Bør de som tilber Gud, være vegetarianere?
«VEGETARIANISME STADIG VANLIGERE, SPESIELT BLANT DE UNGE.» Slik lød en overskrift i New York Times for 21. mars 1975. I artikkelen het det at vegetarianerne for tiden «har en del innflytelsesrike personer på sin side, deriblant dr. Jean Mayer, ernæringseksperten ved Harvard universitet». Times nevnte også at noen vegetarianere «er medlemmer av religiøse grupper, for eksempel sjuendedagsadventistene og Hare Krishna, som ikke spiser kjøtt».
I denne forbindelse oppstår følgende interessante spørsmål: Bør de som tilber Gud, være vegetarianere? Hva slags vegetarianere bør de i så tilfelle være? At det finnes mange forskjellige kategorier av vegetarianere, var spesielt tydelig ved en verdenskongress for vegetarianere som ble holdt i august 1975 i Orono i delstaten Maine i USA. Blant dem som overvar kongressen, var «fruktspisere . . . som bare spiser frukt, ovo-lakto-vegetarianere, som bruker egg, melk og ost i tillegg til vegetarkost, vegetarer . . . som overhodet ikke bruker produkter fra dyreriket til føde eller til klær, vegetarianere som ikke bruker salt, sukker, hvitt mel eller krydder, og som ikke spiser frukt og grønnsaker sammen, jain-vegetarianere fra India, som ikke spiser noe som vokser under jordoverflaten, for eksempel poteter og gulrøtter,» og andre. (New York Times for 22. august 1975) I meldingen het det også at «vegetarianerne her av og til, vanligvis på en gemyttlig måte, diskuterer seg imellom hvilken levemåte som er den ’sanne veiʼ».
Selv om det altså finnes mange forskjellige retninger innen vegetarianismen, er den, som dr. Jean Mayer sier, stort sett en idé «som bygger på tre tungtveiende grunner — økonomi, helse og medlidenhet». Dr. Mayer kunne også ha tilføyd at for enkelte er det også et spørsmål om religion.
Den økonomiske faktor
Det argumentet som baseres på økonomien, kan ikke uten videre avferdiges, og det er to sider ved det. For det første er det mange steder billigere å leve på vegetarisk kost enn å ha kjøtt på spiseseddelen, og jo mer kjøtt ens kosthold innbefatter, desto større blir naturligvis prisforskjellen. Dette kan betraktes som et sterkt argument til fordel for vegetarkost, ettersom vi spiser for å leve og ikke lever for å spise. Men det er tross alt en kjensgjerning at det ikke alltid er så lett å leve på slik kost. Folk som bor i arktiske strøk, ville for eksempel måtte emigrere til mer tempererte områder hvis de ville bli vegetarianere. Noe annet som kommer inn i bildet, er jo også den nytelse det er å spise.
For det annet finnes det et viktigere argument som har med økonomien å gjøre, nemlig det som knytter seg til selve produksjonen av fødevarene. I løpet av et år skal en for eksempel på et område på et hektar kunne produsere cirka 230 kilo kjøtt, men ti ganger så mye korn og 100 ganger så mye poteter. Men alt dette er en del av et større system. Selv om det ville bli mat nok til alle hvis alle ble vegetarianere, kan en derfor spørre: Hvor mye ville sanne tilbedere, som bare utgjør en liten brøkdel av jordens befolkning, kunne utrette ved å avholde seg fra å spise kjøtt? Så lenge denne verden blir styrt av selviske mennesker som er under innflytelse av denne verdens gud, Satan Djevelen, er det ikke sannsynlig at fødevarene vil komme til å bli likelig fordelt. — 2 Kor. 4: 4.
