Intoleransen blusser opp igjen

I DE tre årene fra 1972 til 1975 var Moçambique fristed for over 30 000 Jehovas vitner fra nabolandet Malawi. Voldsom forfølgelse tvang disse malawiske mennene, kvinnen og barna til å flykte fra sitt hjemland, og i ti flyktningeleirer i Moçambique hadde de det nokså fredelig. Idet dette blir skrevet, har vi nylig mottatt meldinger om at en god del av disse vitnene fremdeles oppholder seg der. Alle Jehovas vitner verden over er svært takknemlige overfor folket i Moçambique for dette.

De voldsomme angrep som enkelte elementer nå retter mot innfødte Jehovas vitner, truer imidlertid med å forvandle dette fristedet til et undertrykkelsens inferno.

Radiostasjonene og avisene i Moçambique har sendt ut en flom av propaganda mot Jehovas vitner. Vitnene blir omtalt som «agenter som er blitt tilbake etter det portugisiske kolonistyre», «tidligere ’pides’ [medlemmer av det portugisiske hemmelige politi]», hvis mål er å «forstyrre ro og orden». (Noticias, 9. oktober 1975) Det ble sagt at de «holder krampaktig fast ved en religiøs fanatisme for å slippe å betale skatt, for å slippe å vise respekt for ro og orden og for å hindre mobiliseringen og organiseringen av folket» i den hensikt å skape «anarki», ifølge A Tribuna for 22. oktober 1975.

Sammenlign disse uttalelsene med en beretning fra en helt annen opplysningskilde. Den forteller om en pøbelflokk som satte en hel by i røre og slepte noen menn fram for byens dommere og ropte: ’Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit, og alle disse gjør stikk imot loven.’

Dette siste skjedde for 1900 år siden. Anklagene ble den gang rettet mot den kristne apostelen Paulus og hans reisefelle Silas. (Ap. gj. 17: 6, 7) Det som ble sagt om dem, var bare løgn og oppspinn.

Lignende anklager som blir rettet mot Jehovas vitner i vår tid, er likeledes falske og grunnløse. Vitnene er kjent som lovlydige kristne i over 200 land og øysamfunn på jorden. De anklager som blir rettet mot vitnene i Moçambique i vår tid, går i bunn og grunn ut på det samme som de anklager som ble rettet mot de første kristne. Nå har denne intoleransen igjen blusset opp.

Det var imidlertid ikke i forbindelse med regjeringsskiftet i 1975 at intoleransen igjen blusset opp i Moçambique. Og dette viser hvor falske de påstandene er som går ut på at Jehovas vitner der i landet tjener det portugisiske koloniveldes interesser. Kjensgjerningene viser at ingenting kunne være mer fjernt fra sannheten.

I løpet av de siste 40 årene har Jehovas vitner i Moçambique fått føle hva diktatorisk intoleranse vil si. De ble utsatt for mye brutal behandling av PIDE (det portugisiske hemmelige politi). Les nedenstående beretning og se hvilke kjensgjerninger historien bringer for dagen:

Historiens vitnesbyrd

Allerede i 1925 fikk noen menn fra Moçambique som arbeidet i sørafrikanske gullgruver, tak i noen av Jehovas vitners publikasjoner som forklarte bibelske læresetninger. Da disse mennene samme år vendte tilbake til sine hjem i Vila Luisa (nord for Lourenço Marques, hovedstaden i Moçambique), begynte noen av dem å snakke med naboene sine om det de hadde lært.

Det var således innfødte moçambiquere og ikke utenlandske misjonærer eller portugisiske agenter som introduserte budskapet om Guds rike, som Jehovas vitner forkynner jorden over, i landet.

I 1935 kom to vitner fra Sør-Afrika, Fred Ludick og David Norman, inn i landet for å samarbeide med de moçambiquiske vitnene. Diktatoren Antonio Salazar hadde da fått makten i Portugal. Hva skjedde? De ble snart arrestert av det portugisiske politi og utvist. Lignende forsøk i 1938 og 1939 førte til det samme — øyeblikkelig utvisning.

