En «smeltedigel» med mange kulturer

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

HAR du noen gang vært i Australia? Selv om du ikke har vært der, har du muligens hørt om de varme, tørre ørkenene på dette kontinentet og om busksteppene som strekker seg over store områder. Betyr dette at Australia er et land som hovedsakelig er befolket av barske nybyggere?

Det er riktig at det på dette kontinentet finnes store ørkenområder. Australia er omtrent på størrelse med De forente stater, men folketallet i dette landet er bare cirka sju prosent av folketallet i USA. Australia kan best beskrives som en nasjon av byboere. Over halvparten av landets 13 millioner innbyggere bor i byer.

Disse byene er imidlertid ikke primitive «nybyggerbyer». Tvert imot, i noen av dem vil du finne skyskrapere, trafikkorker og en strøm av travle fotgjengere akkurat som i New York, London eller en hvilken som helst annen større by i verden. Turistene vil finne at det står en mengde hoteller og moteller til deres disposisjon. Det finnes dessuten restauranter som skulle kunne tilfredsstille de fleste nasjonaliteters smak i matveien.

Et uvanlig trekk ved det australske samfunnet er den raske veksten i de senere år. Siden 1945 har befolkningen økt med nesten seks millioner. Hvor kom alle disse menneskene fra? Bestyreren av en vestlig gruveby sa om byens innbyggere: «De fleste er i likhet med meg ikke født i Australia. Jeg har vært 17 år i dette landet, men er født tysk. Vi er en smeltedigel, og det er bra.» Omkring 40 prosent av innbyggerne har innvandret til dette kontinentet etter den annen verdenskrig.

Hva er årsaken til at en så stor del av Australias befolkning er innvandrere? Et lite tilbakeblikk på noen historiske høydepunkter vil være interessant i den forbindelse.

Australias første innbyggere

Australias opprinnelige innbyggere kom antagelig fra Asia over det indonesiske øyriket. Deres etterkommere kalles i dag «aborigines», et ord som skriver seg fra det latinske uttrykket ab origine, som betyr «fra begynnelsen». Aborigines har stort sett fortsatt å leve som et nomadefolk. De bygger bare midlertidige husvær og dyrker ikke jorden.

Men la deg ikke narre av den primitive levemåten som mange av disse innfødte australiere har valgt. Det skyldes ikke mangel på intelligens. Bestyreren av et reservat for aborigines sa: «De tenker simpelthen ikke slik som vi.» Noe som vitner om de innfødtes skarpsindighet, er en opplysning i The Encyclopædia Britannica (1976-utgaven) om at de taler omkring 260 forskjellige språk. «Hver stamme taler minst én særskilt dialekt, men i mange områder er det vanlig at det snakkes både to og flere språk. . . . De australske språkene har vanligvis en temmelig innviklet grammatikk.»

I det 16. og 17. århundre, da det bare levde få mennesker i Australia, kom det oppdagelsesreisende fra Portugal, Spania, Nederland og Storbritannia til forskjellige steder på dette kontinentet og kartla dets kyst. De gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å bosette seg der. I 1770 gjorde kaptein James Cook på vegne av Storbritannia krav på de østlige delene av Australia.

Kort tid deretter begynte innvandringen, men på en høyst uvanlig måte. Hva var det som skjedde? I begynnelsen av det 18. århundre var det vanlig at Storbritannia deporterte fanger til de 13 amerikanske koloniene. Da Storbritannia mistet disse koloniene i 1776, ble det tilskyndt til å finne et nytt land som egnet seg for deportasjon av straffanger. Dette nye landet ble Australia, og den første straffekolonien ble opprettet i 1788 i Sydney i New South Wales i den sørøstlige delen av Australia. Dømte forbrytere, som ble transportert fra Storbritannia til Australia, var således de første «immigranter». Mange av disse ble senere boende i Australia etter at de hadde sonet sin fengselsstraff.

Naturrikdommene lokker

Når det gjaldt frie mennesker, var det få av dem som bosatte seg i Australia på dette tidlige tidspunkt. Folk ble i virkeligheten frarådet å slå seg ned der. Men så skjedde det noe som endret alt dette. Hva var det?

I midten av det 19. århundre ble det oppdaget gull i Australia. Eventyrlystne personer fra hele verden begynte plutselig å strømme dit. Tyskere, ungarere, skandinaver, polakker, amerikanere og kinesere strømmet til de områdene hvor det fantes gull. Dette gjorde brå slutt på straffangedeportasjonene.

Det viste seg at det foruten gull fantes andre verdifulle metaller i Australia. Det var nikkel, kobber, aluminium, sink og jern. En arbeider ved en jernmalmgruve i den vestlige delen av Australia sa nylig: «Denne malmåren her er en av de rikeste i verden. Den er nesten seks og en halv kilometer lang, 1200 meter bred og 150 meter dyp. Og når den er oppbrukt, finnes det andre.» Senere undersøkelser har brakt for dagen at det finnes mange nye forekomster av verdifulle metaller i Australia.

