Hvordan de fant vitaminene

SJØMANNENS bein var så opphovnet at han ikke kunne gå. I håp om å forhindre at den fryktede sykdommen skjørbuk spredte seg blant mannskapet, satte kapteinen mannen i land på en øde øy i Atlanterhavet. Kapteinen var sikker på at den stakkars mannen kom til å dø, men han håpet at han på denne måten kunne redde resten av mannskapet.

Sjømannen tygde på friskt gress som vokste på tuene her og der på øya. Etter noen dager merket han til sin forundring at han kunne gå litt! Han fikk snart kreftene tilbake, og etter en tid ble han tatt opp av et forbipasserende skip og vendte hjem til London. Du kan sikkert forestille deg hvor forskrekket hans tidligere skipskamerater ble da de fikk se ham — det var som om han var blitt oppreist fra de døde!

En skotsk kirurg, dr. James Lind, fattet stor interesse for beretningen om sjømannen som «spiste gress som et dyr og overlevde». Dr. Lind hadde vært marinelege og visste at det hvert år var tusener av sjømenn som døde av skjørbuk. Linds spørsmål var: Inneholdt gresset noe som folks vanlige kost manglet? Var det en forbindelse mellom skjørbuk og kostholdet? Lind bestemte seg for å gjøre visse forsøk. Han ble derved ansvarlig for et viktig kapittel i beretningen om «hvordan de fant vitaminene».

Det er ikke så å forstå at dr. Lind var på utkik etter et vitamin. Ordet kom først i bruk i 1911. De fleste vitaminer ble oppdaget ved tilfeldigheter. Forskerne prøvde å angripe spesielle sykdommer og studerte ikke ernæring.

Denne beretningen har ikke noen enkelt helt, men forteller om den innsats mange menn fra mange land har gjort. Disse foregangsmennene hadde i mange tilfelle ingen mulighet til å arbeide videre på grunnlag av det andre hadde oppdaget, for de hadde ikke de fordeler som moderne kommunikasjon byr på. Men selv om de ofte ble foraktet av samtidens leger og vitenskapsmenn, er beretningen om deres innsats en beretning om mot, utholdenhet og til slutt også suksess.

Beretningen om vitamin C

«Den 20. mai 1747 hadde jeg 12 pasienter med skjørbuk . . . Tilfellene var så like som jeg kunne få dem,» begynner dr. Linds rapport. Han trakk denne konklusjon: «Den plutseligste og mest påviselige gagnlige virkning ble oppnådd ved hjelp av appelsiner og sitroner; de som spiste det, kunne melde seg til tjeneste etter seks dager.»

Gledet legestanden seg over dette? Nei. Den tanke at skjørbuk skyldtes mangelfullt kosthold, ble spottet og forkastet. Var det kanskje ikke slik at mannskapene på noen skip drakk sitronsaft og likevel fikk skjørbuk? Jo, men de hadde dessverre kokt sitronsaften og derved ødelagt det vi nå kjenner som vitamin C.

Om lag 47 år senere lot den britiske flåtes øverste ledelse Lind få gjenta eksperimentet. En hel flåte av skip ble utstyrt med nok rå sitronsaft til en tur på 23 uker. Resultatene var så oppsiktsvekkende at et år senere, i 1795, ble sitronsaft innført som et fast tilskudd til britiske sjømenns kost. Skjørbuk var ikke lenger «herre over bølgene».

Det tok imidlertid lang tid å få fastslått hvorfor sitroner og andre frukter og grønnsaker var et effektivt middel mot skjørbuk. I 1905 skrev nederlenderen professor Pekelharing etter noen forsøk han hadde gjort med mus: «Melk inneholder et ukjent stoff som selv i svært små mengder er av største betydning for ernæringen.» Han viste at musene ville dø hvis de fikk kost som manglet dette ’ukjente stoffet’, selv om de ellers fikk rikelig med mat (fett, proteiner og karbohydrater). Rapporten ble dessverre bare utgitt på nederlandsk og fikk ikke noen særlig utbredelse.

Trass i slike problemer ble omsider den tanke at folk skulle ha behov for visse «mystiske stoffer», gjort kjent og godtatt. Et menneske kunne spise store mengder «god mat» og likevel ikke få i seg de «nødvendige stoffene». De tjente ikke som energi for kroppen, men var noe som den trengte i kjemisk henseende. Ville det la seg gjøre å isolere ett av disse stoffene?

Tidlig på 1900-tallet var det flere grupper vitenskapsmenn som var på sporet etter det mystiske stoffet som kunne motvirke skjørbuk. I 1931 ble det laget et konsentrat av sitronsaft som var 20 000 ganger så sterkt som den opprinnelige saften! Nå fulgte en tid med intense forsøk på å klarlegge dette viktige stoffets sammensetning. Så snart en hadde fastslått dets molekylarstruktur eller kjemiske oppbygning, kunne det bli framstilt syntetisk og masseprodusert. Slik gikk det til at vitamin C (askorbinsyre) i 1935 ble det første «rene» vitamin som var tilgjengelig for det brede lag av folket som følge av masseproduksjon.

