Hvordan en kan leve et rikt liv som pensjonist

MANGE av dem som arbeider hardt, ser fram til den tiden da de kan gå av med pensjon. De ser fram til den tiden da det vil være slutt på slit, strev og ansvar. De ser på pensjonsttiden som en tid da de kan gjøre det de har lyst til, og slappe av og hygge seg. Og slik er også denne tiden for en god del. Det er nemlig blitt påvist ved to omfattende undersøkelser som to store amerikanske universiteter har foretatt.

Men i svært mange tilfelle har pensjonisttiden vist seg å være alt annet enn glederik. Ifølge forskerne er den «gylne tid» som pensjonisttiden ofte blir framstilt som i reklamen, i mange tilfelle år som er preget av apati, nedtrykthet og fortvilelse. En annen rapport forteller at pensjonister ofte er plaget av hodepine, nedtrykthet og magebesvær, og at de sover for mye, blir irritable, taper interessen for sine omgivelser og øker sitt alkoholforbruk.

Et av styremedlemmene i den amerikanske pensjonistforening sier at «en hel del av [pensjonistene] er bitre. De tenker: ’Bedriften ville ikke ha meg og kvittet seg med meg.’» Dr. F. H. Cookinham er mer eller mindre enig i dette. Han er i en alder av 91 år den eldste praktiserende lege i California og foretar etter 58 års praksis fremdeles husbesøk. Han sier: «Mange menn som går av med pensjon når de er 65 år, er i sin beste alder. Pensjoneringen er en forbrytelse mot 50 prosent av dem.» Et ektepar som i forskningsøyemed reiste verden rundt for å undersøke pensjonistenes kår i européiske land (Sovjetunionen innbefattet), China, Japan og De forente stater, kom til at «det problem at de gamle blir isolert, er faktisk til stede i de fleste av verdens industriland, uansett hvilken styreform de har».

Når en mann er blitt 70 år gammel, kan han på grunnlag av den gjennomsnittlige levealder gjøre regning med å leve i 11 år til; en kvinne på samme alder kan gjøre regning med å leve i 12 år til. For de få som fortsetter å arbeide etter oppnådd pensjonsalder, utgjør naturligvis ikke pensjoneringen noe øyeblikkelig problem, men det kan godt være at den gjør det for de andre. Å bli pensjonert innebærer en stor forandring i livet, og folk bør derfor planlegge og forberede seg med tanke på sin pensjonisttilværelse, akkurat som de planla og forberedte seg med tanke på ekteskapet og sin karriere. Én autoritet sier: «Vi bør innstille oss [på den] i følelsesmessig, økonomisk og til og med fysisk henseende . . . Mange av disse problemene ville forsvinne som dugg for solen hvis folk gjorde de nødvendige forberedelser med omhu.» En fremtredende finansieringsinstitusjon, Royal Bank of Canada, anbefaler at folk begynner å tenke på sin pensjonisttid i 40-årsalderen. Det nye leksikonet Encyclopædia of Occupational Health, and Safety, som er utgitt av Den internasjonale arbeidsorganisasjon, sier at folk bør begynne og legge planer minst fem år i forveien. Og en australsk publikasjon anbefaler dem som ønsker å oppnå en lykkelig alderdom, å begynne å legge planer med tanke på det mens de ennå er i tenårene, ved å venne seg til et likevektig kosthold.

Økonomisk planlegging

Det er en rekke faktorer som spiller inn når en skal planlegge sin pensjonisttilværelse. For det første er det et spørsmål om inntekt. De fleste i vår tid som lever i et industriland, kan gjøre regning med å motta en eller annen form for trygd. Trygden kan være stor nok til å leve av, selv om den bare utgjør halvparten av den inntekten en har hatt. Kan du gjøre regning med å få en tilleggspensjon? Det vil hjelpe. Å planlegge kan også innbefatte å sette penger i banken, å tegne en forsikring eller aksjer eller å investere i verdipapirer eller fast eiendom. Alt dette vil være i harmoni med Bibelens råd om å gi akt på mauren, som om sommeren og høsten treffer tiltak med tanke på vinteren. — Ordspr. 6: 6—8.

