«Gå til mauren»
INGEN venter at du skal bli glad for at det plutselig begynner å kry av maur der hvor du har slått deg ned for å spise når du er på tur i skogen. Maurene blir vanligvis betraktet som en plage hvor de enn viser seg, og disse iherdige, små insektene vil sannsynligvis få deg og dem du er sammen med, til hurtigst mulig å finne et annet sted.
Maurene blir imidlertid fordelaktig omtalt i den eldste boken på jorden. «Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis», sier Bibelen. (Ordspr. 6: 6) Dette betyr tydeligvis at en som er lat, kan lære noe av den ringe mauren. Hva kan han lære?
Bibelen viser at maurene også hører til de skapninger som er «overvettes vise». (Ordspr. 30: 24, 25) Betyr dette at de kan gjennomtenke noe, legge fornuftige planer og så gjennomføre dem?
Hvis vi skal få svar på disse spørsmålene, må vi oppsøke disse merkelige skapningene, iaktta dem og granske deres tilholdssteder. Det kan bli litt av en opplevelse.
Møt en «superfamilie»
Maurene hører til årevingenes orden, som også omfatter veps og bier. Men maurene selv utgjør det som kalles «superfamilien» Formicoidea. Dette høres alt sammen meget vitenskapelig ut, ikke sant? Men uansett hva en kaller dem, finnes det om lag 15 000 maurarter på jorden, og de holder til overalt unntatt i polarstrøkene.
Én ting er sikkert: Det finnes myriader av maur. På et 40 mål stort skogområde som ble undersøkt, fantes det anslagsvis mellom 11 og 13 millioner av bare én art, for ikke å snakke om alle de andre maurartene som holdt til i det samme området!
På nært hold
Ja, det kryr av maur, men la oss se litt nærmere på dem enkeltvis. Vi kan begynne med fargen. Det finnes maur som er gulaktige i fargen, men de fleste av dem er svarte, brune eller røde. «Men jeg har også hørt om hvite maur,» sier du kanskje. «Hva med dem?» De «hvite maurene» er i virkeligheten ikke maur i det hele tatt. De er termitter og hører til en helt annen familie av insektene.
Litt om maurens anatomi. Kroppen består av tre deler: 1) Hodet, 2) forkroppen og 3) bakkroppen. Maurene har flere nervesentrer, hvorav det største er hjernen, som ligger i insektets hode. De fleste av disse skapningene har fasettøyne, et øye på hver side av hodet. Disse øynene kan være utstyrt med fra seks til over 1000 linser, som hver virker som et lite øye. Visse vingete maur har dessuten tre enkle øyne på baksiden av hodet. Selv om maurens syn ofte er meget svakt, og visse maur ikke har øyne i det hele tatt, finnes det noen maur som kan se stein og andre ting og bruke disse som «landemerker» når de drar omkring.
Legg merke til de to «antennene» som stikker ut fra maurens hode. Føle-, smaks- og luktesansen er knyttet til disse «følerne». Legg også merke til kjevene. De beveger seg fra side til side, ikke opp og ned.
Maurens tre beinpar er festet til forkroppen. Det samme er vingene, hvis insektet har noen. Deretter følger bakkroppen, som inneholder kroen, hvor mat blir lagret og brakt videre til andre i maursamfunnet. Maurens magesekk og tarmkanal ligger bak kroen i bakkroppen. Og enda en ting: Noen maur har en brodd som de kan forårsake smertefulle stikk med. En kjenner til en maurart som med sine stikk har drept fugleunger som ennå ikke har forlatt reiret.
Deres hjem
Maurenes hjem er til å begynne med bare et lite sted, ’et lite krypinn de kan kalle sitt eget’. Det kan være en liten fordypning i jorden eller under noen steiner. Noen maur lager maurtuer ved å dynge jord og kvister over reirene sine. Inne i disse tuene er det ganger som forbinder en rekke kamre. Andre maur graver seg kanskje fem meter ned i jorden, og deres underjordiske labyrint av kamre og ganger kan bli nokså omfattende. Noen maursamfunn dekker et område på hele fire mål!
Stokkmaur slår seg ned i trestubber, tømmerstokker eller lignende. Selv om de ikke fortærer trevirket, gnager de ut kamre og ganger i det. Det er ikke så farlig hvis det er en gammel tømmerstokk i skogen de på denne måten gjør til sitt hjem. Men det er en helt annen sak hvis «hjemmet» viser seg å være bjelkene i huset ditt. Det har hendt at hus har falt sammen fordi stokkmaur har slått seg ned der.
Noen maur «syr» sammen blad som de kler ytterveggene i reirene sine med. Til dette bruker de silkeproduserende larver. Mens noen voksne maur holder bladene på plass, fører andre larvene fram og tilbake, slik at de silketrådene som larvene spinner, kleber bladkantene sammen. Andre maur lager «kartonger». Til dette bruker de trepartikler og muligens noe sand som de sementerer sammen med spytt. De insektene som kalles soldatmaur, er imidlertid ikke husbyggere. De samler seg rundt maurmoren og hennes avkom og henger kanskje ned fra en tømmerstokk med beina hektet sammen for å danne et midlertidig husly.
