår tid kalles en traje de luces, «lysenes drakt», fordi den er så rikt utstyrt med gull- og sølvbroderier. Det ble også lagt vekt på å framskaffe høvelige okser.

En annen slags okse

Den egentlige villoksen forsvant fra sin siste skanse i skogene i Mellom-Europa i det 17. århundre. Men i de siste 300 årene er den spanske villoksen blitt bevart gjennom et selektivt oppdrett av kampokser. Den viktigste forskjellen mellom en vill og en tam okse ligger i den måten dyret reagerer på når det blir truet. Den spanske villoksen angriper kontinuerlig hva som helst eller hvem som helst som beveger seg foran den.

Tyrefektningen avhenger av denne egenskapen, som de spanske oppdretterne stadig søker å forbedre. I fire år blir oksene stelt og fôret før det skjebnesvangre øyeblikket da de ubarmhjertig blir jaget inn på arenaen. Før en okse kommer inn på arenaen, har den aldri sett en matador eller en kappe — hvis den hadde det, ville den husket knepene og vært for farlig. Men den styrter instinktivt mot den vaiende duken, enten den er rød eller har en hvilken som helst annen farge (okser er fargeblinde). Etter en 20 minutters tid er det hele over, og et livløst kadaver på 450 kilo blir dratt ut av arenaen.

Tyrefektningens forskjellige faser

Under den fargerike åpningsseremonien paraderer alle deltagerne, deriblant de tre matadorene, deres assistenter og pikadorene, rundt arenaen. Hver matador er blitt tildelt to okser og nedkjemper dem enkeltvis i løpet av sine to kamper. Et musikkorps akkompagnerer handlingen med oppildnende tradisjonell musikk så lenge kampene pågår, og hver av dramaets tre tercios eller akter blir innledet med hornsignaler.

Første fase begynner etter at tyrefekteren har gjort flere innledende manøvrer med en stor kappe for å tirre oksen. Deretter kommer pikadoren ridende inn på arenaen. Han er væpnet med en lanse med stålspiss. Oksen tirres til å angripe hesten, som er utstyrt med polstrede flankebeskyttere. Pikadoren avverger angrepet med lansen og stikker den i oksens nakke- og skuldermuskler. Dette svekker nakkemusklene og tvinger oksen til å senke hodet når den angriper, noe som er spesielt viktig når den til slutt skal drepes. (Se bildet ovenfor.) Etter ytterligere to angrep rir pikadoren ut av arenaen, og kampens andre tercio begynner.

I denne fasen opptrer matadorens hjelpere, de såkalte banderilleroer, som har til oppgave å stikke to eller tre par banderillaer, korte spyd med stålspisser, inn i oksens skulderparti. En banderillero tiltrekker seg oksens oppmerksomhet ved å rope og fekte med armene fra en avstand på 20—30 meter. Når oksen går til angrep, løper banderilleroen mot den og svinger til side i siste øyeblikk samtidig som han planter to spyd i oksens skulderparti.

I kampens siste fase stiller matadoren opp mot oksen — alene. Dette avgjørende stadium i kampen blir kalt sannhetens øyeblikk. Matadoren bruker nå en muleta, en rød ullduk eller flanellsduk, til å narre dyret. Han holder seg i nærheten av oksen og lurer den til å foreta desperate angrep, men han har kontroll over den med sin muleta, samtidig som han lar den komme nærmere og nærmere. Det er blitt sagt at dette stadium av kampen «egentlig ikke er en kamp mellom mann og okse, men mannens kamp med seg selv: hvor nær vil han våge å la oksens horn komme, og hvor langt vil han gå for å tilfredsstille publikum?»

Når matadoren har demonstrert sin overlegenhet over den forvirrede oksen, forbereder han seg til å foreta dødsstøtet. Dette er kampens høydepunkt. Matadoren passer nøye på at oksen står i den ideelle posisjon med forbena samlet. Så går han mot den, strekker seg over hornene og støter kården mellom dyrets skulderblad, samtidig med at han forsøker å unngå eventuelle plutselige kast som oksen kan gjøre med hornene. Det ideelle er nå at kården går rett gjennom livpulsåren, slik at døden inntrer øyeblikkelig. Dette hender sjelden. Som oftest er det nødvendig med flere forsøk før oksen er ferdig.

Selv i dødsøyeblikket kan oksene være livsfarlige. En populær 21 år gammel matador som gikk under navnet Yiyo, kom for fem år siden til å snu seg etter å ha satt inn nådestøtet. Men oksen reiste seg igjen, og et av hornene dens punkterte hjertet til den uheldige tyrefekteren.

Høvling av horn og død og elendighet

Mange oppfatter tyrefektninger som fargerike og spennende oppvisninger. Men det hefter flere enn ett frastøtende trekk ved denne underholdningen. En forståsegpåer bemerket at «i dette elendige svindelforetagendet er oksen den eneste hederlige aktøren, og den blir skamfert ved at de høvler av spissen på hornene, slik at den får problemer med å lokalisere sitt angrepsmål».a

Tyrefektningsarrangørene er kjent for å være korrupte. En matador sa derfor sarkastisk at han ikke fryktet oksene «halvparten så mye som . . . [han fryktet] de mennene som driver tyrefekterstadionene». De fremste matadorene kan tjene millioner, men konkurransen er skarp, og faren for skader og død er til stede hele tiden. Av de omkring 125 matadorene som har utmerket seg spesielt i de siste 250 årene, har over 40 dødd på arenaen. De fleste matadorer blir stanget og skadet mer eller mindre alvorlig minst én gang i hver kampsesong.

Hvordan kristne bør se på saken

Hvordan bør kristne mennesker betrakte tyrefektning, på bakgrunn av det som her er sagt? Apostelen Paulus henviste til et grunnleggende prinsipp som dreier seg om å vise godhet mot dyr, og framholdt at det fremdeles gjaldt for de kristne. Han siterte fra Moseloven, som spesielt påla en israelittisk jordbruker å behandle sin okse hensynsfullt. (1. Korinter 9: 9, 10) Tyrefektning kan neppe sies å være en human behandling av okser. Noen mener riktignok at tyrefektning er en kunst, men kan det rettferdiggjøre det rituelle drapet på de prektige dyrene?

Et annet prinsipp vi må ta i betraktning, er prinsippet om livets hellighet. Bør en kristen med overlegg utsette seg for livsfare bare for å demonstrere sin mandighet eller for å begeistre sitt publikum? Jesus nektet å sette Gud på prøve ved unødig å utsette seg for livsfare. — Matteus 4: 5—7.

Ernest Hemingway skrev følgende i Døden om ettermiddagen: «Jeg skulle anta, at fra et moderne moralsk synspunkt, det vil si et kristent synspunkt, lar tyrefektning seg ikke forsvare; der er visselig megen grusomhet, der er alltid fare, enten oppsøkt eller utilsiktet, og der er alltid døden.»

Blant de tusener som går og ser en tyrefektning, reagerer mange med begeistring, mens noen blir skuffet, og andre føler avsky. Uansett hvordan mennesker ser på dette, kan Han som har skapt oksen, ikke betrakte dette skuespillet med velbehag. Selv om mange oppfatter det som en kunst, er det i realiteten en krenkelse av guddommelige prinsipper. — 5. Mosebok 25: 4; Ordspråkene 12: 10.

[Fotnote]

[Bilder på side 18]

Den ridende pikadoren stikker en lanse i oksens nakke- og skuldermuskler og svekker dem

En matador i ferd med å støte kården i oksen