Men det var ikke bare et vitamin som ble oppdaget mens en lette etter et botemiddel mot skjørbuk. En lærte også at sykdom ikke alltid skyldes infeksjon eller bakterier. Det kan også skyldes mangelfullt kosthold.

Vitamin B-komplekset

Den første pekepinn om at B-vitaminene eksisterte, fikk en i kampen mot den fryktede sykdommen beri-beri, som angriper nervene og hjertet. Beri-beri forstyrrer også fordøyelsessystemet. Vår beretning fører oss igjen til sjøs.

Under ledelse av en ung japansk marinelege, Kanehiro Takaki, forlot to skip Japan i begynnelsen av 1880-årene med kurs for samme sted, men med forskjellig proviant om bord. Det ene skipet hadde den vanlige provianten, ris og litt grønnsaker, kjøtt og fisk. Det andre hadde i tillegg hvete og melk og dessuten mer kjøtt enn det første skipet. Resultatene var overbevisende. Mannskapet på det første skipet ble angrepet av beri-beri, og 25 døde. På det andre skipet var det ingen dødsfall. Takaki klarte snart å overtale den japanske flåtes ledelse til å la hele flåten få den samme kosten.

En skulle kanskje ha ventet at disse opplysningene ble vigd stor interesse da de ble kjent i England, men det var ikke tilfelle. Det ble i stedet en ung nederlender, Christiaan Eijkman, som skulle komme til å overbevise den vestlige verden om kostholdets betydning i kampen mot beri-beri.

Eijkman arbeidet på Java, hvor beri-beri florerte. Der gjorde han en iakttagelse som kom til å forandre hele hans måte å angripe problemet på. Noen forsøkshøns var blitt utsatt for det en mente var beri-berismitte. Hønsene døde imidlertid ikke. Med tiden ble alle friske. Hva kunne dette komme av? spurte Eijkman seg selv. Han undersøkte alle muligheter og kom til at det kunne være bare én løsning. Hønsene hadde i en tid bare fått «hvit» (polert) ris, men så hadde de igjen fått vanlig «brun» (upolert) ris.

Ved å foreta observasjoner av pasienter kunne Eijkman snart slå fast at de som spiste upolert ris, ikke fikk beri-beri, mens de som spiste polert ris, som etter sigende skulle være bedre, fikk det. I begynnelsen ville ingen tro dette. De mente at denne løsningen var for enkel til å være riktig. Men Eijkman holdt på sitt og beviste sine påstander ved å foreta flere og flere forsøk.

Det var imidlertid andre som skulle komme til å legge fram det endelige bevis for dette syn. Den polske kjemikeren Casimir Funk isolerte det «viktige stoffet» i risskallet. Den amerikanske kjemikeren R. R. Williams brukte deretter flere år på å fastslå molekylarstrukturen og framstille det vitamin som fikk navnet thiamin, syntetisk.

Men fremdeles var en ikke klar over hvilken stor og viktig gruppe B-vitaminene utgjorde. Et vesentlig skritt videre hva det angår, ble tatt i og med kampen mot pellagra.

«Pellagra» betyr «ru hud» på italiensk. Men sykdommen innebærer mye mer enn at huden blir ru. Den fører til slutt til sinnssykdom og død. Mange av foregangsmennene på vitaminforskningens område satte sykdommen i forbindelse med kostholdet. I midten av det 19. århundre var sykdommen imidlertid mest utbredt i områder hvor folk hovedsakelig levde av mais, og populære teorier gikk derfor ut på at sykdommen skyldtes «maisgift» og «smitte».

I 1915 døde over 10 000 mennesker av pellagra bare i De forente stater. Det amerikanske helsedepartement sendte dr. Joseph Goldberger til sørstatene, hvor sykdommen spredte seg som den rene farsott.

Det var et rystende syn som møtte Goldberger mange steder. Pasientene hadde et apatisk uttrykk i ansiktet og utslett over hele kroppen. Ettersom hygienen var dårlig blant mange av pasientene og det krydde av fluer, kunne han lett ha trukket en feilaktig slutning med hensyn til årsaken. Men Goldberger mente at det var feilaktig kosthold som var forklaringen. Han hadde lagt merke til at pasientene på statsdrevne asyler fikk pellagra, mens betjeningen ikke fikk det. Hvorfor ikke? Gruppene var jo i nær kontakt med hverandre. Men betjeningen fikk melk, kjøtt og egg, mens pasientene hovedsakelig levde av mais.