Nå gikk imidlertid de portugisiske myndighetene lenger. De begynte å arrestere moçambiquere som mottok bladet Vakttårnet. Noen ble sittende opptil to år i fengsel før deres sak kom for retten. Noen ble deportert til straffekolonien på São Tomé og ble værende der i 12 år! Andre ble dømt til å sone ti år i arbeidsleirer i den nordlige delen av Moçambique.

Den harde motstanden under diktatoren Salazars regime satte Jehovas vitners mot og utholdenhet på en stor prøve. Når de kom sammen for å studere Bibelen, var det alltid med fare for å bli arrestert. I årenes løp ble mange arrestert, slått, holdt fengslet eller sendt til straffeøyer.

Alle forsøk på å bedre situasjonen mislyktes. I 1955 ble et av Jehovas vitner fra England, John Cooke, sendt til Moçambique for å prøve å oppnå offentlig anerkjennelse av Jehovas vitners arbeid. Etter en tid fikk han treffe en inspektør ved det hemmelige politi (PIDE) og ble utsatt for langvarig kryssforhør. Han ble anklaget for å være kommunist og for å holde hemmelige møter. Selv om samtalen overbeviste inspektøren om at Jehovas vitner ikke er kommunister, sa han til Cooke: «Dere er i hvert fall imot den katolske kirke, og den katolske kirke er vår kirke. Den har hjulpet oss med å bygge opp det portugisiske imperium!» Cooke fikk en frist på 48 timer til å forlate landet.

Den moçambiquiske dagsavisen Noticias for 9. oktober 1975 siterte et spørsmål som Frelimo-lederen og landets nåværende president, Samora Machel, stilte (i Massingir i Moçambique): «Hvor var disse vitnene for Jehova da vi ble bundet og slått av portugisiske kolonister?» Ja, hvor var de? Svaret er at mange av Jehovas vitner da var blitt kastet i fengsel av de samme portugisiske myndigheter!

Ta for eksempel Francisco Zunguza. Han ble satt i fengsel i Lourenço Marques i 1956 for seks måneder, i 1964 for tre måneder, i 1965 for et år og i 1969 for over to år, denne siste gangen i Machava-fengslet. Hans hustru og ti andre vitner ble også arrestert den siste gangen. Grunnen var utelukkende at de er Jehovas vitner, ikke at de åpenlyst eller i det skjulte hadde motarbeidet de portugisiske myndigheter.

Fra og med 1969 intensiverte det portugisiske hemmelige politi (PIDE) sin motstand mot Jehovas vitner. Gang på gang ble vitner arrestert og forhørt. Og hva var det i første rekke de portugisiske myndigheter og det hemmelige politi hadde å utsette på vitnene? Jo, at de nektet å være med på å kjempe mot Frelimo, det revolusjonære parti som da hadde begynt å virke, og som nå er det regjerende parti i Moçambique!

Jehovas vitner klargjorde sitt nøytrale standpunkt når det gjelder nasjonenes politikk og krigføring. Den holdning vitnene har inntatt, er helt og fullt i overensstemmelse med det Kristus Jesus sa til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt.» — Joh. 18: 36.

I løpet av det samme året, 1969, ble de eldste i Jehovas vitners menigheter i det sørlige Moçambique innkalt til politistasjonene. Her fikk de beskjed om at Jehovas vitners virksomhet og møter var forbudt. Selv om dette forbudet la alvorlige hindringer i veien for dem, klarte de å fortsette å gå framover og innta den samme holdning som den Kristi Jesu apostler inntok da myndighetene i Jerusalem prøvde å tvinge dem til å slutte å forkynne. Apostlene hadde valget mellom å adlyde de jødiske myndigheter og å adlyde Guds befaling. Selv om de var lovlydige mennesker, sa de med frimodighet at når de sto overfor to slike motstridende muligheter, måtte de «lyde Gud mer enn mennesker». — Ap. gj. 5: 29.