Men til tross for alle naturrikdommene hadde Australias befolkning ved slutten av den annen verdenskrig bare vokst til 7 491 000, det vil si omkring én person pr. kvadratkilometer. Det var alvorlig mangel på boliger, skoler og sykehus. Kullproduksjonen og stålproduksjonen var lav, og samferdselen var også dårlig. Kraftutkopling som omfattet hele byer, var vanlig. Det var stort behov for arbeidskraft. Hvordan kunne det dekkes?

En «smeltedigel» tar form

I 1945 traff regjeringen tiltak for å sette i verk en planlagt innvandring. Det var et gunstig tidspunkt å gjøre det på, ettersom mange mennesker i det krigsherjede Europa var ivrige etter å gjøre en forandring og begynne et nytt liv i Australia.

Det første ubetydelige antall innvandrere etter den annen verdenskrig vokste snart til en sterk strøm. Det er blitt anslått at siden den annen verdenskrig har over tre millioner immigranter strømmet inn i Australia. Blant dem var folk fra Italia, Hellas, Nederland, Vest-Tyskland, Jugoslavia, Polen, Østerrike og nå i den senere tid også Sør-Amerika. Omkring 65 prosent av de nyankomne fikk økonomisk støtte fra de australske myndigheter. Mange bosatte seg i boliger som myndighetene hadde skaffet til veie. Som følge av dette omfattende innvandringsprogram er Australias befolkning nesten blitt fordoblet siden 1945.

Men var det forstandig å bringe så mange forskjellige mennesker sammen? Til å begynne med hevdet kritikere at innvandringsprogrammet ville ende med en katastrofe. De minnet om at det tidligere hadde oppstått stor bitterhet mellom de hvite og de kinesiske gullgraverne. Importeringen av billig arbeidskraft til sukkerrørsmarkene i de tropiske områdene i nord hadde dessuten ført til en ulmende uvilje mot innvandrere av alle ikke-angelsaksiske nasjonaliteter. Ville en planlagt innvandring få gamle feider til å blusse opp igjen og eksplodere i voldshandlinger?

Til å begynne med skapte bølgen av innvandrere med deres fremmede språk og kulturer og deres forskjellige arbeids-, leve- og spisevaner en del motvilje. I tillegg til disse særegenheter arbeidet disse «nye australiere» (som innvandrerne ble kalt) undertiden raskere. Dette skapte motvilje mot dem hos noen «gamle» australske arbeidere, kanskje fordi disse følte seg usikre på om de fikk beholde arbeidet sitt. «Australierne kaller oss utlendinger,» sa en portugisisk bonde som hadde slått seg ned i Carnarvon på den vestligste spissen av Australia. «De liker oss ikke fordi vi arbeider for hardt med å dyrke grønnsaker — tomater, grønn pepper og lignende. Vi vet hvordan det skal gjøres. Vi liker å arbeide. I morges sendte jeg av gårde 1100 kasser tomater.»

Foruten disse problemene hadde noen av innvandrerne problemer av en annen art. For mange utgjorde selve levemåten en betydelig forandring. Hjemlengsel var også vanlig. Barna lærte dessuten engelsk hurtigere enn foreldrene. De måtte derfor opptre som tolker og påta seg forskjellige familieforpliktelser for sine foreldre som ikke snakket engelsk. Barna vaklet derfor mellom den strenge søreuropéiske foreldremyndighet og den frie levemåten i det australske samfunn.

Fordelene ved mange kulturer

Men stort sett oppsto det ingen alvorlige vanskeligheter. Arbeidere fra forskjellige nasjoner oppdaget at de kunne lære av hverandre. Industrien ville ikke ha utviklet seg slik den gjorde, hadde det ikke vært for innvandrerne. Nå hører en ikke bare engelsk, men også forskjellige andre språk i australske hjem og på gatene.

Eldre mennesker fra forskjellige folkegrupper forsøker å bevare sin særskilte kultur, noe som setter farge på det australske miljø og skaper variasjon. Det finnes italienske sukkerrørsbyer, greske fiskerlandsbyer og tyske vinmarker. En kan til og med finne et kinesisk tempel her. Arkitekturen er så enestående at templet har oppnådd myndighetenes beskyttelse og er blitt fredet i likhet med historiske bygninger.

Jehovas vitner gleder seg over å kunne dele Bibelens sannheter med sine medmennesker i denne «smeltedigelen». Mange steder er det nødvendig at de har med seg bibelsk litteratur på flere forskjellige språk når de er opptatt med å forkynne. Det finnes 20 store menigheter som dekker behovet blant gresk-, italiensk-, spansk-, slavisk- og arabisk-talende mennesker. Det blir også regelmessig holdt møter på ungarsk, portugisisk og syrisk. Tusenvis av innvandrere som har fått høre Bibelens sannhet på sitt morsmål, har gjort store forandringer i sitt liv for å bringe det i harmoni med de bibelske prinsipper.

Australierne er virkelig et folk som er sammensatt av mange kulturer. Men, når en australier rekker ut hånden mot en besøkende og sier: «Hvordan står det til, kamerat?», får nykommeren inntrykk av å bli hilst hjertelig velkommen. Har du ikke lyst til å komme og besøke oss snart?