Men selv om avisene gjenga resultatene av hans undersøkelser og framholdt at det var behov for protein, offentliggjorde en kommisjon det syn at pellagra var en smittsom sykdom som skyldtes stikkfluen! Goldberger var forferdet. Han trodde fullt og fast at tusener ville komme til å dø helt til en erkjente at feilernæring var årsaken. Hva kunne han gjøre for å bevise at det ikke var en smittsom sykdom det dreide seg om?

Han kunngjorde at han og 15 andre frivillige under tilsyn av en lege ville «pådra seg smitte» ved å føre slim fra pellagrapasienter inn i kroppen. Til manges store overraskelse var det ingen av de frivillige som fikk pellagra. Fra da av var Goldbergers syn — at kost som hovedsakelig består av maismel, ris og svinefett, framkaller pellagra — alminnelig anerkjent.

Likevel fant ikke Goldberger akkurat det stoffet som forebygde den sykdommen han bekjempet. Løsningen glapp unna gang på gang. Vi kan forstå hvilke problemer han hadde, når vi tenker på at vitamin B i virkeligheten er en gruppe vitaminer som det ikke er så lett å skille fra hverandre, og som derfor kalles vitamin B-komplekset. Det var først i 1937 at en annen forsker, dr. Conrad Elvehjem, klarte å isolere nikotinsyre, bedre kjent som niacin, mens han arbeidet med leverkonsentrater.

I dag blir niacin ansett for å være en absolutt nødvendighet for kostholdet. Hvis niacin mangler, kan ikke de andre B-vitaminene utføre sin oppgave i kroppen. Og vitamin B-komplekset er fremdeles gjenstand for intens forskning. En kjenner foreløpig omkring 15 forskjellige typer B-vitaminer. Det er alminnelig enighet om at disse arbeider best som et «team» når det gjelder å forebygge pellagra.

Vitamin K — en umiddelbar suksess

Men ikke alle vitaminer ble oppdaget som et «botemiddel» mot en utbredt sykdom. I nyere tid har vitaminforskningen tatt en ny retning. Den har inngått som et ledd i ernæringsforskningen og tatt sikte på å finne ut hvordan nyoppdagede vitaminer kan være en hjelp i kampen mot en rekke forskjellige lidelser eller helseproblemer.

Et godt eksempel på dette har vi i vitamin K. Det var først i 1929 at en fikk en anelse om at dette vitaminet eksisterte, og det ble snart isolert og har vært mye brukt siden 1939. Det tok altså bare ti år. Når vi tenker på hvor lang tid det tok før mange andre vitaminer ble anerkjent, må vi kunne si at vitamin K ble en umiddelbar suksess!

Vitamin K ble oppdaget i forbindelse med forsøk på høns. Det viste seg at når hønsene fikk en bestemt kost, mistet blodet evnen til å koagulere. Så kom en fram til at hønsenes blod koagulerte hurtigere når de fikk kost som inneholdt spirte soyabønner. Til slutt ble det fastslått hvilken betydning vitamin K har for blodets normale koagulasjon. Dette vitaminet har blant annet hjulpet mange nyfødte, hvis blod ikke alltid koagulerer så lett, til å få en god start i livet.

Flere i sikte?

Da kjemikeren Funk lanserte ordet «vitamin», baserte han det på den oppfatning at det stoffet han hadde funnet, tilhørte gruppen aminer (som inneholder nitrogen), og at det var vita (nødvendig for livet). Selv om ikke alle vitaminer inneholder nitrogen, har tiden vist at han hadde rett i at vitaminene er nødvendige for livet. Selv om et typisk vitamin, for eksempel thiamin, bare utgjør 0,001 prosent av fullverdig kost, er det absolutt en livsnødvendighet.

Men striden om vitaminene er ikke bare historie; debatten fortsetter. I dag dreier striden seg om hvor store doser en skal ta, og hva vitaminer kan anvendes for. Du har kanskje lest om de ulike syn som gjør seg gjeldende med hensyn til betydningen av å ta store doser vitaminer i spesielle situasjoner.

Det er imidlertid alminnelig enighet om at de som fant vitaminene, fant en «venn». Og vitenskapsmennene innrømmer at listen over «anerkjente» vitaminer, som nå er på 25, sannsynligvis kommer til å vokse. Men de advarer mot å tro at vitaminer er et slags universalmiddel mot alle lidelser. For store doser kan være skadelig.

Vi er derfor på mange måter i samme situasjon som den britiske sjømannen som ble satt igjen på en øde øy. Han fant ikke noen «ungdomskilde» på øya. Men hvor takknemlig må han ikke ha vært for at det vitaminrike gresset ga ham nye krefter! Vi bør også være takknemlige for den begrensede kunnskap vi har om vitaminene — disse stoffene som er så nødvendige for livet.