Slike planer og forberedelser vil også omfatte å innstille seg på at det blir nødvendig å venne seg til mer beskjedne vaner. Forbered deg på å bruke mindre penger på mat, klær, hus og atspredelser. Sett opp en oversikt over hva som er viktigst, og hva som er mindre viktig. De fleste kan ikke gjøre regning med å få alt de ønsker seg, men må foreta et valg i visse forbindelser. Hvis du kommer til at du trenger litt ekstra inntekt, kan du undersøke mulighetene. Det finnes sikkert mange muligheter, alt etter hvilke evner og anlegg du har, og hvor du bor. Kanskje du kan begynne å dyrke grønnsaker. Det er mange som har gjort det.

Har du en hobby som kunne bli en innbringende forretning etter at du har gått av med pensjon? Det var for eksempel en jernbaneingeniør som hadde fiolinbygging som hobby — han kom fra en familie av fiolinbyggere. Som pensjonist fryder han seg nå over å kunne bygge fioliner på heltid. En kvinnelig pensjonist lager filledukker og selger dem. Et ektepar lager modeller av gammeldagse karéter i tre og selger dem. I USA er det blitt satt i gang spesielle prosjekter med tanke på pensjonerte farmere. Flere tusen benytter seg av dem. Tre dager i uken sår de gress og planter trær, renser sjøer og dammer og bygger piknikbord og utepeiser, og dette får de cirka 40 dollar i uken for.

Ja, du har sikkert mange muligheter til å skaffe deg større inntekt som pensjonist hvis du bare er realistisk og planlegger.

Planlegg hvor du skal bo

Som pensjonist behøver du ikke nødvendigvis å bo der hvor du alltid har bodd. I USA er det mange pensjonister som flytter til stater som har et mildere klima, for eksempel Florida, California og Arizona, og også her i landet er det etter hvert blitt en del som har flyttet til Syden på sine eldre dager. Derved unngår de ikke bare den strenge og kalde vinteren, som er ubehagelig for de fleste eldre, men sparer sannsynligvis også penger som de ellers ville ha brukt til brensel og varmere klær.

Mange amerikanere flytter til latinamerikanske land når de når pensjonsalderen. På denne måten kommer de ikke bare til et mildt, tropisk klima, men nyter også godt av økonomiske fordeler som dollarhungrige land gir dem i form av skattefri status. De av Jehovas vitner som har benyttet seg av dette, gleder seg også over å kunne bringe det ’gode budskap om Guds rike’ til slike land, hvor behovet kanskje er større enn i deres hjemland.

For å spare arbeid og utgifter kan det også være fornuftig å flytte til et mindre hus eller en mindre leilighet. Men det har visse ulemper å flytte til et boligområde hvor det utelukkende bor pensjonister. Det har vist seg i en rekke tilfelle. En bør også veie fordeler og ulemper ved å bo i byen, i en forstad eller på landet. Andre faktorer en bør ta i betraktning, er transportmuligheter og avstanden til venner og slektninger, menigheten og shoppingsentrer.

Ta vare på helsen

Noe av det som er av størst betydning for en pensjonist, er å ta vare på helsen. Hvem er det vel som ønsker å dø? God helse gir en større lyst til å leve og gjør det også mulig for en å leve så lenge som mulig. De to viktigste faktorene når det gjelder den fysiske helse, er kostholdet og mosjon og aktivitet. Etter hvert som en blir eldre, trenger en mindre mat, særlig i betraktning av at en sannsynligvis vil leve et mye mindre aktivt liv. Men hvis en har mye tid til rådighet og mangler interesser, kan en komme til å spise mer i stedet for mindre og derved forkorte livet sitt.

Hvis du bor alene, kan det motsatte være problemet. Det er blitt sagt at en mann må ha noen til å lage mat for seg, for at han skal kunne nyte maten, og at en kvinne må ha noen å lage mat for, for at hun skal kunne nyte maten. Hvis du bor alene, kan det være at du ikke får tilstrekkelig næring. Forviss deg om at du får nok proteiner, vitaminer og mineraler. Mineraler får du kanskje tilstrekkelig av ved å spise frukt og grønnsaker, men det kan være at du med fordel kan sørge for å få et tilskudd.