Helsefaktoren
Mange er blitt vegetarianere på grunn av helsefaktoren. Dr. Mayer sa i en artikkel i New York-avisen Daily News for 14. mai 1975 at han hadde fått kolossalt stor respons på en tidligere artikkel om vegetarianismens økende popularitet, og han forsikret sine lesere om at en «vegetarisk kost er næringsrik». De fleste leger er enige om at folk vanligvis spiser for mye kjøtt. Men det er et omstridt spørsmål om det skulle være bedre for alle ikke å spise kjøtt i det hele tatt. En må også ta i betraktning hvor praktisk det ville være med tanke på de fleste menneskers spisevaner. Dr. Mayer påpekte også at mange mennesker har gått ned i vekt ved å bli vegetarianere. Selv om de spiser mer karbohydrater, spiser de mindre fett, som inneholder dobbelt så mange kalorier som karbohydratene.
Men i et strengt vegetarisk kosthold inngår ofte ikke tilstrekkelig med vitamin B12, og det er et vitamin som er «viktig når det gjelder å forebygge pernisiøs anemi, som til slutt fører til at visse deler av hjernen og ryggmargen blir ødelagt». Og «et vegetarisk kosthold kan også mangle vitamin D . . . Det kan dessuten inneholde for lite jern, ettersom kjøtt inneholder det beste og lettest tilgjengelige forrådet av jern. Dette gjelder spesielt lever, skalldyr og andre animalske fødevarer». Dr. Mayer, som selv er vegetarianer, sier til slutt: «Rent generelt kan det sies at jo mer ensidig et kosthold er, desto større sannsynlighet er det for at det vil mangle den rette likevekt og inneholde for lite av et eller annet næringsstoff. Dette gjelder både forskjellige former for vegetarkost og forskjellige former for streng slankekost.»
De etiske og religiøse faktorer
For ikke få vegetarianere er det sterkeste argumentet til fordel for den levemåte de har valgt, medlidenhet med dyrene. Slike vegetarianere framstiller bilskilter med teksten: «Elsk dyrene — ikke spis dem» og knapper med teksten: «Vær snill mot dyrene — ikke spis dem», som de så distribuerer. Til støtte for sitt syn henviser de ikke bare til slike menn som Buddha, Platon, Sokrates, Pythagoras, Ovid, Voltaire, Shaw og Schweitzer, men også til berømte militære, slike som feltmarskalk Montgomery og den britiske flyoffiser Lord Dowding (RAF, «Slaget om Storbritannia»).
Medlidenhet med dyrene er uten tvil den alvorligste innvendingen mot å spise kjøtt, men holder den virkelig stikk? Eller er den basert på altfor mye sentimentalitet? Og — det viktigste av alt: Har den støtte i Guds Ord, Bibelen?
Det er tydelig at det her dreier seg om enda et tilfelle da de inspirerte, vise ordene i Jeremias 10: 23 og 8: 9 får sin anvendelse. Det sies der at «et menneske ikke selv rår for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang», og om de vise i denne verden sies det: «Se, Herrens ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» Guds Ord gir oss et likevektig syn på dette emnet, for det inneholder guddommelig visdom. Hva lærer vi så når vi går til denne kilden?
Vi får for det første vite at menneskelivet er hellig, og at enhver som med vilje tar en annens liv, må bøte med sitt eget liv. Samtidig med at Gud ga menneskene, som da var representert ved Noah og hans familie, som hadde overlevd vannflommen, denne loven, ga Gud dem imidlertid lov til å spise kjøtt. (1 Mos. 9: 3—5) Så å si i samme åndedrag som Gud klart og tydelig forbød menneskene å ta et annet menneskes liv og fastsatte dødsstraff for det, ga han dem således lov til å drepe dyr for å ha dem til føde.
Dette skillet mellom mennesket og dyrene finner vi i hele Bibelen. Ja, helt fra de tidligste tider ble dyr med Guds godkjennelse frambåret som offer. (1 Mos. 4: 2—5; 8: 20, 21) Alle de dyreoffer som skulle frambæres ifølge Moseloven, krevde at en hel del dyr måtte slaktes. Og forlangte ikke Gud at israelittene skulle spise kjøtt av et lam eller et kje minst én gang i året, ved feiringen av påsken? Og måtte de ikke spise kjøtt hver gang de frambar et fellesskapsoffer? Spesielt prestene måtte spise kjøtt, ettersom de forsynte seg av de fellesskapsoffer som ble frambåret av alle de andre. Ja, til og med Gud selv spiste på en symbolsk måte kjøtt i og med at den delen av offeret som ble brent på alteret, ble betraktet som hans andel. — 2 Mos. 12: 3—9; 34: 25; 3 Mos. 7: 11—15, NW.
