Jeg var evangelisk predikant

DEN religiøse situasjon i Columbia har gjennomgått merkbare forandringer i løpet av de senere år. Det store flertall av mine landsmenn bekjenner seg fortsatt til den romersk-katolske religion. Men det er få som kan sies å være ivrige katolikker. I de siste årtier har stadig flere gått over til andre religionssamfunn, innbefattet fundamentalistiske, protestantiske grupper, som legger vekt på enkeltindividets frelse.

De første 18 årene av mitt liv var jeg en hengiven katolikk. Jeg overvar daglig messen, skriftet og tok nattverden to-tre ganger i uken og deltok i forskjellige kampanjer som ble satt i gang av kirken. Vår familie hadde nære venner blant prestene i min hjemby, Armenia, i Quindío.

I 1945 sto det en dag et eldre, protestantisk ektepar utenfor døren vår og ba om husly for natten. De hadde et eksemplar av Bibelen med seg — det første vi noen gang hadde sett. Mor ble så interessert i det at hun holdt de besøkende oppe til langt på natt og snakket med dem om Bibelen. Hun ble snart klar over at det hennes kirke lærte, ikke var i full harmoni med Guds Ord. Mor ble medlem av en protestantisk menighet. Det tok ikke lang tid før far og resten av familien hadde begynt å undersøke Bibelen sammen med henne.

Lite ante vi hva en som bodde i et romersk-katolsk samfunn, kunne bli utsatt for hvis han forlot kirken. Tidligere venner ble bitre fiender. Da min lille bror døde, nektet presten oss å begrave ham på kirkegården. Ettersom det ikke fantes noen annen gravplass, hadde vi ingen annen utvei enn å begrave ham i hagen bak huset vårt.

Et år senere, da mor døde, opplevde vi noe lignende. «Ettersom denne kvinnen studerte Bibelen,» sa presten fra prekestolen, «fortjener hun ikke å bli begravd i hellig jord. En jordflekk hvor det har vært dyrket kaffe, vil være bra nok.» Den slags behandling økte ikke min hengivenhet for min ungdoms kirke. Far, som ble nærmest desperat på grunn av dette, snakket med graveren, som lovte å åpne gravplassen kl. 3 om natten. Før daggry, uten at presten visste om det, ble så mor begravd.

Siste gangen jeg var inne i en katolsk kirke, var i 1948. Jeg var da på besøk hos noen slektninger i Santa Rosa de Cabal og overvar en messe hvor presten gikk til angrep på en bestemt avis, som hadde trykt et eller annet mot kirken. Presten sa at alle som kjøpte denne avisen, ville bli brent i helvetes ild, akkurat som om de tilhørte de liberale. Denne bemerkningen om de liberale falt ikke i god jord hos meg, for jeg tilhørte på den tiden de katolske liberale.

Det var samme år det brøt ut politiske uroligheter i hele Columbia som følge av at en populær liberal partileder, Jorge Eliécer Gaitán, ble snikmyrdet i Bogotá. I flere år var nasjonen på randen av borgerkrig. All den blodsutgytelse som stridighetene mellom de katolske konservative, som presteskapet støttet, og de katolske liberale førte til, gjorde meg noe forvirret og desillusjonert.

Onkelen min var politimann mens voldshandlingene pågikk som verst. Ettersom han var bekymret på grunn av at det forekom så mye nedslaktning blant mennesker som hevdet at de var katolikker, spurte han en prest fra Armenia om han ikke mente at dette var en stor synd. Presten svarte at hvis onkelen min var redd for å bruke våpen, kunne han velsigne dem, slik at det ikke innebar noen fare. Presten minnet ham om hva Peter gjorde for å forsvare Jesus, hvordan han dro ut sitt sverd og hogg av øret på yppersteprestens tjener, Malkus. (Joh. 18: 10, 11) På samme måte måtte kirken forsvare den romersk-katolske tro, selv om det betydde at den måtte drepe fiendene i deres mors liv, sa presten. Dette gjorde at jeg følte meg enda mer fremmed for kirken.

Jeg fortsatte derfor å undersøke Bibelen sammen med en evangelisk gruppe, og i 1949 ble jeg døpt av den. Året etter ble jeg ordinert til predikant i Pereira og skulle begynne å virke i min hjemby, Armenia.