I 1969 gikk altså anklagen ut på at Jehovas vitner ikke kjempet mot Frelimo. Men i 1973 arresterte det hemmelige politi (PIDE) en rekke vitner, og denne gangen ble de anklaget for å støtte Frelimo! Den 5. mars 1974 ble en mann, et av Jehovas vitner og far til tre små barn, arrestert på grunnlag av en slik anklage og anbrakt i en liten celle i Machava-fengslet. Her ble han sittende helt alene i to måneder uten noe annet enn gulvet å sove på. Han er bare én av mange som ble urettferdig behandlet i de siste årene portugiserne hadde makten i Moçambique.

Slutt på koloniveldet — ble det derved større frihet, eller fortsatte intoleransen?

Så kom 25. april 1974. På under et døgn ble den politiske situasjon i Portugal og i landets oversjøiske besittelser drastisk forandret. Et kupp i Lisboa gjorde ende på 48 års diktatorisk styre og rystet hele det portugisiske imperium.

Det så ut til å være store muligheter for at det skulle bli større frihet i Portugal og i de oversjøiske besittelsene. Moçambiques befolkning gledet seg. Jehovas vitner lurte på om de nå var i ferd med å komme ut av den lange, mørke tunnelen som 40 års forfølgelse fortonte seg som.

En midlertidig regjering ble opprettet i Moçambique med tanke på å forberede Frelimos maktovertagelse innen juni 1975. I løpet av denne perioden med relativt stor frihet kunne Jehovas vitner åpenlyst holde sine bibelstudier. De holdt til og med store stevner som offentligheten ble innbudt til.

I april 1975 kunne vitnene for første gang holde et stevne for både afrikanere og hvite i Lourenço Marques. Det ville ikke ha vært mulig under det portugisiske diktaturet. Vitnene gledet seg over denne anledningen til kristent fellesskap uten rasemessige skillelinjer.

Men nå begynte de politiske makter å legge stor vekt på at folk skulle gi sin politiske oppfatning til kjenne. Aktivistgrupper dro omkring og oppfordret alle til å overvære politiske møter hvor de tilstedeværende skulle rope «Viva Frelimo» («Lenge leve Frelimo») og holde høyre knyttneve i været (som i den kommunistiske hilsen).

Hvilken holdning inntok Jehovas vitner? De ville ikke blande seg opp i politikk. De inntok den samme holdning som Jehovas vitner i Italia under Mussolinis styre, da det ble forlangt at folk med løftet hånd skulle rope «Viva il Duce». De gjorde det samme som Jehovas vitner i Tyskland, da det ble forlangt at alle tyskere skulle løfte hånden og rope «Heil Hitler». De gjorde det samme som deres brødre i land som ble okkupert av Japan under den annen verdenskrig, og hvor folk fikk befaling om å falle ned og tilbe den japanske keiser.

Ja, de inntok den samme holdning som vitner i Storbritannia, USA, Portugal, Spania og alle andre land på jorden hadde inntatt. De bevarte sin kristne nøytralitet i politiske spørsmål, uansett hvilke vanskeligheter det kunne få for dem at de nektet å rope politiske slagord eller å gjøre politiske hilsener. Tusener av vitner har tilbrakt mange år i tyske konsentrasjonsleirer og i arbeidsleirer i Sibir som følge av dette.

Men akkurat som i alle andre land rundt om i verden fortsatte Jehovas vitner i Moçambique å vise respekt for de statlige myndigheter, i overensstemmelse med den bibelske befalingen i Romerne 13: 1. De viste sin respekt ved å fortsette å betale skatt, uten å gjøre noe forsøk på skattesnyteri, ved å fortsette å være flittige og pålitelige arbeidere og ved å fortsette å være lovlydige borgere. De bestrebet seg på å holde enhver lov som ikke var direkte i strid med Guds egne lover i Guds Ord, Bibelen. Hva førte dette til?

Artikkel 33 i Folkerepublikken Moçambiques grunnlov, som trådte i kraft 25. juni 1975, lyder:

«Staten garanterer de individuelle friheter for alle borgere av Folkerepublikken Moçambique. Disse friheter omfatter hjemmets og den private korrespondanses ukrenkelighet og kan ikke begrenses, med mindre det i spesielle tilfelle blir fastsatt ved lov.

