En oljerørledning for Peru

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru

KAN du forestille deg hvordan det ville være å leve uten olje og oljeprodukter? Det ville være et liv uten bensindrevne motorer, uten oljefyring og uten de mange plaststoffene som oljeprodukter er råvarer for. Hele vår livsstil og våre vaner ville måtte forandres drastisk, for verdensøkonomien er svært avhengig av olje.

Mange av de landene som ikke har sine egne oljeressurser, er allerede nå alvorlig bekymret på grunn av den utvikling som har funnet sted med hensyn til oljereservene. I de senere år har vitenskapsmennene hevdet at verdens oljeforsyning kan være oppbrukt om mellom 25 og 50 år. OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land) økte prisen på råolje til over 60 kroner pr. fat. Den økonomiske tilstramning var straks merkbar i alle de oljeimporterende land. Spesielt hardt rammet er de utviklingslandene som er avhengige av å importere olje.

Peru var et av de landene som fikk merke virkningene av de økte oljeprisene. Denne republikken på vestkysten av Sør-Amerika hadde riktignok i mange år vært selvforsynt med olje og hadde til og med eksportert olje, men i januar 1977 importerte Peru over 50 000 fat olje pr. dag for å kunne dekke sine egne behov. Eksperter hevdet at det på grunn av Perus voksende økonomi ville være behov for 180 000 fat olje pr. dag innen 1980.

Dette utgjorde imidlertid et alvorlig problem for landets utvikling, ettersom den daglige produksjon på oljefeltene nord i landet lå på bare 65 000 fat. Verdifull utenlandsk valuta måtte brukes som et betalingsmiddel for importert olje. Hva kunne gjøres for å sikre Perus økonomiske vekst og samtidig dekke landets oljebehov?

På leting etter nye forsyninger

Peru begynte å lete etter nye oljeforsyninger. En kjente til at det fantes store mengder olje i urskogsområdene i Amazonasbassenget. Disse ressursene var i det store og hele blitt ignorert, fordi det var så vanskelig å få tak i dem. Men den nye situasjonen som oppsto i 1970-årene, gjorde at de fikk stor betydning for landets økonomi.

Disse oljereservene befant seg i hjertet av en tropisk regnskog, et av de vanskeligst tilgjengelige områdene på jorden. Noe annet som gjorde det vanskelig å utnytte dem, er at størsteparten av Perus befolkning bor på vestkysten, på den andre siden av Andesfjellene. Kunne det la seg gjøre å bygge en rørledning som kunne frakte olje fra urskogsområdet over fjellene til Perus stillehavskyst?

Det ble inngått kontrakt med et firma i San Francisco som skulle undersøke om dette var praktisk gjennomførlig. Undersøkelsene og planleggingen av Trans-Andes-rørledningen tok over et år, og omkostningene var på omkring 30 millioner kroner. I begynnelsen av 1975 kom byggingen i gang. Et prosjekt av et slikt omfang som dette gjorde det naturligvis nødvendig å engasjere mange forskjellige firmaer. Cirka 7000 arbeidere ble ansatt på kontrakt, og av disse var 5000 fra Peru.

Nå kom den store utfordringen: å fullføre rørledningen så hurtig som mulig. Perus myndigheter erklærte at prosjektet skulle gis prioritet. Men det var store vanskeligheter som måtte overvinnes. Hvilke vanskeligheter var det?

Tenk bare på hvor stor denne rørledningen måtte være. Undersøkelser som ble foretatt av PetroPeru, det nasjonale oljeselskap, som er ansvarlig for utviklingen av alle landets oljeressurser, viser at den nordperuanske rørledningen (Oleoducto Nor Peruano) er verdens nest største. Det er bare rørledningen i Alaska som er større. Den nordperuanske rørledningen er 852 kilometer lang, og de første 304 kilometerne, som går gjennom urskogen, er laget av rør med en diameter på 60 centimeter. Resten av rørledningen har en diameter på 90 centimeter. Tre sideledninger av forskjellig lengde fører oljen fra andre felter inn til hovedledningen. Hele prosjektet kom på over 3,5 milliarder kroner.

Noe annet som bidro til å vanskeliggjøre prosjektet, var topografien. Peru har fire store geografiske soner innenfor sine grenser — selva eller urskogen, montaña eller det skogkledde lavlandet, de høye Andesfjellene og den tørre ørkensletten ved kysten. Hvert område skiller seg svært ut fra de andre hva terreng, høyde over havet og klima angår.

Byggearbeid i urskogen

Byggearbeiderne møtte de største vanskelighetene i den tette, gjengrodde tropiske urskogen i Amazonas-bassenget. Fra luften ser dette området ut som et tykt, grønt teppe. Men under den tette vegetasjonen finner vi det som peruanerne kaller aguajales. Det er sumpene. Arbeiderne måtte kjempe seg gjennom over 300 kilometer av dette sumpområdet, hvor det også vokser mange høye trær.

Arbeiderne slet seg framover i det stekende varme, fuktige klimaet. Det faller over 2500 millimeter nedbør her i året. Ingeniører og teknikere fikk til stadighet anledning til å løse uforutsette problemer ved hjelp av nye metoder for rørledningsbygging.

