Pinlige problemer fra fortiden

DET har ikke alltid vært så helt enkelt å håndheve de friheter som ble proklamert i uavhengighetserklæringen og grunnloven. Noen av de problemene som har oppstått i denne forbindelse, har vært nokså pinlige og har i enkelte historikeres øyne satt en alvorlig skamplett på USA’s historie.

Én iakttager hevder at en har pyntet atskillig på den versjon av landets historie som de fleste amerikanere blir forelagt. Han sier: «Det er andre sannheter som også burde komme fram.» En oppriktig vurdering av 200 års historie burde omfatte slike sannheter.

En av disse sannheter har å gjøre med de friheter som ble proklamert 4. juli 1776. I uavhengighetserklæringen het det: «Alle mennesker er skapt like, og de er utstyrt av sin skaper med visse uavhendelige rettigheter; blant disse er liv, frihet og streben etter lykke.» Grunnloven garanterte talefriheten, forsamlingsfriheten, trykkefriheten og religionsfriheten. I den fjerde tilleggsbestemmelse het det: «Borgernes rett til å sikres personlig og til å sikre sine hjem, papirer og eiendeler mot urimelig rettslig undersøkelse og beslagleggelse må ikke krenkes.»

Dette er opphøyde prinsipper. Og de er blitt håndhevet til gagn for mange. Men historien viser at dette ikke har vært tilfelle for alle.

En voldspreget fortid

Da européere bosatte seg i det som senere ble De forente stater, brøt de så godt som alle disse fine prinsippene. De européiske nybyggerne forlangte at prinsippene skulle følges når det gjaldt dem, men de nektet dem som hadde bodd i landet lenge før dem, de samme rettigheter.

Ordene om at borgerne skulle ha ’rett til å sikres personlig og til å sikre sine hjem mot urimelig rettslig undersøkelse og beslagleggelse’, gjaldt ikke for indianerne, som hadde vært i landet i århundrer før nybyggerne kom. De historiske kjensgjerninger viser at den indianske befolkning i det store og hele ble knust. Indianernes land og hjem ble tatt fra dem. De uttynnede stammene som var igjen, ble tvunget inn i reservater. Og først i 1948 fikk indianerne stemmerett i alle stater.

Det er sant at indianerne ble betraktet som «barbarer». De hadde ført kriger seg imellom, og ofte hadde én stamme underlagt seg en annen. Og de kjempet som rasende mot den hvite mann. Men en kan jo bare spørre hva amerikanerne ville ha gjort hvis en fremmed makt hadde betraktet borgerkrigen fra 1861 til 1865 som en «stammekrig» som ble utkjempet mellom «barbarer» i nord og sør, og hadde trengt seg inn i landet for å «sivilisere» det.

Noen av indianernes talsmenn er fremdeles svært bitre. Vernon Bellecourt, en av lederne for amerikanske indianeres bevegelse, sier at ’amerikanerne burde betrakte de 200 årene under deres styre som 200 år med svik og skam’. Han erklærte at amerikanske indianere ikke burde feire jubileet, for ’vi har ikke hatt noe å feire . . . siden de hvite kolonistene begynte å ta fra de innfødte amerikanerne deres suverene rettigheter og deres land’.

Enkelte autoriteter er av den oppfatning at USA’s voldspregede fortid har innflytelse på nåtiden. Denver-avisen Post skrev: «Det alvorligste punktet er øyensynlig spørsmålet om det amerikanske samfunns natur. Det har absolutt vært en god del vold siden pionertiden. Den mange hundre år lange ’krigen’ mot de amerikanske indianerne bidro på en fryktelig måte til å skape disse forholdene. Européerne kom som inntrengende fiender og tilrante seg altfor ofte andres land og utslettet andre folks samfunn. Denne voldsmentaliteten fortsatte å gjøre seg gjeldende.»

Amerikas historie har også et annet pinlig og skammelig kapittel. Det har med slaveriet å gjøre.

Hvorfor slaveri?

Da de første nybyggerne hadde overtatt indianernes land, hadde de plutselig kommet i besittelse av store landområder med rike muligheter. I sørkoloniene var klimaet og jorden velegnet til dyrking av tobakk, ris, sukkerør og bomull.

Men hvem skulle utføre alt arbeidet på disse store områdene? De forholdsvis få européerne var ikke mange nok. Denne typen arbeid var ikke særlig ønskverdig heller. Hva var løsningen? Negerslaver som ble bortført fra Afrika.

Mange har lurt på hvordan en nasjon som var grunnlagt på de prinsipper at «alle mennesker er skapt like», og at alle hadde de «uavhendelige rettigheter . . . liv, frihet og streben etter lykke» og rett til å sikres «mot urimelig rettslig undersøkelse og beslagleggelse», kunne tolerere slaveri. Ett av de klagepunkter som ble tatt med i uavhengighetserklæringen, var at amerikanske borgere ’ble tatt til fange og tvunget til å gå i den britiske konges tjeneste’. Men det at negrer ble tatt til fange og tvunget inn i slaveri, ble tolerert — av nettopp de mennene som skrev disse ordene.

Problemet viser hvor inngrodd selviske ønsker er hos alle mennesker. Ett av disse ønskene er ønsket om å tjene mange penger, selv på bekostning av andre. I Amerikas fortid ble opphøyde prinsipper ofte fortrengt av dette ønsket, slik det også så ofte skjer i dag.