Mitt liv som predikant

Den evangeliske gruppen jeg først kom sammen med, var dannet av en amerikaner. Da han dro tilbake til De forente stater omkring 1930, solgte han ikke bare kirkebygningen, men også den religiøse bevegelsen. Et par av medlemmene mente det var forkastelig at menigheten skulle selges som om den besto av umælende dyr. De dannet derfor en uavhengig bevegelse som de kalte «Den fundamentalistiske apostoliske colombianske kirke». Én av dens vedtekter gikk ut på at predikantene ikke skulle motta lønn. En hadde Jesu ord om at ’fårene ikke ligger leiesvennen på hjerte’, i tankene. — Joh. 10: 11—15.

Omkring 30 år senere vendte han som hadde dannet den opprinnelige bevegelsen, tilbake til Colombia. Han ble så imponert over den framgang utbrytergruppen hadde hatt, at han ba om å få slutte seg til den. Han var angivelig enig i vedtektene. I løpet av et års tid eller så var det imidlertid noen av oss som ble klar over at de andre predikantene ikke lenger hadde verdslig arbeid. Vi oppdaget at amerikaneren i all hemmelighet lønnet dem. Da han ble gjort oppmerksom på at han hadde overtrådt vedtektene, sa han at vi kunne foreta en avstemning om saken. Flertallet av predikantene var mer enn tilfreds med å være sammen med amerikaneren.

Den kjensgjerning at de fleste av mine kolleger forkynte for betaling, gjorde meg skuffet. Jeg hadde fått den forståelse at Guds Ord ikke skulle forkynnes for betaling. (Matt. 10: 8) Dessuten hadde jeg sluttet i en godt betalt stilling som fingeravtrykkekspert og bokholder for å kunne bli predikant. Det var også nedslående å legge merke til den kappestrid og konkurranseånd som gjorde seg gjeldende blant predikantene, og å bli klar over alle de uoverensstemmelser som gjør at det finnes så mange forskjellige evangeliske grupper.

I 1954 flyttet jeg så av økonomiske grunner til Bogotá og begynte ikke som predikant igjen før jeg forlot byen i 1960. I løpet av denne tiden fortsatte jeg imidlertid å studere Bibelen og sammenligne det den lærer, med det som ble forkynt i de forskjellige sekter. Når jeg ble skuffet over én sekt, begynte jeg å undersøke en annen.

Først overvar jeg møtene til en gruppe pinsevenner. Til min overraskelse var det en kvinne som ledet møtet. Jeg var klar over at kvinnen ifølge Bibelen ikke bør utøve myndighet over mannen. (1 Tim. 2: 11, 12, NW) Da jeg bemerket dette, fikk jeg vite at den tidligere predikanten hadde forlatt menigheten fordi den ikke kunne gi ham den lønnen han forlangte. De tilbød nå meg å være predikant hos dem. En kveld kom jeg derfor sammen med dem som hadde ledelsen, for å sammenligne det de lærte, med det jeg trodde.

De hevdet blant annet at de hadde fått gaven å kunne helbrede, og at de derfor ikke hadde behov for leger eller for medisin. Alt de behøvde å gjøre, var å be, så ville de bli helbredet for en hvilken som helst sykdom, sa de. Senere, da vi kom inn på Herrens nattverd, spurte jeg dem hvorfor de brukte forskjellige begre når de feiret den. De sa at de var klar over at da Jesus var på jorden, brukte de som deltok, bare ett beger. Den gangen var det imidlertid ikke så stor risiko for smittsomme sykdommer som det er nå. Jeg spurte dem da hvor deres tro på deres såkalte helbredende makt var, hvis de var redd for smitte hvis de brukte ett beger, slik som Herren gjorde. Det førte til at møtet vårt plutselig ble hevet, kl. 3 om natten.

Noen dager senere besøkte jeg menigheten, men den kvinnen som presiderte, var ikke til stede. Hun var blitt syk samme morgen og brakt til sykehuset. Dette gjorde meg overbevist om at de ikke hadde gaven å kunne helbrede.

Deretter ble jeg knyttet til en annen religiøs organisasjon som hadde tilknytning til pinsevennene. I forbindelse med et vekkelsesmøte som skulle holdes på et stadion i Bogotá, ble det sagt at gaven å helbrede skulle demonstreres den siste dagen. En venns overtalelsesevner og min egen nysgjerrighet fikk meg til å gå.

En eldre, blind mann ble ledet til plattformen, hvor han falt på kne. Både menn og kvinner begynte å framsi bønner over ham og be om at den ånd som forårsaket blindhet, måtte forsvinne, og at han måtte få sitt syn igjen. Etter en stund ble den blinde mannen spurt om hvorvidt han kunne se. Han beveget hodet fra den ene siden til den andre og sa at det kunne han ikke.