I Folkerepublikken Moçambique garanterer staten sine borgere frihet til å utøve eller ikke å utøve sin religion.»

Artikkel 25 i grunnloven sier:

«I Folkerepublikken Moçambique kan ingen bli arrestert og dømt uten i samsvar med loven. Staten garanterer den anklagede retten til forsvar.»

Har disse ordene noen virkelig betydning? Det som har skjedd med Jehovas vitner i Moçambique, kan i høy grad få en til å tvile på det.

En søndag cirka en måned før full uavhengighet ble proklamert, kom Jehovas vitners menighet på et sted som heter Chonguene, noen kilometer fra byen João Belo, sammen til sitt regelmessige bibelstudium. En gruppe katolikker og protestanter som var på vei til et politisk møte, kom inn og avbrøt bibelstudiemøtet og spurte de tilstedeværende om hvorfor de ikke skulle overvære det politiske møtet. Etter å ha kommet med noen trusler gikk de.

Noen dager senere, 23. mai, ankom flere politibiler med Frelimo-soldater og omringet seks av dem som hadde vært til stede på vitnenes møte. Lederen ga sine menn befaling om å sparke og slå disse seks mennene og så ta dem med til et fengsel.

I fengslet ble disse mennene slått hver dag. Hensikten var å tvinge dem til å si «Viva Frelimo». Tre av dem var bare nyinteresserte og var ennå ikke døpte vitner. Disse tre brøt sammen under denne behandlingen. De tre som var døpte vitner, nektet standhaftig å krenke sin kristne samvittighet. De ble så ført ut og fikk beskjed om å grave et hull som var dypt nok til at de kunne stå i det. De ble tvunget til å stå i dette hullet, hvor bare hodene deres kom opp over bakken, og så ble det sagt til dem at hvis de fremdeles nektet å si det politiske slagordet, ville de bli skutt og begravd der og da. Men de sto fast ved sin beslutning om ikke å krenke sin samvittighet. Til slutt ble de ført tilbake til fengslet.

Da forsvarsministeren fikk høre om dette, ga han uttrykk for forbauselse og ringte til Frelimo-lederen i det området. Ikke lenge etter ble vitnene satt fri. Dette var imidlertid bare ett lyspunkt ved et ellers nokså dystert bilde.

På uavhengighetsdagen, 25. juni 1975, trådte så den nye grunnloven i kraft. Ville brutale overgrep på religionsfriheten i likhet med det vi nettopp har fortalt om, fra nå av høre fortiden til? Ville en framskrittsvennlig ordning seire over trangsynt intoleranse?

Voldskampanje iverksatt

Svaret kom snart, nesten i løpet av noen få dager. Over hele landet ble det iverksatt en kampanje med tanke på å bakvaske Jehovas vitner. Mange av angrepene kom i form av radioforedrag som ble holdt av distriktsguvernører og andre politikere.

Etter tilskyndelse fra forskjellige aktivistgrupper ble Jehovas vitner en rekke steder arrestert og ført til Frelimos hovedkvarter, hvor de ble forhørt. Mange ble slått. Som et eksempel kan vi nevne det som skjedde med Jehovas vitners menighet i Choupal i Lourenço Marques-distriktet 13. september 1975:

En av Jehovas vitners eldste som besøkte menigheten, Elias Mahenye, holdt et bibelsk foredrag for cirka 300 i menighetens Rikets sal. Da det nærmet seg slutten av foredraget, kom noen medlemmer av den lokale aktivistgruppe inn i salen og prøvde å avbryte møtet. De ble på en høflig, men bestemt måte gjort oppmerksom på at møtet ennå ikke var over, og ble bedt om å vente.

Menigheten hadde ikke før sagt «amen» til den avsluttende bønnen, før aktivistene gikk opp på plattformen og forlangte at hele menigheten skulle rope «Viva Frelimo». Tre ganger forlangte de det, uten at det kom noen reaksjon. Så ga de menigheten beskjed om å holde seg i salen mens de sendte bud etter Frelimo-soldater.