Like viktig som et riktig kosthold, om ikke enda viktigere, er tilstrekkelig med mosjon. Formannen for en komité som den amerikanske legeforening har nedsatt for å utrede alderdomsproblemet, sa en gang: «Lediggang kan ta livet av folk. . . . Når folk går av med pensjon, slutter de å arbeide og holder seg hjemme. Og det er da problemene begynner.» De som fortsetter å være aktive etter at de har nådd pensjonsalderen, lever lenger, sier dr. R. M. Hamblin, en vitenskapsmann som foretok en undersøkelse vedrørende dette emnet i USA. Et lignende syn ble framholdt av nå avdøde dr. J. F. Montague, en fremtredende spesialist i fordøyelses- og magelidelser. Han var aktiv like til sin død, langt opp i 70-årene. Han hevdet at en sterk og sunn og frisk mann aldri skulle «gå av». Han sa: «En mann kan la sin virksomhet omfatte ting som er mindre anstrengende og mer behagelige for ham, men jeg synes ikke at en mann noen gang skal gå av.» I denne forbindelse kan vi merke oss at Gud ikke sa noe til Adam i Edens hage om at han en gang skulle slutte å arbeide. Han skulle fortsette å arbeide ’inntil han vendte tilbake til jorden’. — 1 Mos. 2: 15; 3: 17—19.

Du er simpelthen nødt til å sørge for å få en eller annen form for fysisk mosjon hvis du skal holde deg frisk etter at du har sluttet i ditt arbeid. Du kan for eksempel svømme, gå fotturer eller delta i andre former for sport. Det ideelle ville naturligvis være om du kunne gjøre noe som samtidig var nyttig eller hensiktsmessig. Slike former for virksomhet vil bidra mer til at en unngår hjerteanfall, enn det at en bare sitter hjemme og passer på hva en spiser, og hva en ikke spiser. Dette er blitt påpekt av den kjente medisinske forfatteren dr. Walter C. Alvarez. Han sier: «Å gå et par kilometer om dagen vil kanskje hjelpe [en mann] mer enn at han spiser lite. . . . det verste en som har kommet over 50-årsalderen, kan gjøre, er å mosjonere for lite. Vår verste fiende er kanskje ikke så mye fråtseri som latskap.»

Bevar et ungt sinn

Det fysiske velvære er imidlertid bare én side av saken. Den andre siden er det mentale og det følelsesmessige velvære, det at en holder seg ung til sinns. Det krever at en har interesser, at en er vitebegjærlig, ønsker å lære ting, og at en er innstilt på å gjøre noe. Dette ble framholdt i en artikkel som sto i New York Times for 23. januar 1974, og som hadde tittelen: «Alderdom: Et spørsmål om sinnstilstand, ikke om år.» Den fortalte om fem kvinner i New York som alle var over 75 år, men som likevel levde et travelt, rikt og meningsfylt liv. Én av dem reiste omkring og underholdt i kvinneklubber, skoler og kirkegrupper ved å fortelle historier. En annen hadde gjester seks eller sju kvelder i uken og lærte dessuten spansk; en tredje tok seg gratis av barn og tenåringer to dager i uken og gjorde ikke noe av å måtte gå nesten fem kilometer hver gang. Som en av dem sa: «Jeg er altfor interessert i det jeg holder på med, til å ha tid til å bli gammel.»

Ja, de som arbeider for å skape bedre forhold for de eldre, understreker betydningen av at disse er vitebegjærlige og interessert i ting. De sier at mange pensjonister som klager over at de kjeder seg, ofte rett og slett er for late til å gjøre noe for å gjøre livet interessant for seg selv og andre. Noen pensjonister som klaget over at de kjedet seg, hadde for eksempel ikke tiltak til å besøke et senter for eldre, trass i at det ikke var lenger borte enn at de kunne gå dit. Og da de ble tilbudt noe interessant og ikke altfor anstrengende å gjøre, sa de at de hadde det for travelt. For travelt med hva? For travelt med å sitte med hendene i fanget!

