Kirkenes verdensråd — et splittet hus
I ÅRHUNDRER har kristenhetens religionssamfunn vært splittet. Det vi ser nå, er altså ikke noe nytt. Men i dag har splittelsen innen kristenheten nådd et høydepunkt. Flere religionssamfunn hevder at de er kristne.
Selv om de alle hevder at de er kristne, og at de tilber den samme Gud, har de imidlertid forskjellige læresetninger og skikker og forskjellige politiske oppfatninger. Selv innen det samme kirkesamfunn hersker det ofte stor splittelse, for eksempel når det gjelder spørsmål som har å gjøre med rase og nasjonalitet, og problemer som skyldes økonomiske og sosiale skranker.
Denne splittelsen har i krigstid ført til den største motsetningen: Medlemmer av det samme religionssamfunn, og også andre som hevder at de er etterfølgere av «fredsfyrsten», slår hverandre i hjel.
Forsøk på å skape enhet
Slike tydelige motsetninger har fått mange mennesker til å vende seg bort fra kirkesamfunnene — og fra Gud. Det er derfor blitt gjort forskjellige forsøk på å hele splittelsene. Et av disse forsøkene på å skape enhet har vært dannelsen av Kirkenes verdensråd.
Kirkenes verdensråd ble opprettet i Amsterdam i 1948 og har sitt hovedsete i Genève i Sveits. På det nåværende tidspunkt består det av 286 større kirkesamfunn, både protestantiske, anglikanske, ortodokse og gammelkatolske. Disse representerer anslagsvis mellom 400 og 500 millioner mennesker.
I slutten av 1975 holdt Kirkenes verdensråd sin femte generalforsamling. Stedet var for første gang Afrika, nærmere bestemt Nairobi i Kenya. Medlemskirkene var representert ved 747 stemmeberettigede delegater. Andre religionssamfunn, deriblant jødiske, hinduiske, buddhistiske, muhammedanske og romersk-katolske kirkesamfunn, sendte observatører. Pave Paul VI sendte dessuten en hilsen.
Generalforsamlingens tema var «Jesus Kristus frigjør og forener». Dr. Philip Potter, som er generalsekretær i Kirkenes verdensråd, talte om «søkingen etter kirkens enhet».
Stor splittelse
Helt fra begynnelsen av var det tydelig at det var store splittelser som det ville være umulig å hele. En av dem hadde å gjøre med forsamlingens endrede sammensetning.
Ved tidligere generalforsamlinger hadde det vært delegatene fra de vesteuropéiske og nordamerikanske kirkesamfunn som dominerte forhandlingene. Men i Nairobi var det de kirkesamfunn som representerte Asia, Afrika, Latin-Amerika, øyene i Stillehavet og det Sovjet-dominerte Øst-Europa, som hadde overvekten av stemmene.
Av de 747 delegater som deltok i denne religiøse konferansen, var 439 fra «den tredje verden» (utviklingslandene) og kommunistlandene. Sammenlagt utgjorde disse altså nesten 60 prosent av det samlede antall delegater.
Denne endrede sammensetning gjorde seg sterkt gjeldende i mange av de spørsmål som splittet kirkemøtet. De vesteuropéiske og nordamerikanske kirkesamfunn støttet vanligvis vestlige politiske, sosiale og økonomiske tiltak. Kirkesamfunnene i den tredje verden og i kommunistlandene hadde den motsatte oppfatning.
Uoverensstemmelsene kom tydelig til uttrykk da en afrikansk delegat rettet denne anklagen mot Kirkenes verdensråd: «Jeg mener at det eksisterer en sammensvergelse som går ut på å svekke hele denne generalforsamlingen og derved gjøre nordamerikanerne og européerne til lags, for det er der pengene er.» På grunn av den nye majoriteten skjedde dette imidlertid ikke.
Bladet Newsweek pekte på et annet eksempel på den spenning som eksisterte mellom øst og vest. Bladet nevnte at en geistlig fra Liberia «framsatte det mest omstridte krav av dem alle — fem års opphold i sendingen av hvite misjonærer til Afrika». Den fiendtlige innstilling noen afrikanske geistlige hadde til sine européiske og amerikanske kolleger, var åpenbar.
Splittet i ’frigjøringskampen’
Et av stridsspørsmålene hadde å gjøre med ’frigjøringsbevegelsene’. Synet på dette spørsmålet ble fastslått allerede i begynnelsen av kirkemøtet, i et av de første foredragene. Dette foredraget ble holdt av dr. Robert Brown, som er professor i teologi ved California universitet.
Selv om Brown representerte et vestlig land, pekte han på at «tanken om Jesus Kristus som menneskehetens frigjører har vært til liten hjelp for dem som historien har framstilt som undertrykkere, for eksempel de ’hvite’ som, som rase betraktet, har erobret, undertrykt og utnyttet så mange av de fargede raser i verden».