Da soldatenes øverstkommanderende kom, spurte han om hvem som var den ansvarshavende padre (prest). Han fikk til svar at vitnene ikke har noen padre; Mahenye fortalte imidlertid at det var han som hadde holdt foredraget. Han og fire andre ble da beordret opp på plattformen og avkledd fra livet og opp, og så fikk de befaling om å rope «Viva Frelimo». Da de ikke ville gjøre det, ble de brutalt slått og deretter bundet med elektriske ledninger. Mahenyes armer har fremdeles merker etter de kuttene ledningene skar i armene hans.

Disse fem ble så tatt med til noen militærbrakker i nærheten, og Mahenye ble anklaget for å ha oppfordret andre til å si «Ned med Frelimo». Det var en overlagt og ondsinnet løgn. Soldatene slo ham med knyttnevene og med geværkolbene sine. Så ble alle fem slått med soldatenes belter. De ble deretter låst inne på et stinkende toalett natten over. Klokken fire om morgenen ble de tatt ut og slått igjen. Mahenye ble falskelig anklaget for å ha lært opp soldater til å bekjempe Frelimo, og så ble han slått enda en gang. Senere ble det innrømmet at denne anklagen var grunnløs.

Da det ble dag, kom en Frelimo-sersjant og forhørte gruppen. Han sa: «Hvis ikke dere sier ’Viva Frelimo’, vil ikke Frelimo tillate at dere oppholder dere i landet. De kjempet i ti år, ikke for Jehova, og de fikk ikke noen hjelp fra Jehova. Alle skulle si ’Viva Frelimo’, for Frelimo er Moçambiques gud, og Moçambiques annen gud er geværet. Vi vil ikke høre noe om Jehova.»

Og hvordan gikk det med resten av menigheten som hadde vært i Rikets sal, deriblant kvinner, gamle og barn? De ble tvunget til å være i salen hele natten og videre neste dag. Mange ble slått og bundet. Soldatene ropte: «Hvem er denne Jehova’en deres? Hvorfor kommer han ikke og hjelper dere?»

I løpet av 24 timer fikk ingen, ikke engang kvinnene eller barna, lov til å sove, drikke vann, spise eller benytte toalettene. Bibler og bibelsk litteratur som var blitt brukt på møtene, ble brent. Det var som om Moçambique var blitt henlagt til middelalderens Europa, som om den mørke middelalder og den katolske inkvisisjon hadde vendt tilbake. Til slutt fikk vitnene lov til å gå, under trusel om at hvis ikke de lærte å si «Viva Frelimo», ville de komme til å møte større vanskeligheter enn disse.

I Magude, nord for Lourenço Marques, ble 13 vitner arrestert, slått og tvunget til å grave opp trær med fingrene. Så ble armene og beina bundet på dem, og de ble rullet rundt som tønner. Akkurat som i det gamle Roma ble lokalbefolkningen innbudt til å komme og se på at de kristne ble torturert.

I nærheten av Manjacaze ble en rekke medlemmer av to små menigheter av Jehovas vitner fengslet. Så kom guvernøren for Gaza-distriktet til området, og de vitnene som ikke var blitt arrestert, ble bedt om å være til stede på et offentlig møte. De etterkom dette kravet. Etter å ha talt om jordbruket på stedet ba guvernøren plutselig alle vitnene om å komme fram. De gikk fram. Guvernøren ga da befaling om at både menn og kvinner skulle arresteres. De ble brutalt slått, noen så voldsomt at blodet rant fra et øre eller et øye. Deretter ble de tatt med til fengslet.

Her i Gaza-distriktet ble en annen gruppe vitner slått dag etter dag, hver dag, i en tomånedersperiode i et forsøk på å få dem til å bryte sin ulastelighet!

Men alle disse hendelsene var bare et forspill til det som skulle komme. Etter noen uker kom en offisiell ordre: Alle Jehovas vitner i landet skulle arresteres.