Sitt eget kastesystem
Maurene bor sammen i godt organiserte grupper eller samfunn, og Bibelen kaller med rette disse insektene et «folk». (Ordspr. 30: 25) I et maursamfunn finnes det tre kaster: 1) «Dronningen» eller «dronningene», 2) hannene og 3) arbeiderne. Bibelen sier at mauren «ikke har noen fyrste, foged eller herre». (Ordspr. 6: 7) En skulle kanskje tro at «dronningen» er herskeren i et maursamfunn, men det er ikke tilfelle. Det er interessant å legge merke til at det er blitt sagt: «Et fremtredende trekk ved ethvert typisk samfunn er dronningen; hun er ikke en hersker i ordets egentlige forstand, men er moren, og hun er ofte grunnleggeren av et samfunn. Hun legger de egg som alle de andre maurene utvikles fra.» — The Animal Kingdom.
Mens «dronningen» kan leve opptil 15 år, lever hannene, som vanligvis har vinger, stort sett bare noen få uker. Hva er så deres oppgave? Det er å pare seg med «dronningen». På en bestemt dag, vanligvis mot kvelden, driver alle maursamfunn av en bestemt art maur innen flere kilometers omkrets ut alle hanner og hunner som har vinger. Årsaken til dette er ikke kjent. De utkastede maurene prøver da vingene sine i det som kalles bryllupsflukten. Hannene og hunnene parer seg da vanligvis mens de er i luften. På dette tidspunkt og kanskje fra mer enn én hann mottar hunnen tilstrekkelig med sædceller til å kunne legge en fantastisk mengde egg resten av livet.
Etter bryllupsflukten faller maurene til jorden, og hannene dør innen kort tid eller blir spist av forskjellige pattedyr eller fugler. Hunnen biter eller river av vingene sine, søker ly et trygt sted under et dekke, legger noen egg og drar omsorg for dem inntil noen arbeidere er utviklet. Så overtar de den anstrengende del av arbeidet, og hun blir i første rekke den eggleggende «dronning». Dette er begynnelsen til et nytt samfunn. Hvor store kan slike samfunn bli? Det varierer, men et meget stort samfunn besto av anslagsvis 238 000 maur.
Livet i maursamfunnet byr på mange forskjellige oppgaver for arbeidermaurene, som er hunner med uutviklede kjønnsorganer. De skal finne og samle inn mat, passe eggene og de nyutklekte larvene, gjøre rent og utvide reiret og forsvare samfunnet. Under arbeidsmaurenes omsorg klekkes eggene og blir til små, hvite larver som skifter ham flere ganger før de til slutt blir til fullt utviklede larver. Noen larver lager kokonger ved å spinne tråder av sitt eget spytt. Senere skifter larven ham og forpupper seg. Mens den hviler i denne tilstanden, inntreffer det forandringer, og resultatet blir en voksen maur. Maurene har ingen knokler, men er som voksne insekter utstyrt med en hard kropp.
«Soldatene», som er arbeidsmaurer med store hoder og kraftige kjever, har til oppgave å forsvare samfunnet. Når vi snakker om hoder, kan vi nevne at en maur kan stenge inngangen til reiret i en trestamme ved å sperre den av fra innsiden med det store, kamuflerte hodet sitt. Det kan en virkelig kalle å bruke hodet! Noen maur gjør også god bruk av brodden sin. Andre sprøyter ut maursyre, som de selv produserer, for å skremme bort inntrengere. Denne syren er så sterk at hvis en får den på huden, kan den tørre den ut og få den til å skalle av. Insekter kan til og med bli lammet eller drept av den.
En familie som består av mange slag
Innen superfamilien Formicoidea finnes det maur av mange forskjellige slag. Uten å være altfor tekniske skal vi se litt nærmere på noen av dem og deres «levemåte». Bibelen sier om mauren at den «sørger . . . om sommeren for sitt livsopphold og sanker om høsten sin føde». (Ordspr. 6: 8) En gang trodde en at alle maurslag hovedsakelig var kjøttetere, og at de ikke lagret føde for vintermånedene, fordi de befant seg i en slags dvaletilstand på den årstiden. I 1871 var det imidlertid en naturforsker som fant at visse maurslag i den sørlige delen av Europa «høstet» korn. I dag vet en at det finnes maur som lever av frø. To av de mest alminnelige maurartene i Midtøsten — den svarte Atta barbara og den brune Atta structor lever av frø som de samler et forråd av om sommeren, slik at de kan ha føde om vinteren når det er vanskelig å få tak i frø. Det er derfor ikke uvanlig å finne den maurart som kalles Messor semirufus i nærheten av treskeplasser, kornmagasiner eller kornmarker, hvor de har rikelig med mat. Disse hamstremaurene, som de vanligvis kalles, ’sanker virkelig om høsten sin føde’, slik Bibelen sa for flere hundre år siden.