Hans kommentarer gjorde Vestens geistlige oppbrakt. Men etter hvert som andre talere presenterte sine oppfatninger, var det tydelig at de fleste delegater ved Kirkenes verdensråd gikk inn for en fortsatt ’frigjøring fra den vestlige imperialisme’. Dette temaet var blitt vedtatt ved Kirkenes verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968.
I en lederartikkel i Seattle-avisen Times sto det angående dette spørsmålet: «I en slik endret situasjon kunne folk fra utviklingslandene bli hørt. De talte uten omsvøp til delegatene fra industrilandene. Det de hadde å si, inneholder kanskje sæden til nye debatter, konfrontasjoner og uoverensstemmelser.» Lederartikkelen omtalte også «de dype følelser utviklingslandene hadde i forbindelse med det faktum at industrilandene, De forente stater og andre land, plyndret dem for deres naturrikdommer».
Det kom derfor ikke som noen overraskelse da en spesiell komité anbefalte at Kirkenes verdensråd skulle «øke hjelpen til geriljagruppene rundt omkring i verden, og særlig til dem i den sørlige delen av Afrika». At det skulle gis en slik støtte, var allerede blitt vedtatt i Uppsala, da Kirkenes verdensråd opprettet «Programmet til bekjempelse av rasismen». I forbindelse med dette programmet er det blitt sendt midler til forskjellige geriljabevegelser.
Bladet Christianity Today innrømmet i nummeret for 2. januar 1976 at det var blitt avsatt slike midler. Bladet rapporterte også at generalforsamlingen forkastet «et forslag som gikk ut på å begrense bidragene fra ’Programmet til bekjempelse av rasismen, til ikkevoldsgrupper».
Den samme publikasjonen sa imidlertid også at «den marxistiske regjering» i Moçambique var en av de regjeringer «som Kirkenes verdensråd hadde hjulpet til makten». Likevel, sa bladet, hadde denne nye regjeringen «fulgt en hard linje overfor kirkesamfunnene og særlig overfor utenlandske misjonærer». På grunn av dette mente noen vestlige delegater at støtten til frigjøringsbevegelsene virket mot sin hensikt.
Den presbyterianske presten Gordon Gray fra Irland gjorde Kirkenes verdensråd oppmerksom på de sørgelige resultater splittelsen innen kirkesamfunnene har ført til. Han sa: «Fra Irland har vi kunngjort en Jesus Kristus for verden som bringer i trelldom og forårsaker splittelse. Både den romersk-katolske kirke og den protestantiske kirke har funnet seg selv i fangenskap på grunn av politiske, sosiale, kulturelle og religiøse splittelser, som vi har bidratt til å skape og bevare. Da sammenbruddet i vårt samfunn gjorde det høyst påkrevd med et profetisk ord fra Herren, oppdaget vi at vi ikke kunne bli enige om hvilket ord det skulle være.»
Mer splittelse
Et annet område som viste hvor splittet Kirkenes verdensråd er, hadde å gjøre med religionsfriheten. Noen vestlige delegater forsøkte å få vedtatt en resolusjon som fordømte de land som krenker religionsfriheten.
Hvem denne fordømmelsen var rettet mot, kom imidlertid tydeligere fram da en ortodoks prest sa: «Folk blir drept og myrdet i såkalte sosialistiske land.» Det var tydelig at disse framstøtene hovedsakelig var rettet mot Sovjetunionen.
Denne fordømmelsen som det ble gjort forsøk på å få vedtatt, møtte sterk motstand. National Catholic Reporter talte om «kvalene mellom øst og vest da Vesten ønsket å gi en nærmere beskrivelse av bruddene på religionsfriheten i Sovjetunionen». Til slutt ble bare en utvannet utgave av det opprinnelige forslaget vedtatt.
Men var Kirkenes verdensråd virkelig interessert i religionsfriheten? Nei, for det ignorerte et av de mest skamløse og best kjente eksempler på religiøs undertrykkelse i moderne tid, nemlig forfølgelsen av Jehovas vitner i Malawi. Disse kristne blir torturert, myrdet, voldtatt og landsforvist.
Den tyske avisen Bild sa: «Dette vil være en god anledning til å protestere mot forfølgelsen av kristne i noen av de svarte, afrikanske landene, for eksempel . . . i Malawi, hvor Jehovas vitner er blitt slått og deres hustruer voldtatt. Hva gjorde Kirkenes verdensråd? Det bestemte seg for å boikotte sju banker (en av dem var Deutsche Bank), fordi de gjorde forretninger med Sør-Afrika. Politikk med pengesedler i stedet for å hjelpe brødre i nød — det er også en trosbekjennelse, men en dårlig sådan.»