Denne ordren ble utført systematisk og ubarmhjertig. Frelimo-tilhengere gikk fra hus til hus og forlangte at alle skulle si «Viva Frelimo». De regnet med at de som ikke ville si det, var Jehovas vitner, og disse tok de så med til fengslet. Hele familier, også barn, ble nådeløst slept av sted.

Dette innebærer at tallet på Jehovas vitner som nå sitter i fengsel i Moçambique, kommer opp i flere tusen. Det har vært så godt som umulig å komme i direkte forbindelse med dem. Noen vitner har imidlertid klart å flykte til et av nabolandene. De forteller at fengslene i og omkring hovedstaden, Lourenço Marques, nå er «så fulle som de kan bli». Ettersom fengslene er fylt, er det blitt opprettet en spesiell leir i nærheten av St. José-kirkegården for hundrevis av vitner. Det er ikke tak over hodet der til så mange mennesker, så en hel del av vitnene må sove under åpen himmel uten tepper. Det blir ikke skaffet noe mat til dem. Offentlige tjenestemenn tillater bare at deres slektninger kommer med mat om torsdager og søndager. Slike medfølende besøkende risikerer selv å bli arrestert hvis de nekter å si «Viva Frelimo».

Myndighetenes planer går tydeligvis ut på å sende mange av de mannlige vitnene til byer nord i landet, for eksempel Nampula og Quelimane. Der vil de i virkeligheten bli brukt som slavearbeidere i forbindelse med forskjellige byggeprosjekter. Barna blir sendt til politiske skoler hvor de blir indoktrinert med Frelimo-propaganda. Kunngjøringer som har kommet i radioen, har gått ut på at de vitnene som har bankkontoer, vil få pengene sine beslaglagt. Hus og biler vil bli overtatt av regjeringen.

Ja, det er det gamle totalitære mønster som blir fulgt enda en gang. Staten blir gjort til en gud ved total ensretting og undertrykkelse av tankens frihet, det tillates ikke at enkeltpersoner følger sin egen samvittighet, slavearbeidsleirer i likhet med nazistenes og kommunistenes er blitt opprettet, og barn blir tatt fra sine foreldre for å bli indoktrinert med partipolitikk.

Avisene og radioen kommer med slike uttalelser som: «Moçambique er ikke Jehovas land» og: «Disse fanatiske ’jehova’ene’ må omskoleres.» Her er et eksempel på hvordan noen mener at denne «omskoleringen» bør foregå: Etter å ha behandlet vitnene brutalt var det noen partitilhengere som ikke bare forlangte at vitnene skulle rope «Viva Frelimo» med knyttneven i været, men de prøvde til og med å tvinge dem til å forbanne Gud! De forlangte at vitnene også skulle si «Ned med Jehova» og samtidig rette armen nedover med knyttet neve.

Før massearrestasjonene begynte, ble cirka 30 medlemmer av Xinavane menighet av Jehovas vitner innkalt til å høre på et flere timers foredrag. Da vitnene forklarte ut fra Bibelen hvorfor de ikke vil blande seg opp i politikk og rope politiske slagord, spottet Frelimo-lederen dem og sa: «Jeg gir deres Jehova fem minutter til å bryte ned dette huset.» Etter at det hadde gått fem minutter, sa han: «Jeg er villig til å møte deres Jehova med et gevær. De portugisiske soldatene ba om seier, men ble slått. Frelimo kjempet uten Jehova og vant. Vi skal seire over Jehova. Vi vil ikke ha hans navn i Moçambique.»

Minner ikke dette om Farao i det gamle Egypt, som skrytende sa: «Hvem er Herren [Jehova, NW] som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren [Jehova, NW], og heller ikke vil jeg la Israel fare.» — 2 Mos. 5: 2.

Hva er så det egentlige stridsspørsmål i Moçambique?

Spørsmål som krever et svar

Kan et land oppnå noen som helst fordeler ved å nekte sine borgere grunnlovfestede rettigheter? Kan det være til noe som helst gagn for Moçambiques innbyggere at tilbedelsesfriheten blir undertrykt? Er det at Jehovas vitner nekter å delta i politisk virksomhet, egentlig noe som hindrer den nye regjeringen i å styre landet? Kjensgjerningene viser det stikk motsatte.