De som ledet møtet, hadde bedt forsamlingen om å reise seg og delta i bønnen. Fordi jeg var noe skeptisk, var jeg blitt sittende. Ettersom de hadde lagt merke til dette, sa de nå at det var min feil, at det var min mangel på tro som gjorde at de ikke hadde klart å utføre miraklet. Etter at de hadde oppfordret meg til å delta, ba de igjen over den blinde mannen. Jeg nektet fortsatt å samarbeide. Da mannen ble spurt om hvorvidt han kunne se, var svaret fortsatt negativt. Igjen la de skylden på den «vantro» som var kommet inn blant dem.

Da de predikantene som ledet møtet, etterpå kom bort til meg, påpekte jeg at menneskene ikke måtte ha tro for at Jesus skulle kunne helbrede dem. (Matt. 8: 16; Joh. 9: 1—7, 35—39) Jesus utførte i stedet ofte mirakler for å overbevise ikketroende om at han virkelig var sendt fra Gud. (Joh. 10: 37, 38, 42; 11: 42—45) Hvis de virkelig kunne helbrede ved Guds makt, burde de derfor kunne utføre miraklet trass i min vantro.

Min kontakt med Jehovas vitner

Nå må jeg fortelle om en annen periode i mitt liv. Den har å gjøre med min forbindelse med Jehovas vitner gjennom årene.

Det hele begynte i 1952. Da jeg ved en anledning var på besøk i min forlovedes hjem, la jeg merke til en bok hennes far hadde skaffet seg. Den hadde tittelen «’Dette betyr evig liv’». Ettersom min forlovedes far visste at jeg var interessert i alt som hadde med Bibelen å gjøre, fikk jeg den av ham. En annen predikant fortalte meg at boken hadde med «russellismen» å gjøre, og siktet dermed til Jehovas vitner. Han sa at boken inneholdt en del som var bra, men at den var farlig, ettersom den også inneholdt feil. Jeg ble nysgjerrig på hva slags feil det var. Jo mer jeg undersøkte, jo mer lærte jeg om Jehovas vitner.

Omtrent samtidig med at jeg ble predikant, ble en venn av meg, Fabio Rodas, også det. En kort tid senere ble imidlertid Fabio et av Jehovas vitner. Neste gang jeg traff ham, oppklarte han en del misforståelser i forbindelse med den boken jeg hadde fått. Etter den tiden ga han meg alltid flere av vitnenes publikasjoner hver gang jeg traff ham.

Fordi Fabio til stadighet på en vennlig måte oppfordret meg til å la vitnene studere Bibelen med meg, gikk jeg til slutt med på det. Men jeg nektet hårdnakket å gi avkall på min tro på treenigheten, dette «mysterium» som sier at Gud ikke er én, men tre i én. Min overbevisning var basert nesten utelukkende på ett vers, 1 Johannes 5: 7. Vitnene sa alltid til meg at denne delen av verset var uekte, en senere uinspirert tilføyelse til Bibelen. Jeg betraktet imidlertid det som et svakt argument som de benyttet seg av for å bedra meg.

I 1956 traff jeg så igjen Fabio i Bogotá. Jeg tok imot hans innbydelse til å komme til Rikets sal for Jehovas vitner. Der ble jeg presentert for familien Rivera, og det ble truffet avtale om at de skulle studere med meg. Jeg fortalte dem at jeg holdt fast ved treenigheten. Rolig tok da en av dem opp en spansk katolsk bibel, Nácar-Colungaoversettelsen, slo opp på 1 Johannes 5: 7 og lot meg lese fotnoten til dette verset. Der sto det: «Dette verset, som i Vulgata har følgende ordlyd: ’Tre er de som bærer vitnesbyrd i himmelen: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, og de tre er ett,’ finnes ikke i de gamle håndskrifter, hverken greske eller latinske og så videre, og det er ukjent for fedrene. Det ser ut til at det har spansk opprinnelse, og at det litt etter litt er kommet inn som en eksegesis [fortolkning] til det foregående verset. Først i det 13. århundre fikk det den form det i dag har i Vulgata.»a

Da jeg leste dette, forsto jeg at Jehovas vitner hadde rett når de sa at denne delen av skriftstedet ikke hørte hjemme i de inspirerte skrifter. Jeg ble forbauset over å se at de evangeliske grupper gjorde bruk av det samme bedrag som katolikkene for å finne støtte for sin treenighetstanke.

