Kirkenes verdensråd — er det på rett vei?
«ANTIDEMOKRATISK!» «Konstant manipulering, bevisst fortielse av synspunkter som er i strid med den aksepterte partilinje.» Er dette en beskrivelse av et eller annet tyrannisk regime? Nei! Det er dommen til en av de prestene som var blant delegatene på en generalforsamling som Kirkenes verdensråd holdt. Men denne presten er likevel overbevist om at Kirkenes verdensråd er på rett vei. Hva var det som fant sted under dette møtet, ettersom det førte til slike selvmotsigende uttalelser? Hvilken vei er den rette?
Kirkenes verdensråd holdt sin sjette generalforsamling i Vancouver i Canada i fjor, og den varte i 18 dager. I tillegg til flere tusen besøkende var det 838 delegater fra 253 kirker til stede. De representerte mange forskjellige religioner og kom fra over 90 land. De kom sammen for å drøfte temaet «Jesus Kristus — verdens liv» og for å finne måter å skape enhet på.
Kirkenes verdensråd begynte å gå den økumeniske vei i årene etter den første verdenskrig da noen høytstående geistlige kom sammen for å se hva som kunne gjøres for å fjerne splittelsene i kristenheten. En rekke konferanser om økumenikk førte til at Kirkenes verdensråd ble dannet i Amsterdam i 1948. Det er et kirkelig fellesorgan, ikke en overkirke; et forum for utveksling av synspunkter, med enhet som mål. Som logo har Kirkenes verdensråd en båt med et kors som mast, og dets motto er oikoumene, som betyr «hele den bebodde jord». Fra dette greske ordet kommer ordet «økumenisk», som et oppslagsverk definerer som «bestrebelsene for å fremme kirkens enhet».
Selv om alle kirker som tror på treenigheten, kan bli medlemmer, har ikke kristenhetens største kirkesamfunn — den romersk-katolske kirke — sluttet seg til organisasjonen. I den senere tid har den imidlertid sendt observatører til verdensrådets fellesmøter.
Til å begynne med var de fleste medlemskirkene fra den vestlige verden. Men flere kirker i de kommunistiske land og i den tredje verden kom til etter hvert, slik at situasjonen nå er snudd om. Det «virker som om det er en kirkelig klon fra De forente nasjoner», stod det i bladet Time. Fram til 1968 hadde ikke Kirkenes verdensråd kommet særlig langt når det gjaldt «den synlige enhet» det søkte å oppnå. Tilbedelse og evangelisering var vanskelige spørsmål som bare understreket at det ikke fantes en slik enhet. Sosialetikken ble derfor viet størst oppmerksomhet. Dette var noe som sikkert ville finne bred støtte. Forkynn rettferdighet og frihet for de undertrykte!
En kronikk i London-avisen Daily Telegraph hadde overskriften: «Prester som forkynner et annet evangelium.» I artikkelen stod det: «Den troende kan også betrakte en del av kirkenes virksomhet som noe som ligger utenfor deres rette område når det gjelder religiøs virksomhet, som skal gå ut på å utbre evangeliet. . . . Mest kjent for dette er Kirkenes verdensråd, som har kunngjort at det har bevilget ytterligere
320 000 pund [cirka 3,5 millioner kroner] til 47 ’frigjøringsbevegelser’.» Frelsesarmeen ble så oppbrakt over dette at den meldte seg ut av rådet, og nå har den bare status som assosiert.
Mange innen Kirkenes verdensråd er av den oppfatning at bruk av vold kan forsvares hvis en ikke oppnår frihet ved hjelp av forhandlinger. Allan Boesak, presidenten i Verdensforbundet av reformerte kirker, resonnerte slik under den generalforsamlingen Kirkenes verdensråd holdt i Vancouver. Han sa: «Når undertrykte mennesker ikke oppnår noen respons etter å ha kjempet uten vold i mange år, og de så griper til våpen, må kirken naturligvis ta parti for de undertrykte.» Nesten alle de 3000 som var til stede, reiste seg og hyllet ham med stormende bifall.