En kan naturligvis ikke bruke hele tiden til atspredelse, like lite som en kan bruke hele tiden til å spise eller til å hvile og sove. Alt dette skal bare hjelpe en til å nå et mål. En pensjonert professor i medisin kommer således med innvendinger mot selve uttrykket «gå av», ettersom det antyder at en trekker seg tilbake og ikke lenger gjør noe. Han foreslår at en begynner å kalle pensjonisttiden for «valgårene», ettersom en da har frihet til å velge hva en skal gjøre, når en skal gjøre det, og hvor mye en skal gjøre.

Kjærlighet til Gud og til nesten

De som arbeider for å gjøre pensjonistenes tilværelse mer lykkelig og tilfredsstillende, sier at de mest ulykkelige pensjonistene er de som lever et 100 prosent selvisk og selvopptatt liv, og hvis viktigste interesser er av materiell art. Nå, da de ikke lenger er i stand til å trakte etter å nå sine ærgjerrige mål, må de lære å tenke på andre for å være lykkelige og tilfreds. Det er blitt sagt at det viktigste slagordet for pensjonister er: «Vær opptatt.» Men de må være opptatt med noe givende, for Skaperen har utstyrt oss med en moralsk sans, en samvittighet, evnen til å resonnere og treffe rette avgjørelser. Den 91 år gamle legen som fremdeles foretar husbesøk, er et eksempel på dette. Han trenger naturligvis ikke å arbeide av økonomiske grunner, men hans hjerte og hans sinn tilskynder ham til å fortsette å tjene andre. I samsvar med dette sa dr. Hamblin at pensjonistene lever så lenge som de føler at det er bruk for dem.

Den tidligere public relations-mannen Henry Legler, som nå er pensjonist, understreker det samme. I sin bok How to Make the Rest of Your Life the Best of Your Life (Hvordan du kan gjøre resten av ditt liv til den beste tiden i ditt liv) sier han: «Den pensjonist som åpner sitt sinn og sitt hjerte for en eller annen form for kirkelig eller samfunnsmessig virksomhet, kan oppnå en tilfredshet som er langt mer varig enn den som framgang på det forretningsmessige område kan gi.» Legler sier dette av egen erfaring.

Den store Lærer, Jesus, sa at «mennesket lever ikke av brød alene», men at det også har åndelige behov. (Luk. 4: 4) Vi leser således at det på en konferanse som Det hvite hus innkalte til for å drøfte alderdomsproblemet, ble «antydet at kirkene, som kanskje gjør mer for de gamle enn noen andre organisasjoner, ikke gjør nok . . . Rapporten var inne på at kirkene legger større vekt på de gamles sosiale behov enn på deres åndelige behov. De arrangerer foredrag, filmer, bussreiser og middager, men gjør lite for å ’nære den eldre befolknings åndelige liv’». — Cleveland-avisen Press, 5. januar 1974.

Men det finnes en religiøs gruppe som ikke har gjort denne feilen. Det er Jehovas kristne vitner. De legger vekt på de åndelige verdier — personlig bibelstudium, kristne møter og tjeneste for Gud og mennesker. Vitner som har gått av med pensjon, kjeder seg ikke, men er lykkelige og produktive og travelt opptatt. Cirka 40 av dem som arbeider ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn, er over 65 år gamle, og 13 av dem er over 80 år gamle. Disse fortsetter å arbeide et visst antall timer hver dag og gleder seg over å kunne gjøre det, for de får sine åndelige behov dekket i fullt mål. Om lag fem prosent av de 20 000 pionerene eller heltidsforkynnerne i USA er likeledes over 65 år gamle. Da en av disse døde i 1973, hadde hun vært i virksomhet helt til hun var 99 år gammel!

Ja, du kan gjøre «resten av ditt liv til den beste tiden i ditt liv». Men det krever forberedelse og planlegging. Du må ta hensyn til slike praktiske ting som hvilke inntekter du vil få, hvor du skal bo, og din fysiske helse. Og framfor alt er det en betingelse at du uselvisk tjener Gud og dine medmennesker.