En av medarbeiderne i Washington-avisen Star, W. F. Willoughby, spurte angående forfølgelsen av Jehovas vitner: «Vil Kirkenes verdensråd vise seg å være denne pinlige, men betimelige situasjon voksen? Hvis ikke, vil en hvilken som helst annen erklæring det kommer med mot undertrykkelse — religiøs, rasemessig eller på annen måte — høres mindre overbevisende ut.»
Kirkenes verdensråd ’viste seg ikke å være situasjonen voksen’. Det gjorde ingenting og viste derved at det var mer interessert i politiske spørsmål enn i religionsfriheten. Det var først fem måneder etter konferansen at Kirkenes verdensråds generalsekretær, Philip A. Potter, skrev et brev om forfølgelsen til Malawis president. Men på det tidspunkt traff ikke rådet noen tiltak.
Ingen enhet
Kirkenes verdensråds femte generalforsamling viste imidlertid noe. Den viste at kristenheten er mer splittet enn noensinne.
Generalsekretæren i Kirkenes verdensråd, Potter, sa at «det ikke kom fram noen oppsiktsvekkende nye idéer eller tanker», og at forsøkene på å skape enhet fortsatt var «en lang ørkenvandring». Christianity Today tilføyde: «Den vurdering av Kirkenes verdensråds stilling som dets egen generalsekretær kom med, oppsummerte det mange delegater følte den siste dagen av Kirkenes verdensråds femte generalforsamling.»
Forsøkene på å skape enhet var så resultatløse at en høytstående australsk delegat etter konferansen sa: «En kan si at den var forbi før den hadde begynt.» Og Toronto-avisen Star sa: «Konferansen i Nairobi reiste langt flere spørsmål enn den besvarte.»
Bladet Newsweek hadde følgende kommentar: «Det var tydelig at de indre uoverensstemmelser hadde svekket bildet av Kirkenes verdensråd i Vesten og i den tredje verden. Og midt oppe i sine politiske sammenstøt syntes organisasjonen fullstendig å ha tapt av syne sitt grunnleggende religiøse mål: Å føre kristne fra hele verden sammen i en forent front.»
Bibelen, selve grunnlaget for kristendommen, sier at sanne kristne bør «føre den samme tale». Den sier at «det ikke må være splid iblant» de kristne, men at de bør være «fast forent i samme sinn og i samme mening». — 1 Kor. 1: 10.
Bibelen sier også at de som hevder at de tjener Gud, men som hater sine åndelige brødre, er løgnere. Og den sier at de som slår sine brødre i hjel, er Djevelens barn. — 1 Joh. 4: 20, 21; 3: 10—12.
Det er ikke så merkelig at spaltisten Jeffrey Hart sa: «Kirkenes verdensråds femte generalforsamling, som høytidelig trådte sammen i Nairobi i Kenya, presenterte et oppbud av moralsk og åndelig sykelighet som gjorde en kvalm.»
En del av verden
Generalforsamlingen viste også at kirkesamfunnene har fjernet seg langt fra den sanne kristne lære når de samtykker i å bli enda mer engasjert i verdens politiske anliggender. The Christian Century rapporterte: «Å være eller ikke være i verden — det er ikke spørsmålet. Spørsmålet er hvorvidt en skal være engasjert opp til anklene eller opp til ørene. Generalforsamlingen valgte å være engasjert mest mulig.»
Det faktum at en av de nyvalgte presidentene i Kirkenes verdensråd var den russisk-ortodokse metropolitten Nikodim, erkebiskopen av Leningrad, understreket at det ville bli slik. Han støttet Kirkenes verdensråds hjelp til frigjøringsgruppene og sa: «Som en av presidentene er jeg nå enda mer interessert i den slags arbeid.»
Men Jesus sa at hans sanne etterfølgere var «ingen del av verden». (Joh. 17: 16, NW) Guds Ord sier også: «Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jak. 4: 4.
Kirkesamfunnene har i sannhet forkastet Guds Ord og hans hensikt. De har vendt ryggen til menneskehetens eneste håp, Guds himmelske rike og den nye ordning det vil innføre her på jorden.
Hva går det i møte?
Den splittede tilstand som Kirkenes verdensråd befinner seg i, viser at Gud ikke støtter det på noen måte. «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» — 1 Kor. 14: 33.
Den Babel-lignende forvirring av læresetninger og skikker som er i strid med Guds vilje, som en finner innen Kirkenes verdensråd, viser tvert imot at det er en del av den skjøgen som i Åpenbaringen, kapittel 17, blir kalt «Babylon, den store». Og det blir tydelig vist hvilken framtid denne skjøgen går i møte. Profetien viser at den vil bli fullstendig tilintetgjort av nettopp dem som den nå har umoralske forbindelser med, nemlig de politiske makter i denne verden. — Åpb. 17: 16.
Jesus forutsa: «Ingen by og intet hus som kommer i strid med seg selv, kan bli stående.» Og det kan heller ikke det splittede hus som Kirkenes verdensråd utgjør. — Matt. 12: 25.