Møtet ble holdt i Jesu Kristi navn, men går Kirkenes verdensråd den samme vei som Jesus Kristus gikk? Jesus var fullstendig klar over at mange ble utnyttet og levde under elendige kår, men istedenfor å lære dem som hørte på ham, å søke en midlertidig, politisk løsning, lærte han dem å søke en varig løsning ved hjelp av Guds rike. I Bergprekenen sa han: «Jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere.» (Matteus 5: 39) Han sa også: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matteus 6: 33) Jesus prøvde ikke å reformere styresettet. Han lærte sine etterfølgere å vente tålmodig på Guds rike. Det er bare det som kan bringe menneskeheten fred, rettferdighet og likhet, og det vil det gjøre ved å gripe inn i rette tid. Jesus slo aldri til lyd for politisk engasjement. Han støttet aldri de jødiske bevegelsene som kjempet for jødenes frigjøring fra Roma, selv om han ble oppfordret til å gjøre det. — Johannes 6: 15.
Bør de kristne verve proselytter?
Da man på møtet i Vancouver skulle stikke ut den framtidige kurs, drøftet man blant annet behovet for å fremme evangeliseringen. I flere år hadde man lagt så stor vekt på sosialetikken at den tradisjonelle evangeliseringen var blitt skjøvet til side. Nå aktet man å gi den nytt liv. Interessante spørsmål oppstod. Hva med å bringe evangeliet ut til de store deler av menneskeheten som ikke godtar sannheten i møtets tema, «Jesus Kristus — verdens liv»? Hva med muslimer, hinduer og buddhister, for eksempel? Hva foreslår kirkene i Kirkenes verdensråd at de bør gjøre for å forkynne de dype og enestående sannhetene i Bibelen for hele menneskeheten?
Ifølge en ordbok er ikke «proselytt» et nedsettende ord. Det betyr ganske enkelt en «person som går over fra en (livs)anskuelse eller religion til en annen». Er det ikke nettopp det Jesus lærte sine etterfølgere at de skulle få folk til å gjøre? «Gjør alle folkeslag til disipler,» befalte han. (Matteus 28: 19) En av Jesu nærmeste, apostelen Peter, sa klart og tydelig om sin Leder: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» — Apostlenes gjerninger 4: 12.
Men verden i sin alminnelighet misliker religioner som gjør disipler. Og Kirkenes verdensråd har sin egen definisjon av det å gjøre disipler. Det sier at det er «en uverdig form for forkynnelse». Til sine ikke-kristne kontakter foretrekker det å bruke ordet «dialog», som det definerer som et «møte hvor folk med forskjellige oppfatninger av den endelige virkelighet kan komme sammen og granske disse oppfatningene på grunnlag av gjensidig respekt».
En kan ikke akkurat påstå at dette vitner om evangelisk overbevisning og glød blant medlemskirkene i Kirkenes verdensråd. Ikke noe snakk om å gjøre disipler. Hvis det er slik de akter å gå fram når det gjelder evangeliseringen, hvordan kan folk da noen gang bli disipler av «Jesus Kristus — verdens liv» og komme inn på den veien som fører til frelse?
John Whale skrev i London-avisen Sunday Times: «Et voksende antall kristne i de vestlige land synes tanken om å utbre ordet er ubehagelig, for det kan innebære en påstand om at kristendommen har rett, og at andre religioner tar feil, kanskje så feil at de vil bli fordømt. Men de liker ikke å si det.» Har Kirkenes verdensråd som mål å få «hele den bebodde jord» — sin oikoumene — inn på den brede økumeniske vei som skal føre til enhet, uansett hva de tror? Er denne engstelsen et resultat av et inderlig ønske om å evangelisere, eller kan det være et symptom på mangel på overbevisning? Den katolske presten Tissa Balasuriya skrev i One World, Kirkenes verdensråds offisielle tidsskrift: «De kristnes Gud er ingen fordringsfull guddom som har monopol på de kristne og deres kirker. De som blir frigjort fra fangenskapet og blir kristne, vil betrakte Kristus som den Gud som alle teister godtar.»
Men apostelen Paulus så annerledes på det. Han skrev: «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.» Og senere i det samme brevet skrev han: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige?» — 2. Korinter 4: 4; 6: 14, 15.
Veien til hva?
Til tross for all striden er Kirkenes verdensråd sikker på at det kan oppnå rimelig gode resultater ved å gå den økumeniske vei. Spørsmålet er: Er det den rette vei for de kristne? Er dette den smale vei som fører til livet? Eller er det den brede vei som nesten alle går på, og som Jesus sa til sine tilhørere at de måtte unngå? — Matteus 7: 13.
Jesus sa om sine etterfølgere: «Verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Og han sa til Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Johannes 17: 14; 18: 36) Kirkenes verdensråd betrakter det som sin kristne plikt å gjøre alt det kan, for å påvirke verdens anliggender. Dermed blir det en del av verden og viser at det ignorerer Bibelens sannhet og Jesu lære.