«Øst er øst, og vest er vest»
Av «Våkn opp!»s korrespondent på Formosa
HVIS en venn rekker ut hånden mot deg med håndflaten ned og gjør en bevegelse nedover med fingrene eller hele hånden, hva betyr det da? Det kommer an på om han er orientaler eller oksidentaler. For en orientaler betyr det helt tydelig: «Kom hit!» Men for en fra Vesten er det mer sannsynlig at det betyr: «Bli der!» eller kanskje: «Kom ned!» Det finnes mange små ting som skiller øst og vest.
Ifølge vanlig skikk og bruk i Vesten bør en holde munnen lukket når en tygger, og unngå å lage upassende lyder. En ny misjonær i Japan oppdaget at hennes vert, en lege, som hun studerte Bibelen med, ikke likte dette. Da hun en dag etter studiet spiste lunsj, som besto av nudler, hos ham, forsøkte hun å spise lydløst og bruke spisepinnene på rette måte. Dypt forarget sa legen til slutt: «Du kan jo ikke engang smatte når du spiser nudler.» Den overraskede misjonæren forklarte at selv om nudlene smakte godt, fant hun det vanskelig å spise lydløst, men hun forsøkte så godt hun kunne. Han gjorde henne da oppmerksom på at hun skulle smatte — jo mer hun smattet, jo bedre, for det viste at hun likte nudlene! Det kostet henne en del overvinnelse å tilpasse seg, men til slutt lærte hun å slurpe suppe og nudler ganske bra. Fem år senere støtte hun imidlertid på et annet problem. Under et besøk hos sine slektninger i hjemlandet sjokkerte hun dem ved den måten hun smattet på. Hun ble igjen minnet om at det er forskjell på øst og vest.
Å rape etter et måltid for å vise sin tilfredshet blir vanligvis ikke betraktet som passende i Vesten. Men på Formosa og i andre orientalske land er dette en fin kompliment, som viser at en syntes maten var god, og at det var rikelig av den.
Det er også stor forskjell i den måten forskjellige redskaper blir brukt på. En orientalsk snekker trekker høvelen mot seg, mens en snekker i Vesten skyver den fra seg. Når en snekker fra Vesten bruker en håndsag, sager den når han skyver den fra seg, men når en orientaler bruker en håndsag, sager den når han trekker den til seg. Sagene er også forskjellige. Den vestlige sagen er tyngre og lengre enn den orientalske, og den er også bredest nærmest håndtaket. Den orientalske sagen er bredest i den andre enden og har vanligvis to sett tenner, fine og grove. Når en ser det ferdige produkt, forstår en imidlertid at begge redskaper har sine fordeler, og at begge er like effektive.
«Damene først» er et vanlig uttrykk i Vesten. En orientalsk servitør som ikke så ofte serverer for utlendinger, kan plutselig slutte å servere mannen først, forlegent unnskylde seg og så begynne å flytte tingene bort til den kvinnelige gjestens plass. Ja, i Orienten er det mannen som kommer først når det gjelder nesten alt. Han er den som går først inn gjennom en dør eller først tar plass i et kjøretøy. Tidligere gikk hustruen ikke ved siden av sin mann, men ett eller to skritt bak ham. Selv om dette stort sett ikke lenger blir praktisert, er det fortsatt vanlig at mannen rangerer over kvinnen.
Disse eksemplene illustrerer hvorfor det er blitt sagt: «Øst er øst, og vest er vest, og de to vil aldri møtes.» Men det er mulig å tilpasse seg, slik at folk som har forskjellige skikker, kan føle seg hjemme hos hverandre. Dette er noe de Jehovas vitner som tjener som misjonærer i fremmede land, har erfart. De har lært å forstå betydningen av ikke å insistere på å holde fast ved sitt hjemlands skikker, men å verdsette andre folks skikker. De forsøker å etterligne apostelen Paulus’ eksempel. Han sa om seg selv: «Om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort meg til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, . . . for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det.» (1 Kor. 9: 19—23) Disse misjonærene har funnet at når de forsøker å tilpasse seg de forskjellige skikker, bidrar det til å gjøre livet mer interessant og skaper en vennskapelig og forståelsesfull atmosfære.