Hvilket forhold står kirkenes nasjonalråd i til Gud?
KIRKENES nasjonalråd er den største sammenslutning av religionssamfunn i De forente stater. Det sies å bestå av 33 protestantiske og ortodokse trossamfunn med til sammen omkring 42 millioner medlemmer.
Disse kirkesamfunnene sier at de representerer Gud. En skulle derfor vente at Kirkenes nasjonalråd handlet i samsvar med Guds krav, for Guds Ord sier: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud.» — 1 Joh. 5: 3.
Det var derfor av interesse å lese følgende fra New York Times for 5. desember 1969: «Den 61 år gamle Mrs. Theodore O. Wedel, som tidligere hadde en ledende stilling innen kirken, seiret i dag over en farget kandidat og ble den første kvinnelige president i Kirkenes nasjonalråd.» Mrs. Wedel tilhører den episkopale kirke. Men som New York Times bemerket: «Den episkopale kirke er en av de få protestantiske kirker i landet som fortsatt nekter å ordinere kvinner.»
Medlemmer av den episkopale kirke befinner seg således i et dilemma. De ordinerer ikke selv kvinner som kirkeledere. Men nå er et av deres kvinnelige medlemmer blitt overhode for en organisasjon som de er en del av.
Da Gud skapte mannen og kvinnen, utstyrte han dem med vidunderlige mentale og fysiske egenskaper, som satte dem i stand til å ta seg av sine respektive oppgaver. Gud skapte mannen til å være familiens overhode: «Mannen er hustruens hode.» (Ef. 5: 23) Kvinnen ble på en utmerket måte utstyrt til å ta seg av sin oppgave som hustru og mor.
Bibelen sier imidlertid også at «Kristus er enhver manns hode», og at «Gud er Kristi hode». (1 Kor. 11: 3) I den kristne menighet er det mennene som skal ta ledelsen. Men de skal ikke forsøke å overta Kristi rolle og handle som om de var mellommenn mellom sine medtilbedere og Gud. (1 Tim. 2: 5) På samme måte er kvinnene ikke blitt bemyndiget av Gud til å overta mennenes rolle med hensyn til å ta ledelsen og undervise i den kristne menighet. Guds Ord sier: «Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre.» (1 Tim. 2: 12) «Det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling,» det vil si på en måte som utfordrer mennenes stilling som hode. — 1 Kor. 14: 35.
Men hvis det er noe en kvinne ikke forstår, hva skal hun da gjøre? I stedet for å diskutere med dem som Gud har bemyndiget, bør kvinner gjøre som Guds Ord sier: «Vil de få rede på noe, da skal de spørre sine egne menn hjemme.» I U. S. News & World Report for 15. desember 1969 sto det: «Diskusjoner om slike ting som black power, krigen i Vietnam og militærnektelse setter store spørsmålstegn ved Kirkenes nasjonalråds framtid.» I forbindelse med slike diskusjoner er det nå en kvinne som fører forsetet, i strid med det prinsipp at det bare er menn som skal ta ledelsen i den kristne menighet.
Hvordan holder Kirkenes nasjonalråd mål når det gjelder andre ting? I begynnelsen av 1969 så en kommisjon fra Kirkenes nasjonalråd gjennom fingrene med studentopptøyer i den tro at «Gud på en eller annen måte er nærværende i disse bevegelser, og at vi bør være forberedt på å se at han ved hjelp av dem skaper en ny ordning». Men Bibelen lærer ikke noe slikt. Jesus gikk ikke inn for å fremme kommunismen, kapitalismen, sosialismen, revolusjoner eller andre, lignende filosofier. Han lærte at Gud vil erstatte alle de nåværende ordninger med Guds rike. — Matt. 6: 10; Dan. 2: 44.
De kristne skal i samsvar med Jesu befaling forkynne «dette evangelium om riket . . . over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme». (Matt. 24: 14) Men angående det arbeid som Kirkenes nasjonalråd utfører, sa to prester: «Kirkenes nasjonalråd har ikke forkynnelsen av Kristi evangelium som sin fremste oppgave . . . Det er blitt en kirkelig maktblokk, som har som sitt mål å bli en superkirke, som vil bli et redskap til å få i stand revolusjonære, sosiale og politiske forandringer.»
At Kirkenes nasjonalråd har kommet så langt bort fra å følge Guds påbud, bør ikke komme som noen overraskelse for oss når vi tar i betraktning den åndelige tilstand som dets medlemskirker befinner seg i. En gallupundersøkelse som ble foretatt blant de delegerte i Kirkenes nasjonalråd, viste at 33 prosent av dem tvilte på om «Gud virkelig var til», og 62 prosent tvilte på om «det virkelig inntraff slike mirakler som Bibelen sier at det gjorde». En prest i den episkopale kirke sa om skapelsesberetningen i 1 Mosebok: «Den er en myte i ordets fulle betydning.» En annen sa at De ti bud ’var uten betydning i et moderne samfunn’.
Den episkopale teologen J. Fletcher sa at i noen tilfelle ’kunne ekteskapsbrudd være mer moralsk riktig enn ekteskapelig kjærlighet, det å lyve være mer kristent enn å si sannheten, det å stjele være mer akseptabelt enn å respektere andres private eiendom’. Den episkopale presten F. Wood sa til en gruppe kvinnelige college-elever: «Det er ingen lover knyttet til kjønnslivet. Jeg gjentar: absolutt ingen lover. . . . Førekteskapelige forbindelser . . . kan være noe meget vakkert.» Og 90 prester fra den episkopale kirke klassifiserte homoseksuelle handlinger mellom voksne som samtykker i slike handlinger, som «moralsk nøytrale» og erklærte at slike handlinger til og med kunne være ’av det gode’.
Men Guds Ord sier: «Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke . . . skal arve Guds rike,» (1 Kor. 6: 9, 10) Tror du på Gud eller på prestene, som sier det motsatte av det Gud sier?
De kirkesamfunn som er medlemmer av Kirkenes nasjonalråd, er medansvarlig for hva dette rådet sier og gjør. Og det Kirkenes nasjonalråd sier og gjør, er i strid med Guds bud. Kirkenes nasjonalråd vender seg derfor i virkeligheten bort fra Gud og villeder menneskene, slik at de også vender seg bort fra Gud.
Hvordan er det med deg? Tilhører du et kirkesamfunn som forkynner det samme som de kirkesamfunn som står tilsluttet Kirkenes nasjonalråd? Tror du at du vil behage Gud ved å fortsette å være en del av et religiøst samfunn som ’ved sine frukter’ viser at det har vendt seg bort fra Gud og påvirker andre til å gjøre det samme? — Matt. 7: 19, 20.