Slaveriet begynte naturligvis ikke i 1776. De første negerslavene kom til det amerikanske kontinent, til Jamestown, cirka 150 år tidligere. Da uavhengighetserklæringen ble undertegnet, i 1776, utgjorde negrene om lag 500 000 av en befolkning på 2 600 000. Over 90 prosent av negrene bodde i sørstatene.

Thomas Jefferson, som laget utkastet til uavhengighetserklæringen, hadde angrepet slaveriet som ung advokat. Men han holdt selv slaver. Bladet Ebony sier om dette: «At han kunne gjøre det samtidig som han høstet fordeler av slaveriet, var typisk for de intelligente unge revolusjonære på den tiden.» Visse kilder opplyser at Jefferson hadde over 200 slaver på Monticello, hans flere tusen mål store eiendom i Virginia.

Patrick Henry, som selv talte imot slaveriet, sa ikke desto mindre: «Jeg eier slaver som jeg selv har kjøpt!» Grunnen framgår kanskje av den neste setningen: «Det er så besværlig å leve her uten dem.»

To år senere holdt Patrick Henry en berømt tale hvor han i forbindelse med det kommende bruddet med britene erklærte: «Gi meg frihet eller gi meg død!» Mange negerslaver følte det, uten tvil på samme måte.

Endelig opphevet

Forbitrelsen over slaveriet økte. Mange så inkonsekvensen i at et land som hevdet at det forsvarte friheten, opprettholdt slaveriet.

Mange amerikanere som hevdet at de var etterfølgere av Jesus Kristus, syntes det var vanskelig å få slaveriet til å harmonere med Jesu berømte «gylne regel», som lyder: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» — Matt. 7: 12.

I 1861, da borgerkrigen begynte, besto USA av 34 stater. Femten av disse var slavestater. Elleve av dem trådte ut av unionen og dannet Amerikas konfødererte stater; fire slavestater sluttet seg til nordstatene.

I 1863 proklamerte president Abraham Lincoln slavenes frigivelse, noe som betydde at slavene var frie mennesker i de konfødererte stater. Men slaveriet ble ikke fullstendig opphevet juridisk sett i alle stater før i 1865, da 13. tilleggsbestemmelse til grunnloven ble ratifisert.

Den 15. tilleggsbestemmelse, som kom i 1870, ga negrene stemmerett. Men denne retten hadde liten betydning for mange. I noen stater måtte en for eksempel betale en bestemt skatt for å få lov til å stemme. De fattige negrene, og fattige hvite, hadde ofte ikke råd til å betale denne skatten. Først i 1964, da 24. tilleggsbestemmelse ble vedtatt, ble det forbudt å innkreve skatt i forbindelse med nasjonale valg. Og i 1966 avgjorde Høyesterett at det skulle være forbudt å innkreve skatt ved alle valg.

Mange stater hadde også gitt stemmerett bare til dem som kunne lese og skrive. Mange negrer, og en hel del hvite, også, kunne ikke det. Først i 1970 forbød myndighetene slike krav i forbindelse med valg.

De urettferdigheter som ble begått i de over 350 årene slaveriet varte, utgjør en alvorlig skamplett på Amerikas historie. Landet har ennå ikke klart å fjerne alle virkningene av dette.

Kvinnenes stilling

En rekke kvinner hevder at de friheter som ble proklamert da nasjonen ble født, i lang tid ble nektet kvinnene i visse områder. De peker på at kvinnene i nesten 150 år ikke hadde stemmerett.

De hevder at hvis landet, som Lincoln sa, skulle ha et «styre av folket, ved folket og for folket», måtte et slikt demokratisk styre også gi kvinnene stemmerett. Å nekte dem stemmerett var ensbetydende med å berøve halvparten av befolkningen, «folket», en av de rettigheter de som var med på å utforme grunnloven, gjorde seg til talsmenn for. Til slutt ga regjeringen seg, og i 1920 fikk kvinnene stemmerett.

Noen kvinner sier dessuten at de vanligvis ikke får samme behandling hos arbeidsgiverne som menn, og at de heller ikke får lik lønn for likt arbeid, selv om de er alene om å forsørge en hel familie. Én kvinne hevdet at kvinnene ofte er de siste som blir ansatt, og de første som blir oppsagt.

Alle amerikanske kvinner er naturligvis ikke enig i dette. De fleste setter imidlertid pris på de forbedrede arbeidsforholdene som har kommet som et resultat av lover som har tatt sikte på å beskytte kvinnene.

Vi ser således at det mål av frihet som har vært oppnådd i de siste 200 årene, ikke har vært det samme for alle. Noen har oppnådd stor frihet, og det er blitt høyt verdsatt. Andre er blitt undertrykt i forskjellig grad. Og selv om mange av de tidligere urettferdigheter er blitt rettet på, gjør deres dårlige frukter seg fremdeles gjeldende.

[Bilde på side 7]

De første européere kom på en fredelig måte og hadde med seg varer som de ga i bytte for det de ville ha. Men de gikk snart over til å bruke makt for å få gjennomført sine krav

[Bilde på side 8]

Kravene om likhet og frihet gjaldt ikke slavene