På leting etter gull fant de et hjem

CHINATOWN. Verden over gir dette ordet, som brukes om kineserkvartaler i byer utenfor Kina, levende assosiasjoner til kinesiske butikker, restauranter, festivaler og dragedanser. Hver chinatown har sin egen historie. De chinatowns som er i Australia, har mye å takke tidligere generasjoner av kinesiske innvandrere for. Uredde kinesere kom til disse sørlige kystene i håp om å bli rike i de nylig oppdagede gullfeltene.

Nye Gullfjellet

Det som hadde vært en liten strøm av kinesiske innvandrere, ble til en flom da man fant gull i Australia i 1851. Tusener av menn forlot Perleelvens deltaområde i provinsen Guangdong i Kina for å foreta den anstrengende sjøreisen sørover. Det var tidligere blitt funnet gull i California i USA, og de kineserne som snakket kantonesisk, hadde kalt gullfeltene der for Gullfjellet. De australske gullfeltene ble derfor kalt Nye Gullfjellet.

Det var ikke bare mulighetene til å finne gull som fikk kineserne til å forlate hjemlandet. Kina var blitt rammet av borgerkrig, naturkatastrofer og fattigdom, som førte til mange vanskeligheter.

Tragisk nok kom noen av de første kineserne som satte kursen mot Australia, aldri så langt at de fikk se land. De døde av sykdommer som herjet overfylte skip på den lange reisen. Og det livet som ventet de overlevende da de endelig nådde fram til det nye landet, var alt annet enn enkelt.

Gullgravernes slitsomme tilværelse

Ensomheten ble snart en fast følgesvenn, for tradisjonen krevde at koner og barn ble værende i Kina for å beholde plassen i avstamningslinjen. I 1861 bodde det mer enn 38 000 kinesiske menn i Australia, men bare 11 kinesiske kvinner. Det var imidlertid få som hadde planlagt å bli boende der. De fleste var bestemt på å vende tilbake til sitt hjem og sin familie med rikdom og ære.

Det var denne ambisjonen som drev dem i deres leting etter gull. Gullgraverne bodde i telt og hadde lange, strevsomme dager i solsteken. Noen var, iallfall til å begynne med, redd for å arbeide i underjordiske ganger, på grunn av overtro. Derfor begynte de med gullgraving på bakkenivå og også med gullvasking langs elver og bekker. De brukte vaskerenner av tre til finvasking av grus og sand. Deres anstrengelser bar frukt. Opptegnelser viser at mellom 1854 og 1862 ble 18 662 kilo gull som var funnet i det som nå er delstaten Victoria, sendt til Kina.

Dessverre gikk noe av gullgravernes nyfunne rikdom tapt på grunn av hasardspill og opiumavhengighet – laster som særlig de ensomme risikerte å få. Altfor ofte var konsekvensene ødelagt helse og tap av både fortjeneste og muligheten til å vende hjem. Noen fikk hjelp av kinesiske organisasjoner og av velgjørende enkeltpersoner, men andre døde en for tidlig død, fattige og ensomme.

Kineserne måtte også tåle å bli møtt med misunnelse og mistenksomhet fra ikke-kinesiske gullgravere, som betraktet de fremmede som et sammensveiset og framgangsrikt konkurrerende gullgraversamfunn. Denne uvennlige holdningen førte til opptøyer og til angrep på kinesere. Gullet deres ble stjålet, og teltene og forsyningene deres ble brent. Med tiden avtok denne fiendtligheten. Men omkring 50 år etter at det var blitt funnet gull, førte den australske immigrasjonsloven av 1901 til at døren ble stengt for asiater som ville innvandre til Australia – og den ble ikke åpnet igjen før i 1973.

Da gullet tok slutt

Da det ikke var mer gull å hente, valgte noen kinesere å bli værende i Australia. I byer som hadde oppstått på grunn av gullrushet, skjøt det derfor opp stadig flere kinesiske vaskerier, restauranter og gartnerier. Kineserne opparbeidet seg også godt ry som møbelprodusenter og som frukt- og grønnsakselgere. Som følge av dette kunne man i slutten av 1800-tallet finne kinesiske samfunn, eller chinatowns, i mange byer i Australia, deriblant Atherton, Brisbane, Broome, Cairns, Darwin, Melbourne, Sydney og Townsville.