Dette er også i overensstemmelse med det eksempel Jesus Kristus, Guds Sønn, satte. Det hersker ingen tvil om at han elsket menneskene og hadde medlidenhet med dem. (Fil. 2: 5—8) Han åpenbarte Guds vilje for oss og tjente samtidig som vårt eksempel. (1 Pet. 2: 21) Hadde han noe imot å spise kjøtt? Nei, for som en trofast jøde spiste han kjøtt i hvert fall hver påske. Han hadde heller ingen samvittighetsskrupler mot å fange og spise fisk, for ved to anledninger sørget han for at hans disipler fikk garnene fulle av fisk. Og ved minst to anledninger bevirket han ved et mirakel at noen få fisker ble mangfoldiggjort, slik at det ble nok fisk til flere tusen menn, kvinner og barn. — Mark. 8: 18—20; Luk. 5: 4—6; Joh. 21: 6—11.
Spørsmålet om å spise kjøtt oppsto blant de første kristne, men ikke på grunn av medlidenhet med dyrene. Som jøder hadde de måttet avholde seg fra å spise visse slags kjøtt, og det ble nødvendig å vise dem at de ikke lenger var underlagt Moseloven hva dette angikk. (Ap. gj. 15: 19, 20) En hadde også problemet i forbindelse med det å spise kjøtt som var blitt ofret til avguder. Apostelen Paulus viser klart og tydelig at de som tilba Gud, ikke skulle dømmes på grunn av om de spiste kjøtt eller ikke: «Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare urter; den som eter, ringeakte ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter!» Vi bør merke oss at den veiledning Bibelen her gir, og de eksempler den inneholder, på ingen måte støtter dem som av religiøse grunner har innvendinger mot å spise kjøtt. — Rom. 14: 2, 3.
Av det som her er blitt sagt, framgår det tydelig at det ikke er i strid med Guds vilje å slakte dyr med tanke på å dekke menneskenes behov. Hans Ord oppfordrer oss imidlertid til å ha omtanke for dyrene. (Ordspr. 12: 10) Men det betyr ikke at vi må vise dyrene en slik kjærlighet at vi stiller dem i klasse med menneskene. Mens Adam og Eva fremdeles var i Edens hage, sørget Gud tydeligvis for at dyr ble slaktet, slik at menneskene kunne ha noe å kle seg med. (1 Mos. 3: 21—23) Det vitner i særdeleshet om mangel på likevekt når mennesker energisk protesterer mot at dyr blir drept til føde, mens de ikke har noe å innvende mot bloddryppende kriger som er årsak til at millioner av menn, kvinner og barn blir utsatt for ubeskrivelige lidelser eller blir drept ved hjelp av kanoner, torpedoer og bomber.
Svaret på spørsmålet: «Bør de som tilber Gud, være vegetarianere?» må bli at det er en helt personlig sak. Hvis noen av økonomiske eller helsemessige grunner ønsker å gå over til et vegetarisk kosthold og finner det praktisk gjennomførlig, kan han gjøre det. Men han kan ikke finne noen etisk støtte i Guds Ord for et slikt kosthold. Hvis han går så langt at han forsøker å gjøre det, mister han Guds syn på tingene.
Det som er viktig i vår tid, er ikke om en spiser kjøtt eller ikke. Det som teller, er i stedet om en tilber den sanne Gud, Jehova, i ånd og sannhet, på den måten han foreskriver i sitt Ord, Bibelen. Jesus Kristus satte et eksempel for oss hva dette angår. Han tjente menneskene for å dekke deres behov, både i materiell og i åndelig henseende, men i første rekke i åndelig henseende, for, som han sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Det er hans eksempel alle sanne tilbedere av Gud bør ønske å følge. — Matt. 4: 4; Joh. 4: 24.