Arbeidet begynte ved den østlige terminalen, San José de Saramuro. Her lagret en materialer som var fraktet med båt cirka 4500 kilometer fra Atlanterhavet og opp Amazonas til havnebyen Iquitos inne i landet. Derfra transporterte 28 slepebåter med 58 lektere over 100 000 tonn materialer og byggeutstyr til dem som arbeidet med rørledningen. Fire helikoptre og to amfibiefly, som leverte nødutstyr og reservedeler, var i konstant bruk.

En god del av de første 304 kilometerne med rør ble lagt i to seksjoner under vann. De fulgte elven Marañons løp. Det er en viktig sideelv til Amazonas. Her oppsto det store problemer. Det ble nødvendig å grave ut spesielle kanaler til røret. Så ble seksjonene anbrakt i den rette stilling og deretter senket ned i vannet.

Arbeidere som bodde om bord i spesielle båter, måtte vasse gjennom søle til halsen ute i sumpen, hvor det var giftige slanger og insekter. Selv om det hele tiden var dyktige leger til stede, var det mange som pådro seg sykdommer. Det var også mange som mistet livet. Noen arbeidere fikk tropiske sykdommer og måtte forlate området. Andre omkom under ulykker. Det tok over et år å fullføre de to første seksjonene.

Over fjell og ørken

I mellomtiden hadde et argentinsk firma satt sine menn i gang med å legge rørledningen over Andesfjellene. Overgangspunktet er heldigvis Porculla-passet, det laveste fjellpasset i den peruanske del av Andesfjellene — 2145 meter over havet. Det var imidlertid kolossale hindringer som måtte overvinnes. For det første var det nødvendig å bygge en skikkelig vei. Så slepte svære trailere 90 centimeter lange rør på plass. Sjåførene måtte ha nerver av stål og være ualminnelig dyktige for å kunne manøvrere disse kjøretøyene oppover bratte fjellveier, hvor den minste feilberegning kunne resultere i at bilen styrtet ned i en dyp kløft. Her oppe i høyden var det dessuten ikke tropisk varme, slik som i urskogen, men det var iskaldt.

Etter at rørledningen har passert fjellene, krysser den Sechura-ørkenen før den når fram til den andre terminalen i havnebyen Bayóvar. Sechura-ørkenen er en av verdens tørreste ørkener, og den bød på helt spesielle vanskeligheter. Kjøretøyer utstyrt med svære ballongdekk slepte rørseksjonene på plass for sveising. Det måtte legges ned spesielle treformer i den rennen som var gravd ut for rørledningen, for at ikke den tørre ørkensanden skulle falle inn i rennen. Flygesand og en ubarmhjertig varme krevde menneskeliv og ødela utstyr.

Det ble installert et helt spesielt mikrobølgekommunikasjonsnett med tanke på å overvåke rørledningen. Dette moderne anlegget, som kostet 450 millioner kroner, fører kontroll med oljestrømmen. Det oppdager straks lekkasjer og kan i løpet av et øyeblikk stenge av oljen for å forhindre at olje går til spille og naturen blir ødelagt.

På grunn av rørledningen kommer Bayóvar — en liten, stille fiskerlandsby — til å bli en moderne by, og en venter at folketallet vil komme opp i 100 000. Det er blitt bygd svære lagertanker for å skaffe plass til de 116 000 fatene med olje som vil ankomme daglig. Det ble også sørget for laste- og lossemulighet for de svære tankbåtene som frakter oljen til raffineriene. Myndighetene i Peru har planer om å gjøre Bayóvar til det nordlige Perus industrisenter. Byen kommer med tiden til å ha et oljeraffineri, en petrokjemisk bedrift, fosfatgruver, en kunstgjødselfabrikk og en metallurgisk industri.

Hvilken virkning for Perus framtid?

Den første forsyningen av olje fra urskogen ankom til Bayóvar 24. mai 1977. De ti pumpestasjonene hadde fylt rørledningen med over tre millioner fat olje. Peruanerne var begeistret. Mange begynte å tenke over hvilken virkning denne rørledningen vil få for Perus framtid.

Den vil uten tvil medføre mange goder. Noen av dem er allerede åpenbare. Det er blitt bygd nye veier til høye fjell og urskogsområder, noe som har ført til at innfødte som en gang levde helt isolert, lettere kan få kontakt med de større befolkningssentrene langs vestkysten. Og det er ingen tvil om at Peru vil høste økonomiske fordeler av å være selvforsynt med olje.

Med mindre en finner nye store oljeforekomster, regner en imidlertid med at de nåværende reservene i urskogen bare vil vare til 1995. Og før befolkningen virkelig får merke godene av denne oljen, er det store lån som landet har tatt opp for å finansiere byggingen av rørledningen, som må betales. Hvilke virkninger den nye rørledningen og oljen gjennom den vil få, avhenger til syvende og sist av hvordan denne energiressursen blir utnyttet. Det vil tiden vise.