Fordi det var få kinesiskfødte kvinner som kom til Australia, forble mange av mennene ugifte. Men noen giftet seg med australske kvinner, trass i lokale fordommer mot slike ekteskap. Med tiden ble etterkommere av disse blandede ekteskapene en vesentlig del av det australske samfunn.

I dag bor det flere kinesiske innvandrere i Australia enn noen gang før. De fleste har kommet for å skaffe seg høyere utdannelse eller for å tjene penger. Nå for tiden er det mange kvinner blant innvandrerne. Og endringer i verdensøkonomien har faktisk ført til en helt motsatt situasjon i forhold til tidligere – den kinesiske familiefaren har i mange tilfeller fått sin kone og sine barn til Australia, mens han selv flyr tilbake til Asia for å jobbe i Hongkong, Kina, Singapore eller Taiwan.

Ja, tidene har forandret seg. Men innvandrere verden over har i bunn og grunn omtrent samme mål som tidligere innvandrere – å oppnå trygghet og et godt liv i et fremmed land.

[Ramme/bilde på side 20]

LENGRE REISE ENN DE HADDE TRODD

For å unngå å betale koppskatt ved ankomsten til Australia pleide kinesiske båtpassasjerer å gå i land på steder langs kysten som lå et stykke unna større havner og hundrevis av kilometer fra gullfeltene. Robe i Sør-Australia ble et slikt sted. Robe hadde mellom 100 og 200 innbyggere, og i løpet av bare fem måneder i 1857 passerte minst 12 000 kinesere gjennom dette stedet.

Puljer på hundrevis av menn la i vei innover i landet mot gullfeltene, som viste seg å ligge mye lenger unna enn de hadde trodd. Vandringen kunne ta opptil fem uker, gikk gjennom tynt befolkede områder og var en imponerende prestasjon når det gjaldt utholdenhet og samarbeid. Under vandringen spiste mennene sjøgress som de hadde sanket på forhånd, og kenguruer og vombater. De gravde også brønner og etterlot seg en sti som andre kunne følge.

Mennene hadde tradisjonelle hårpisker og kulihatter, og mens de trasket av sted, ofte i gåsegang, sang de. Det er blitt funnet kinesiske mynter langs ruten. De nyankomne kastet pengene da de fant ut at de var verdiløse i Australia.

[Rettigheter]

Image H17071, State Library of Victoria

[Ramme/bilde på side 21]

NOE SOM ER BEDRE ENN GULL

Wayne Qu arbeidet som miljøforsker for vitenskapsakademiet i Kina. For å fremme sin karriere drog han på 1990-tallet sammen med sin kone, Sue, til Europa, der han videreutdannet seg. Mens de var i Europa, traff de Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen sammen med dem. I år 2000 flyttet de til Australia, der de begge fortsatte sin utdannelse – Sue studerte molekylarbiologi. De fortsatte også å studere Bibelen.

Wayne forteller: «Vi hadde brukt veldig mange år på å skaffe oss høyere universitetsgrader. Men jeg pleide å si til meg selv: ’Til slutt blir vi alle gamle og syke og dør. Er det det som er meningen med livet?’ Alt virket helt bortkastet. Men Bibelen gav Sue og meg logiske, tilfredsstillende svar på de viktigste spørsmålene i livet.

Vårt studium av Bibelen fikk oss også til å undersøke noe vi aldri hadde tenkt over før – om det finnes en Skaper. Jeg leste vitnenes bok Livet – et resultat av utvikling eller skapelse? og også et verk som Charles Darwin hadde skrevet om evolusjon. Denne lesningen, sammen med min egen vitenskapelige forskning, overbeviste meg om at det finnes en Skaper. Sue kom til den samme konklusjonen.

Noe annet som overbeviste oss om at det finnes en Gud, er den kraft som Bibelen har til å forandre menneskers liv til det bedre. Ja, denne imponerende boken har gitt oss ikke bare et framtidshåp, men også ekte venner og et sterkere ekteskap. Sue og jeg ble døpt i 2005, glade for å ha funnet noe som er av mye større verdi enn høyere utdannelse og ’gull, som forgår’.» – 1. Peter 1:7.

[Bilde på side 19]

Kinesisk gullgraver, 1860-årene

[Bilderettigheter på side 19]

Chinatown i Sydney: © ARCO/G Müller/age fotostock; gullgraver: John Oxley Library, Image 60526, State Library of Queensland