Den nye regjeringen i Moçambique har satt seg mange høye mål. Den har blant annet bestemt seg for å sørge for bedre muligheter til skolegang for befolkningen (da portugiserne trakk seg ut av landet, var 90 prosent av befolkningen analfabeter), å avskaffe prostitusjon og drukkenskap og sette en stopper for undertrykkelse av folket. Jehovas vitner bidrar i virkeligheten mye til å støtte dette programmet.

Spør deg selv: Blir det problem at størsteparten av landets befolkning er analfabeter, noe mindre ved at folk roper et slagord eller hilser på en spesiell måte? Er det realistisk å hevde det?

Hvordan er det på den annen side med det eksempel Jehovas vitner har satt, og det arbeid de har utført? Hele deres tilbedelsesmåte gjør det nødvendig å ha et positivt syn på skolegang og på det å kunne lese. Som et ledd i sitt bibelske undervisningsarbeid har vitnene i det ene landet etter det andre arrangert kurser for å lære folk å lese og skrive.

Bare i Mexico har de i løpet av de siste 28 årene lært 48 000 mennesker å lese og skrive. I Nigeria er over 5000 blitt hjulpet på denne måten i løpet av de siste fire årene. Og i Moçambique var det 3930 som lærte å lese og skrive av Jehovas vitner i løpet av de to siste årene! Hva dette angår, finnes det ikke noe folk som er mer interessert i undervisning enn Jehovas vitner.

Når det gjelder det å høyne folks moralnormer, kan vi spørre: Vil dette bli utrettet ved at folk blir pålagt å gjenta slagord og bestemte håndbevegelser? Viste det seg å være tilfelle i det nazistiske Tyskland eller i det fascistiske Italia, eller har det vist seg å være tilfelle i noe annet land på jorden i noen periode av historien? Kjensgjerningene viser at det ikke har skjedd, og sunn fornuft sier oss at det ville være umulig.

Fordi Jehovas vitner holder seg nøye til Bibelens prinsipper, har de i løpet av en periode på over 90 år fått ry på seg jorden over for å leve etter høye normer, ha en god moral og leve et rent liv. De har hjulpet hundretusener av mennesker i alle land til å overvinne seksuell umoral, alkoholisme, narkotikamisbruk og lignende.

Den nigerianske avisen The Daily Times skrev om et av deres stevner: «Det tjener til deres ros at over 5000 mennesker — menn, kvinner og barn — kunne komme sammen og be, synge, spise og sove i fire døgn uten at det forekom tyveri eller slåssing — og det til tross for at det ikke var noen politimann der for å opprettholde ro og orden.» Slike mennesker er naturligvis verdifulle for et hvilket som helst land. De er ikke blant dem som skaffer myndighetene store utgifter til bekjempelse av forbrytelser og korrupsjon.

Portugiserne etterlot seg en utenlandsgjeld på milliarder av kroner. Vil slagord og håndbevegelser bidra til at slike økonomiske problemer blir løst? Eller er det arbeid, arbeid utført av arbeidsomme, pålitelige og ærlige mennesker, som kan bidra til å skape en høyere levestandard?

Utgjør det at folk roper slagord og gjør spesielle håndbevegelser, noen garanti for at de vil betale skatt? Er det de som roper høyest, som er de ærligste skatteyterne? Tilfelle av skattesnyteri i det ene landet etter det andre viser at det at folk gir uttrykk for patriotiske følelser, ikke utgjør noen garanti for at de ikke vil snyte på skatten. Men Jehovas vitner har gjort seg fortjent til respekt i alle land fordi de samvittighetsfullt betaler den skatt de er pålagt, og er ærlige og pålitelige i forretningsanliggender.

I avispropaganda, for eksempel i A Tribuna for 22. oktober 1975 og i Tempo for 26. oktober 1975, er Jehovas vitner blitt anklaget for «obskurantisme». Dette ordet blir definert i ordbøkene som «fiendtlig innstilling til opplysning og åndsfrihet». Men viser kjensgjerningene at Jehovas vitner har en slik innstilling?