Fra da av hadde jeg større tillit til vitnene. Da jeg igjen begynte å virke som predikant, satte det de lærte, preg på mine prekener. Jeg hentet til og med stoff til mine prekener fra «Viktige lærepunkter belyst med skriftsteder uten kommentarer», som står bak i deres bok med tittelen «Dyktiggjort til all god gjerning».

Likevel ville jeg ikke bryte forbindelsen med den evangeliske gruppen jeg tilhørte. Hvorfor det? Først og fremst fordi jeg ikke ønsket å gjøre noe familien min ikke likte. Alle i familien tilhørte denne gruppen, og flere av dem var predikanter, deriblant min far. Jeg hadde dessuten visse fordommer mot vitnene. Det er også mulig at jeg forsøkte å komme unna et ansvar som ble mer og mer tydelig for meg etter hvert som jeg studerte med Jehovas vitner.

Jeg bryter med den evangeliske gruppen

Så snart jeg ble klar over betydningen av den sanne Guds navn, Jehova, brukte jeg det til stadighet i mine prekener. Følgen ble at mine overordnede lurte på i hvor stor utstrekning jeg var påvirket av Jehovas vitner. Jeg ble kalt inn for kirkens styre. For at deres tillit til meg igjen skulle bli styrket, ba de meg om å holde en preken som viste hva som var galt ved det Jehovas vitner forkynte. Ettersom det ville føre til at jeg måtte gå imot det jeg selv trodde, svarte jeg: «Jeg vil under ingen omstendigheter holde en slik preken. Hvis det jeg har lært ut fra Bibelen, er i harmoni med det Jehovas vitner lærer, må jeg bli en av dem. ’Velg hvem I vil tjene, men jeg og mitt hus vi vil tjene Jehova.’» — Jos. 24: 15.

For å bryte enhver forbindelse med den evangeliske gruppen jeg hadde tilhørt, flyttet jeg med min familie fra Pereira til Cali. Det var i slutten av 1967. En søndag, tidlig på ettermiddagen, dro jeg ned til byen for å se om jeg kunne finne vitnene. På en buss la jeg da merke til en mann som hadde et nummer av Vakttårnet i baklommen. Jeg bestemte meg for å følge ham. Jeg gjorde det og kom da direkte til Rikets sal. Etter at møtene var over den ettermiddagen, ble det truffet avtale om at jeg igjen skulle begynne å studere.

Jeg hadde tidligere studert med vitnene så lenge at det var blitt aktuelt å drøfte spørsmålet om dåp. Men de hadde ikke villet godta min tidligere dåp, selv om jeg sa at jeg var blitt døpt i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». (Matt. 28: 19) Da jeg tok opp dette emnet denne gangen, spurte jeg ham som drøftet det med meg, José Patrocinio Hernández: «Men hvorfor bør jeg bli døpt igjen?» Han spurte meg ganske enkelt: «Kjente du Faderens navn da du ble døpt?» Ettersom jeg ikke gjorde det, var det tydelig at jeg ikke var blitt døpt i hans navn.

I forbindelse med det å bli døpt i «den Hellige Ånds navn» spurte han meg: «Viste den organisasjonen som døpte deg, at den hadde Guds ånd, ved at det hersket fred og enhet i den?» (Ef. 4: 3) Da husket jeg at nettopp den presten som hadde døpt meg, Angel de Jesús Vélez, bare to uker senere hadde dannet en ny, avvikende sekt. Ettersom «tretter, splittelser, sekter» ikke er en del av «åndens frukt», men hører med til «kjødets gjerninger», var det tydelig at denne religiøse organisasjonen ikke hadde Guds ånd. — Gal. 5: 19—23, NW.

Til slutt, den 10. mai 1969, underkastet jeg meg så sammen med mine to eldste barn den kristne dåp som et symbol på min innvielse til Gud. Min hustru og to av de yngre barna ble døpt senere.

Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig forstå apostelen Paulus da han sa: «I var fordum i mørke, men nå er I lys i Herren; vandre som lysets barn — for lysets frukt viser seg i . . . sannhet.» (Ef. 5: 8, 9) Når jeg tenker tilbake på alt det jeg opplevde da jeg tilhørte kristenhetens religiøse systemer, forstår jeg virkelig hvor stort det mørke jeg befant meg i, var. Som et lysets barn er jeg nå takknemlig for at jeg kan tjene som en hyrde som er utnevnt av Gud, og frambringe lysets frukt, nemlig sannhet. — Innsendt.

[Fotnote]