Noen maurslag kan betegnes som «gårdbrukere». Bladskjærermaurene bruker kjevene sine til å bite stykker av blad og blomster. En vet om tilfelle da de har ribbet et helt tre for løvverk i løpet av en eneste natt. Når disse insektene tar disse bladstykkene «hjem», ser det ut som om de bærer parasoller; derfor kalles de også parasollmaur. Bladene blir imidlertid ikke spist. De tygges til en masse som det dyrkes sopp på. Maurene spiser så disse delikate vekstene fra sine egne underjordiske «sopphager».
Noen arter holder også «husdyr». Disse maurene ser etter bladlus, sikader og skjoldlus som lever av planter i nærheten av maursamfunnets reir. En maurart har bladlusene inne i reiret det meste av tiden. Disse maurene «melker» «husdyrene» sine ved å stryke dem over ryggen med følehornene. Bladlusene utsondrer da fra bakkroppen en søt væske som kalles honningdugg, og som disse maurene fråtser i.
Honningmaurene har ingen lagringsproblemer. Enten disse maurene selv samler nektar fra blomstene eller får honningdugg fra andre insekter, lagrer de denne væsken. Noen unge maur fortsetter å svelge denne væsken, slik at bakkroppen svulmer opp og blir på størrelse med en ert. Disse levende «honningkrukkene» henger så etter beina i taket i reiret, og når sultne maur kommer bort til dem for å få noe å spise, gulper de opp litt av den søte honningen.
Det finnes også maur som holder slaver, enten det nå skjer bevisst eller skyldes en tilfeldighet. De røver larver og pupper fra andre maurarter og anbringer dem i sine egne reir. Før disse blir spist, er det imidlertid noen av dem som klekkes ut og straks begynner å arbeide som om de hørte til i sine erobreres samfunn. Det ser ut til at amasonmauren med fullt overlegg røver andre maur og gjør dem til sine slaver.
På marsj!
De langbeinte brune eller svarte insektene som kalles vandremaur, og som finnes i Afrika og i Sør-Amerika, kan utgjøre litt av en trusel. De kalles også hærmaur, og disse krigerne legger ut på røvertokter hvor de marsjerer i brede kolonner og fortærer nesten alle andre insekter på sin vei. Ja, de har gått til angrep på fugler og til og med på mennesker. Og en vet om tilfelle da de i løpet av noen timer har fortært en bundet hest inntil bare skjelettet var igjen.
Det er imidlertid også en fordel med disse røverne. The Animal Kingdom sier: «Indianere og andre innfødte som bor i hytter dekket med palmeblad, ser fram til vandremaurenes ankomst. De går rett og slett ut av hyttene sine og lar insektene myldre gjennom dem fordi de vet at når maurene er borte, vil alle andre insekter, for eksempel kakerlakker, fluer og edderkopper, også være borte. Deres eneste bekymring er at kolonien plutselig skal bestemme seg for å slå seg ned i en av hyttene for natten eller enda lenger, en situasjon som ikke er særlig behagelig for beboerne.»
Er maurene «overvettes vise»?
Bibelen sier om maurene at de er «overvettes vise». (Ordspr. 30: 24, 25) Vitenskapsmenn som har studert maurene, har kommet til at disse insektene ved hjelp av synet kan kjenne igjen visse «landemerker». Ved hjelp av luktesansen kan de også la seg lede av dufter. Det ser til og med ut til at de lærer av erfaring. Ikke noe av dette betyr naturligvis at maurene er i stand til å gjennomtenke noe og treffe forstandige avgjørelser. En gang da regn hadde vasket bort de duftmerker som var avsatt av maur før dem, begynte en kolonne med hærmaur å følge et spor som tilfeldigvis dannet en sirkel, og fortsatte å gå rundt og rundt helt til de døde av utmattelse. Det er imidlertid blitt sagt om maurene: «Enda så små de er sammenlignet med mennesket, viser de at de har evnen til å huske, lære og rette på feil.»
Maurenes «vise» handlinger skyldes ikke at de har evnen til å resonnere, men de instinkter som Skaperen har nedlagt i dem.
Nå forstår du kanskje bedre hvorfor det blir sagt til den «late» at han skal «gå til mauren». (Ordspr. 6: 6) En slik person kan lære noe av dette ringe insektet, nemlig å være flittig og forutseende. I stedet for å sove i den årstid da det er gunstig å arbeide, bør han i likhet med mauren ’sørge om sommeren for sitt livsopphold’. (Ordspr. 6: 8; 30: 25) Hvis ’den late’ for eksempel sitter og driver dank under et skyggefullt tre, kan kanskje en kolonne med flittige maur straks få ham til å begynne å arbeide.