Folk over hele Afrika vet at Jehovas vitner mer enn noen annen religiøs gruppe har hjulpet afrikanere fra alle stammer til å frigjøre seg fra alle former for overtro, både trolldom, trellbindende ritualer, tradisjonell frykt og forskjellige tabuforestillinger. Vitnene har hjulpet folk til å gripe an livets problemer på en praktisk måte, noe som har bidratt til å forene familier, gjøre arbeidere mer ansvarsbevisste og skape gode og fredelige naboforhold. Dette er en form for opplysning og framskritt som ikke bare Moçambique, men hele verden i vår tid har stort behov for.

Men hvordan er det med dem som prøver å fordreie kjensgjerningene og kommer med falsk propaganda mot en minoritet? Det er de som har en «fiendtlig innstilling til opplysning og åndsfrihet». De som undertrykker grunnleggende friheter, benytter metoder som er like gamle som intoleransens og umenneskelighetens historie.

De som prøver å fremme tilbedelse av den politiske stat på bekostning av menneskelige friheter, følger et gammelt mønster som går tusener av år tilbake i tiden, helt til de assyriske og babyloniske verdensriker. En slik holdning må uten tvil betegnes som tilbakegang og ikke som framgang i retning av sann opplysning. Sannheten er i seg selv så sterk at den ikke har behov for den slags taktikk.

Mener du at den politiske stat bør ha rett til å øve fullstendig kontroll over alle sine undersåtters tanker? Eller mener du at folk bør ha rett til å tilbe i samsvar med sin samvittighet?

Hvis du fordømmer totalitære styremakters forsøk på å få folk til å støtte deres politiske ideologi, og hvis du føler med dem som lider fordi de ikke vil krenke sin samvittighet, ønsker du kanskje å sende et telegram eller et brev til ett eller flere medlemmer av Frelimo-regjeringen i Folkerepublikken Moçambique og be dem om å stanse forfølgelsen av Jehovas vitner. En liste over embetsmenn som du kan henvende deg til, følger med artikkelen.

Da skal dere bli utlevert til mishandling og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Men den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst. — Matt. 24: 9, 13, NTN.

[Ramme på side 22]

EMBETSMENN SOM DU KAN SKRIVE TIL

Presidente de República Popular de Moçambique

Samora Moisés Machel

Lourenço Marques, Moçambique

Comissário Político Nacional

Armando Emílio Guebuza

Lourenço Marques, Moçambique

Vice-Presidente da República Popular de Moçambique

Marcelino dos Santos

Lourenço Marques, Moçambique

Primeiro Ministro da República Popular de Moçambique

Joaquim Chissano

Lourenço Marques, Moçambique

Ministro do Interior

P.O. Box 614 (Caixa Postal 614)

Lourenço Marques, Moçambique

Ministério dos Negócios Estrangeiros

Ac. Antonio Enes

No. 4

Lourenço Marques, Moçambique

Ministro da Defesa

Alberto Chipande

Lourenço Marques, Moçambique

Ministro da Informação

Jorge Rebelo

Lourenço Marques, Moçambique

Ministro do Trabalho

Mariano Matsinha

Lourenço Marques, Moçambique

Ministro da Agricultura

Joaquim de Carvalho

Lourenço Marques, Moçambique

Ministro das Obras Públicas e Habitacão

Julio Carrilho

Lourenço Marques, Moçambique

Vice-Director do Cabinete da Presidência

Luis Bernardo Honwana

Lourenço Marques, Moçambique

Medlemmer av «Comite Central da Frelimo» (Central Committee of Frelimo) (Frelimos sentralkomité)

Lourenço Marques, Moçambique

Mariano Matsinha

Deolinda Guesimane

Jonas Namashlua

Olimpio Vaz

Armando Panguene

Medlemmer av «Comite Executivo da Frelimo» (Frelimos eksekutivkomité)

Lourenço Marques, Moçambique

José Oscar Monteiro

Daniel Mbanze

Gideon Ndobe